Et nettsted som kaller seg frieord.no tar opp sakene som mediene unnlater å røre, eller pynter på. Det gjelder særlig grov kriminalitet begått av personer med utenlandsk bakgrunn. Sist gjaldt det 84-åringen i Narvik som ble slått ned mens han var på vei hjem med nyinnkjøpt pizza. Mannen døde senere av skadene.

NRK Dagsnytt kunne melde at voldsutøveren var en mann i 30-årene som ikke hadde noen forhistorie med politiet og at han trolig var beruset. I dagligtale betyr det at han var norsk.

Men det var han ikke. Lokalavisen Fremover hadde opprinnelig at han var asylsøker, men slettet det. I stedet ble det nettstedet frieord.no som kunne fortelle, både om gjerningsmannen og hvordan mediene forsøker å mørklegge hvem det var.

Vi kjenner mønsteret godt fra Sverige. Der driver mediene systematisk mørklegging. Norske medier vakler, men denne unnfallenheten er paradoksalt nok med på å gjøre mørkleggingen enda tydeligere.

Publikum krever å bli informert. De vil vite hvem som utgjør en trussel. Det er allmennpreventivt. Det er bare raddisene fra 60-tallet som mener at dette er gapestokk og stigmatisering. De har greid å sette seg på så mange posisjoner i medier og offentlighet at de gir inntrykk av at dette er den eneste moralske posisjonen.

Det er det ikke.

Denne kampen om moral pågår for fullt. De gode vil ha oss til å tro at politifolk ikke skal være bevæpnet, at det høyner trusselnivået. Det er de samme menneskene som mener at mullah Krekars rettssikkerhet går foran borgernes.

Deres virkelighet er forskrudd sett med normale øyne.

For å sparkle over sprekkene i fasaden tyr de til mørklegging. I våre internett-tider er det en håpløs strategi.

Frieord.no har åpenbart gode kontakter i politiet. De kan legge ut bilder og detaljer om forbrytelsene.

Men det finnes et stort men: Nettstedet er opptatt av forbryternes hudfarge og kjører det frem i titler og ingresser. Det skaper en ubehagelig følelse. Det er ganske opplagt hva de forsøker å spille på.

Mange mennesker vil gjerne ha mer informasjon og større åpenhet om kriminalitet. De fleste har en bestemt oppfatning av at masseinnvandring betyr en økning i kriminalitet og utrygghet. Vi vil være føre var, vi vil vite hvor det er trygt å sende våre unger, hvor det er trygt å gå i byen, hvor det er trygt å bo. De samme medier er ellers trygghetsnarkomane, men på dette området er de tause.

Document.no er uenig med Norsk Presseråds nye generalsekretær Kjersti Løken Stavrum, som fordømte frieord.no for å ha publisert navn og bilde på danseren som ble dømt for å ha voldtatt kvinner på rekke og rad. Offentliggjøring var helt på sin plass, dette var en person som folk burde være advart mot. Hadde han vært norsk, ville han garantet blitt identifisert.

Men måten frieord.no benytter denne informasjonen på, er ikke grei. Den minner sterkt om r-ordet. Det er ikke hudfargen som gjør folk til kriminelle. Denne måten å presentere folk på vil nemlig ramme også uskyldige. Den fører til at folk generelt blir fiendtlige til mennesker med en annen hudfarge. Dét er ikke å skape trygghet eller tillit. Det er å skape fiendtlige relasjoner. Slik ønsker vi ikke å ha det. Det er ikke derfor mennesker ønsker å vite mer om hvem som begår kriminalitet. Frieord.no utnytter pressens mørklegging til å spre fiendtlighet. Nettstedet kan ikke skyte seg inn under at den skaper balanse i nyhetsbildet. Det utnytter medienes taushet til å skape fremmedfiendtlighet. Dét er noe helt annet.

Verre

Men det er verre enn som så. Hvis man går frieord.no litt nærmere etter i sømmene, ser man at nettstedet har en profil som passer med et mer klassisk ytre høyre: En artikkel om milliardæren George Soros viser bestemte gjenkjennelige trekk: George Soros finansierte raseopptøyene i USA. Man låner fra en artikkel i Washington Times som avslører at Soros’ Open Society Foundation faktisk har gitt 33 millioner dollar til NGO-er som pisket opp stemningen mot politiet etter at Michael Brown ble skutt i Ferguson, Missouri, i august 2014. Et nettverk av organisasjoner som brukte sosiale medier intensivt, ga et inntrykk av en mye større sosial protest enn det som var tilfelle. Interessante opplysninger.

Men så slutter Washington Times, og frieord.no går for egen maskin. Nå tyter fiendtligheten til Soros frem. Overdrivelsene hagler. Han skal være god for «hundrevis av milliarder», penger som frieord.no knytter til «kriminalitet». Ordet spekulasjon benyttes flittig.

Parallellt med finansspekulasjonene skal altså 84-åringen ha finansiert en lang rekke samfunnsnedbrytende internasjonale organisasjoner og bevegelser. Blant annet via Open Society, som fremfor alt er innrettet på å spre kulturmarxistiske ideer i Øst-Europa.

 

Samfunnsnedbrytende? Hvis man var litt mer bevisst betydningen av ordet, kunne man sagt at organisasjoner som ensidig kritiserer vestlige land har en nedbrytende virkning. Men Soros har vitterlig også finansiert dissidenter i det tidligere Sovjetunionen og tidligere Jugoslavia. Der er «samfunnsnedbrytende» et hedersord.

Det blir når frieord.no drar frem ordet «kulturmarxistisk» at det plasserer seg selv. Ukritisk bruk av det ordet Anders Behring Breivik slo om seg med, vitner om liten evne til selvkritikk.

Det er ett ord som glimrer med sitt fravær i artikkelen: jøde. Men det står mellom linjene.

Høyreekstreme og nazister

Ved å henge ut slike fjøslykter som frieord.no her gjør, kommer mye rart flygende i natten. I kommentarfeltene tyter det av ekstreme, både jødehatere og folk som mener nazismen fortjener hederlig omtale.

Når noen nevner Amal Aden som et positivt eksempel, og får til svar at det er «bavianer som angriper bavianer», har man vist at man har fjernet alle hemninger. Det som da skjer, er at folk med normale normer trekker seg ut. Ekstreme får breie seg.

Det er synd at man ikke kan fylle tomrommet etablerte medier åpner for på en anstendig måte.

Document.no kan ikke se med likegyldighet på at det etablerer seg alternative nettsteder som får momentum på disse unnlatelsene, og lefler med høyreekstreme.

Det finnes en reell fare for høyeekstreme i dagens Europa. Som en leser skrev:

Men det er også viktig å holde skarpe linjer mot krefter vi ikke kan assosiere oss med. Vi som ønsker denne kritikken, har mørke krefter rett ved vår side. Det krever en særlig ansvarsbevissthet.

Den som ønsker kritikk velkommen, må være ytterst bevisst på at noen forsøker å utnytte det demokratiske underskuddet til å undergrave demokratiet. Vi ønsker ikke å erstatte én fiende med en annen.