Kjell Magne Bondevik er ikke den myke, medfølende mannen han gjerne utgir seg for. Tsunamien har avslørt han som en steinhard politiker, uten kontakt med den følelsesmessige siden av virkeligheten. I en katastrofe blir følelser ganske viktige.

Hard dom? Det som stilte Bondeviks opptreden slik i relieff var programmet til Steinar Birkeland om Gregory Smith, engelskmannen som etter 20 år i Os utenfor Bergen, solgte alt han eide og dro til Brasil for å hjelpe gatebarna.

Det var et dypt bevegende program. Gregory er et unikum. Han har dette lette, og samtidig dypt medfølende. En energi som varer fordi han brenner så sterkt. Det var ikke noen store ord her. Alt var nede på bakkeplan, der ungene befant seg. Og for noen unger. Det var noen øyne og smil som kunne røre stein.

Gregory operer et senter for 600 unger. Han får ikke offentlig støtte fra hverken den brasilianske eller den norske staten. Men han kommer sikkert til å få mange henvendelser etter dette programmet. Det er en støttekomite i Bergen som koordinerer bidrag.

Nettopp fordi Gregory er så avslappet uselvisk, ble kontrasten til den gamle grinebiteren i Redaksjon En veldig stor. Det forplikter å være teolog, det forplikter å ha ledet et kristelig parti i årevis.

Dagsrevyen slapp fortjenestefullt til to pårørende som overvar Stortingsdebatten, og de felte en knusende dom over Bondevik. De så rett gjennom ham. Han beklaget ingenting. Tvertom skrøt han av innsatsen.

Argumentasjonen hans i Studio minnet om ml-ernes bortforklaringer: Man åpner alltid med det som tilsynelatende er en innrømmelse: -Det er klart at…. For så i neste øyeblikk å slå kontra og tilintetgjøre alle innrømmelser.

Etter at de andre hadde overtatt og bit for bit plukket noe av glorien av presten, måtte han hevde han seg og hva var da mer naturlig enn å minne om de 160.000 døde og de millioner hjemløse. Mot det forstummet all kritikk. Norge skulle være der når TV-kameraene dro hjem, for vi hadde gitt en milliard! Det var som han sa: «Vi er på høyden, vi er der når det trengs.» (hva betyr det da om noen norske kanskje har lidd overlast? Det var det uartikulerte argumentet.)

Det var så stusselig, så ynkelig. Er det slik vi er blitt?

De pårørende, Stensaker og Blix, hadde sorgen gravert inn i ansiktene. De fraba seg lettvintheter om å være traumatiserte, men se om det ikke var det de fikk høre en gang til!

Kristin Halvorsen kunne bare innkassere poengene, men se om hun ikke fikk seg til å si at hun ikke ville kritisere regjeringen fordi det var uverdig i denne stund! Det får være måte på hykleri!

Den norske kynismen er spesiell fordi alle er enige om å kalle den noe annet. Fromhet f.eks.

Hva er kynisme? Kynisme er å være leder og snakke som om alt er i sin skjønneste orden, når alle som kan lese vet at det norske byråkratiet har opptrådt som dinosaurer overfor folk som er skadd eller har mistet sine kjære.

Det var den samme fromme kynismen Bondevik viste i nyttårstalen, da han snakket om Norge som verdens beste land.

Machiavelli besitter den vishet som kommer fra en mann hvis by har skiftet herrer i noen hundre år. Han sier i Fyrsten, Il Principe, at egenskaper som kan være forbilledlige i det private rom, kan være ødeleggende i det offentlige. Og omvendt. Det er en lærdom som passer usedvanlig godt på Bondevik og mye av den norske politikerstanden, som oppfatter seg som hederligheten selv.

Ydmykhet. Bondevik burde vite at en regjering, en stat kjører over en masse mennesker, hver eneste dag. Hvis han ikke vet det er han uskikket til å være leder, og knapt noen kristen.

Det var denne ydmykheten Greogry i Sao Paulo hadde i overflod. Følelsen av skyld for verdens elendighet og ondskap var så stor at han måtte gjøre noe med den. Den som så ham fikk følelsen av at han også gjorde det for vår del. Og Gud skal vite at vi trenger det.

Les også

-
-
-
-
-
-