Vigilante-tendensene i det offentlige rom foregår for åpen scene. Men blir likevel ikke kommentert. I går ble mannen som er satt til å målbære regjeringens asylpolitikk, statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth, omtalte som «den strenge statssekretæren» av Dagsrevyen.

Dagsrevyen og NRK fører en dårlig skjult kampanje for de papirløse og for de drøyt 400 barna som har fått avslag, men nå er inne i siste ankeomgang. Alle som kommer i deres vei blir behandlet som en motstander. Lønseth har i lang tid vært skyteskive, som om det er han personlig som utformer politikken.

NRK ser ut til å ha bestemt seg for å vinne slaget om de drøyt 400 barna og gjør seg selv til mikrofonstativ for tilhengerne, og mistenkeliggjør de som forsvarer gjeldende politikk.

Hvis man tror det å sitte som statssekretær gir beskyttelse så tar man feil. Det og dag ut og dag inn bli fremstilt som brutalitetens ansikt, har sin pris. Det tar på. I går hørtes Lønseth sliten ut.

Tidligere var det Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda som var Mørkets fyrste. Nå er det Lønseth.

Godhetspolitikken har som sin pris at noen blir utpekt som onde. Man tar Nordahl Griegs ord bokstavelig: «Finnes her nød og urett skyldes det svik.» En streng asylpolitikk må per definisjon skyldes slemme mennesker. Det må være noe galt med Lønseth som person. En slik vekt er ganske tung å bære. Spesielt hvis «pålessingen» skjer nærmest daglig via Dagsrevyen.

NRK og mediene omgjør politikk til et spørsmål om regjeringens moralske habitus.  Man ignorer at Lønseth kun utfører jobben sin. Man ignorerer at politikken har flertall på Stortinget, og høyst sannsynlig et flertall av folket bak seg. Alt gjøres til et spørsmål om godhet, som fremstilles som en uuttømmelig kilde. Den springer jo ut av hjertene, så hvis noen sier «nei» må det være fordi hjertene deres er blitt harde. Slik reduseres politikk til et spørsmål om godhet.

Det merkelige er at politikerne finner seg i det. Lønseth har vist en beundringsverdig ro og har bevart fatningen selv ved de mest snedige feller journalister har lagt for ham. Han får type «ja» «nei»-spørsmål: Bryter ikke Norge barnekonvensjonen?

Igår kunne Dagsrevyen spidde ham med at striden nå har nådd Aps egen leir: det var tidligere kulturminister Åse Kleveland som sto på plenen utenfor Stortinget. Nå er det en stund siden Kleveland hadde noen sentral plass i politikken. Saklighetsnivået bryr man seg mindre om.

Verre var det at KrFs Knut Arild Hareide ikke lar noen anledning gå fra seg til å profilere seg som den unge, kjekke, oppegående, smarte som er «raus». Hareide har overtatt SV-språket. Men han kan tilføre noe som Kristin Halvorsen ikke kan. Han kan gi bebreidelser og kritikk en himmelsk sanksjon. Dette spiller Hareide uhemmet på. Han vet godt hva han gjør når han kaller regjeringens politikk for «umenneskelig». I virkeligheten er han en av de mest kyniske politikerne på Stortinget, når han benytter KrFs kristne aura til å stemple regjeringen på den måten. Han vet godt at en ny borgerlig regjering ville følge akkurat samme politikk, og at den ikke er streng, men faktisk plasserer Norge på toppen av innvandringsstatistikken i Europa, etter folketallet.

Hareide er alt annet enn kristelig. Det vet journalister, det vet NRK og programleder Jarle Roheim Håkonsen. Det norske folk har for lengst KrF-politikere som spiller holier than thou helt opp i halsen. Prektighet er noe nordmenn flest har lite sans for.

Den har en lang tradisjon i KrFs ledere de senere tiår: Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten spilte på at de var kristelige. Den form for kristelighet tåler ikke folk. Har det noe å gjøre med at KrFs oppslutning har vært jevnt synkende, og i dag nærmer seg sperregrensen?

Samme kan man si om SV. De har også spilt på at de er rausere enn alle andre partier. På hvem sin bekostning, har velgerne mumlet.

SV har også brukt noe av det samme immunitetskortet som KrF: de er bedre og mer moralske enn andre. De føler de har rett til å kritisere andre, men blir fornærmet hvis noen gjør det samme med dem.

Prektigheten blir mer effektiv hvis den kan alliere seg med noen som gjør den skitne jobben, og står for den kyniske siden, slik at den prektige kan skinne enda mer. I dagens medieverden gjør journalister den jobben.

Det er derfor et kompaniskap når Roheim Håkonsen inviterer Hareide til å anklage Lønseth og regjeringen. Sammen feller de dommen og eksekverer den i samme moment.

Hvis man tror at dette ikke er en belastning tar man feil. Det er en enorm belastning for den som det går ut over. Pål Lønseth har måttet gå mange omganger. Til sist går man trett.

Men like stor er slitasjen på det politiske systemet, på demokratiet og folks ønske og vilje til å engasjere seg i utsatte posisjoner. Til slutt vil prosessen bli en seleksjon og nettopp de hvis egenskaper vi hadde trengt, vil ikke orke. De med tykk hud og samme evne til forstillelse og kynisme, vil avansere.

Var ikke hensikten godhet?

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂