Gjesteskribent

Tegning: Thomas Knarvik

Kanskje er han Norges tristeste mann, Knut Arild Hareide. Han har vært lei seg i 4-5 år, og har stø kurs mot four more years. Hvorfor er Knut Arild lei seg? Fordi alt er trist. Regjeringen, FrP, Verden, flyktningkrisen og tanken på at noen vil bore etter olje i Nord-Norge. Alt dette er usigelig trist hele tiden, og siden Knut Arilds parti fikk 4.2 prosent av stemmene ved stortingsvalget, har han en slags moralsk rett til å være moralsk dommer i norsk politikk.

Det er blitt kaldere i norsk politikk, sier Knut Arild. Skylden har en bondejente fra Sunnmøre, som er den rene personifisering av anti-Krist, ja det er selvfølgelig Sylvi Listhaug. Dette iskalde menneske er endog frekt nok til å gå med et lite kors rundt halsen. Det sømmer seg ikke for en ikke KrF-er, tenker Knut Arild, nei, ikke tenker, gråter. Sylvi er hevet over enhver debatt; hun er bare hjerteløs. Og så smiler hun attpåtil, hun gråter ikke, slik ekte kristne gjør.

De har jo noen gråtetradisjoner i KrF. Da Bondevik fikk hele 12.4 prosent ved valget i 2001, var det helt naturlig at de fikk statsministeren, gitt at Høyre bare fikk 21.2 prosent av stemmene. Kjell Magne lot seg overtale, men hadde ikke lyst egentlig. Han var lei seg, og verre skulle det bli og har vært siden. KrF gråter videre, gjerne sammen med den alltid krystallklare Støre. Lengre svangerskapspermisjon for far. Mer til bistand. To gode tiltak for de bedrestilte; mer til bistandsbyråkratiet og mer til ferie for fedre. Jeg unner folk lange ferier, men slutt å kalle det noe annet. Skjønt, hvis noen påpeker akkurat det, er det uttrykk for kulden i norsk politikk. Kanskje best å gråte en skvett?

KrF har funnet formelen – sammen med SV – for den evige gråt: arbeid for import av ikke-vestlige innvandrere uten kompetanse. Når disse innvandrere slår seg ned i Norge, finner vi ut at de har lavere levestandard enn gjennomsnitts-Ola. Dette er grunn til mer gråt: hvordan kan vi sitte og se på slikt? Barnefattigdommen øker under FrP! Samfunnsforskere er forferdet: Barnefattigdommen øker! Hva kan det komme av? Knut Arild aner ikke, men han gråter en skvett, før han manner seg opp og kritiserer hun du vet.

KrF var det norskeste av alle partier. Grunnlagt på avholdsbevegelsen, motkultur og lavkirkelighet. Arbeiderbevegelsen var internasjonalt orientert, kapitalkreftene likeså, men ikke Kristelig folkeparti. Partiet slåss for en annen alkoholpolitikk i Norge enn i Sverige. Partiet har alltid villet bygge murer mot Europa. Men nå ikke mot resten av verden. EU er skummelt, men ikke-vestlig innvandring er solidarisk. Den er grenseløs, den er den gode globalisering. Man føler seg litt bedre når de såkalte fremmedkulturelle inntar de kristne folkehøgskolene. De er i KrFs kjerneland, og det gir meget varme for den idealistiske sjel. Vi ser den spontane etikk, ikke konsekvensene. Det siste er kyniske, det er for ..ja, nettopp, hun derre Sylvi. Velgere som ikke forstå dette, er knapt verdig å stemme på KrF.

Knut Arild er skuffet over sine egne. Og han gjør som sekter flest når de får virkeligheten i trynet: de tror enda sterkere. De vil ha mer av det samme, ikke mindre. Det globale mareritt fremstår i sin tydelighet for de som vil se, men Krf er mindre og mindre av denne verden. I stedet vil de sone og gråte. De gråter over syriske flyktninger, men ikke over voldtektsofre. De gråter over manglende arbeid for ikke-vestlige mennesker i Norge, men ikke over velferdsstatens belastninger. Sier du «grenser» til Knut Arild, vil han si noe om sosial kulde, plikt til å dele rikdom og felles ansvar for felles framtid. Eller noe sånt, det er den samme ordsalaten som gir partiet 4.2 prosent av stemmene. Men hellig er de små og retthaverske. Og når verden og velgerne går den retthaverske imot, er han enda mer sikker i sin sak: jeg har rett og de andre tar feil. Følg med, det blir mer gråt i året som kommer, behørig dekket av statsfjernsynet.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!