I en restaurant i Sao Paulo opplevde jeg for ikke lenge siden noe som beveget meg. Blant servitørene var en ung mann med Downs syndrom, kledd i samme uniform som de andre: hvit skjorte, svart bukse og burgunder sløyfe. Han var helt klart veldig glad for og stolt av å jobbe der og gjøre nytte for seg. Han ryddet bort tallerkener, tørket glass og lignende. (Det var forresten en bra restaurant.)

Jeg vet ikke om servitøren med Downs syndrom på en eller annen måte hadde forbindelser til restaurantens sjef eller eier, men ansettelsesforholdet virket på meg som en fantasifull og effektiv form for ledelse, og ikke bare en barmhjertighetshandling. Den unge mannen dro selvfølgelig fordel av det hele. Det kunne man tydelig se av stoltheten i ansiktet hans. Men det gjorde også restauranten som bedrift, på mer enn én måte.

Det å ansette den unge mannen hadde sannsynligvis en god virkning både på kundene og den øvrige betjeningen. Kundene som så ham ville trolig trekke den konklusjon at eieren var en anstendig og dermed ærlig mann, en tillitvekkende person med skrupler. Nærværet av en person som åpenbart var mindre heldig enn dem selv, ville hemme deres eventuelle tilbøyelighet til smålig klaging. De ville føle skam ved å gnåle. Tilfredsheten senker seg der hvor det ikke hører hjemme å klage.

Hva angikk de ansatte, ville de være klar over at det å holde et øye med den unge mannens sikkerhet og velbefinnende, var en aktverdig sosial plikt, som ikke bare hjalp eieren med å drive med overskudd. Og det å oppføre seg bra har en selvforsterkende virkning. Deres eventuelle tilbøyelighet til å klage ville også bli redusert. Selv om en streng og trangsynt analyse kanskje ville vise at servitøren med Downs syndrom ikke var verdt sin lønn — på grunn av større treghet, lavere produktivitet, ødeleggelser osv. — ble hans mangler som ansatt mer enn oppveid av den immaterielle styrkingen av moralen.

Jeg har lagt merke til denne effekten før. For eksempel har jeg flere ganger blitt bedt om å komme til et helt bestemt radiostudio for å gi publikum det uvurderlige privilegium å høre mine meninger, vanligvis avlevert i løpet av noen få sekunder. (Alle meninger bør uttrykkes så konsist som mulig, men ikke mer konsist enn mulig.) Og i dette helt bestemte studioet er det ansatt en resepsjonist, som viser gjestene veien til de forskjellige rommene hvor skal gi uttrykk for det de har på hjertet. Det er en ung svart kvinne som både er blind og såpass fysisk handicappet at hun trenger krykker for å gå.

Sett fra et taylorsk effektivitetssynspunkt ville tiden benyttet til denne bevegelsen kanskje virke som en tåpelig ordning. Personen hun er ment å bistå ender opp med å hjelpe henne å gjøre sin plikt. Er dette politisk korrekthet inntil det vanvittige?

Nei. Den unge kvinnen har en herlig personlighet, et godt humør og en tydelig forkjærlighet for det publikum hun har å gjøre med. Også i dette tilfellet fremstår kranglevoren syting over bagatellmessige ulemper ikke bare som skammelig, men absurd. Denslags holdes dermed i sjakk et øyeblikk. For hva er vel noen få minutters venting sammenlignet med en liv i blindhet med en misdannelse som gjør hvert skritt til en anstrengelse? Man måtte være et svin for å klage i hennes nærvær (ikke at slike egoistiske svin ikke kan finnes, selvsagt).

På veien til opptaksrommet spør resepsjonisten gjesten om han har noe imot å hjelpe henne med dørene underveis. Innen han setter seg ned foran mikrofonen er han derfor i en god eller mild stemning, vel vitende om hva slags hyggelig fyr han er, som med stor elskverdighet har hjulpet en stakkars uheldig person, selv om det naturligvis er hun som faktisk har hjulpet ham.

Når en annen deretter sier noe dumt, vanvittig eller vemmelig på lufta, føler ikke gjesten noe sinne. Han repliserer derimot som om det milde svaret ikke bare dempet harmen, men også overbeviste tosken. Hvis den unge kvinnen noengang skulle få sparken fra jobben, ville det være på grunn av den beroligende virkningen hun har, for kringkasterne etterspør i økende grad (i hvert fall i Storbritannia) konfrontasjon fremfor debatt, ettersom det førstnevnte antas å være uendelig mye mer underholdende enn det sistnevnte. Kringkastede konfrontasjoner er nå det samme for britene som gladiatorkamper var for romerne.

Jeg skal gi bare ett eksempel til på det velgjørende nærværet av en åpenbart handicappet person (hvis det gis for mange eksempler, er det kjedelig; hvis det gis for få, anklages man for å være anekdotisk). En dag ble en ung, psykisk utviklingshemmet mann satt inn i fengselet hvor jeg jobbet som lege, anklaget for å ha misbrukt en ung kvinne seksuelt. Overfallet hadde vært mer skremmende for henne enn farlig. Den unge mannen hadde en fysikk som gjorde det vanskelig å forestille seg at han kunne overmanne noen, og han hadde ikke engang prøvd å gjøre det.

Han ble sendt i fengsel, ikke fordi det var det rette stedet for ham, men fordi det var det eneste stedet han kunne sendes der og da, siden alle de andre institusjonene som kunne ha tatt vare på ham, var blitt stengt i et anfall av humanisme.

Av andre fanger anses normalt seksualforbrytere som aller lavest blant de laveste på rangstigen. Fanger kan bare styrke sin egen moral ved å tenke på folk som er verre enn seg selv. Normalt må faktisk seksualforbrytere holdes adskilt fra andre fanger for deres egen sikkerhet. I motsatt fall blir de angrepet og skadet, noen ganger alvorlig. Moralsk fordervelse er ikke uforenlig med moralsk indignasjon — eller motsatt, selvfølgelig.

Men ved denne anledningen erkjente fangene at den unge mannen påkalte medlidenhet snarere enn indignasjon: De gjorde et unntak i hans tilfelle. De holdt et omsorgsfullt øye med ham fordi han var så åpenbart ulykkelig over en situasjon han ikke kunne forstå. (Jeg kommer aldri til å glemme hans fortvilte hyl.)

De trøstet ham, de delte tingene sine med ham, og de lyktes i å roe ham ned. Og så lenge han oppholdt seg i fengselet, oppførte fangene på hans avdeling seg bedre. De ble mykere av sjansen hans nærvær gav dem til å mildne sin hardhet, sin tøffhet og sin kynisme, som ellers er viktig for å overleve den sosiale, eller antisosiale, virkeligheten som kalles fengsel. Normalt straffes man umiddelbart for å senke guarden på denne måten, men ikke denne gangen.

Når den politisk-byråkratiske sjel blir underrettet om slike tilfeller, oppfatter den umiddelbart disse som en mulighet til å øke sin egen makt. For hvis det slik at tilstedeværelsen av handicappede ofte bedrer lagmoralen, til og med moralfølelsen, er det ikke opplagt at dette nærværet bør gjøres obligatorisk, beordret ved lov? Vil ikke dette gjøre de sporadiske unntakene til en regel, og dermed øke menneskehetens lykke? Det er tross alt ikke alle ledere som er så barmhjertige eller fantasifulle som de på restauranten eller i radiostudioet, ei heller har alle fengsler hver sin handicappede person til å bløtgjøre de andre fangene. Gjerninger av veldedighet, forståelse og solidaritet må derfor lovfestes, slik at de blir institusjonalisert. For det som er mulig i ett tilfelle, må være mulig i alle tilfeller.

Det er bare rett og rimelig å kreve det. Hvorfor skulle for eksempel den unge mannen i Sao Paulo-restauranten dra nytte av eierens eller sjefens opplysthet når det er andre, kanskje tusenvis av andre, som aldri har vært så heldige å få en slik sjanse? Enda verre: Det kan tenkes, det er sågar sannsynlig, at den unge mannen hadde dratt nytte av en eller annen personlig forbindelse som andre, like verdige kandidater ikke har kunnet dra nytte av. Og ingenting — ingenting — er verre enn urettferdighet.

Hva rettferdigheten angår, ville det selvsagt være mye lettere å forlange at restauranten sier opp den unge mannen, enn at andre unge menn (eller kvinner) med samme problem blir ansatt. Da kunne det ikke rettes noen beskyldning om urettferdighet, siden alle i hans situasjon ville bli behandlet likt. Men en slik løsning ville gi den politisk-byråkratiske klassen svært liten mulighet, om noen, til å gripe inn i folks affærer. En opplagt løsning, og mye bedre sett fra denne klassens synspunkt, ville være å påtvinge ved lov det som tidligere bare var frivillig. En forordning om at alle bedrifter skal skaffe seg handicappede ansatte, gir rik anledning til inspeksjon og byråkratisk mobbing i humanismens navn.

Hvilke herlige utsikter! Det er unødvendig å si at hva som er et handicap kan gjøres til gjenstand for endeløs tvist, for handicap er ikke noe kategorisk, men har med proporsjoner å gjøre. Det som er et alvorlig handicap for en fotballspiller, er ikke nødvendigvis et alvorlig handicap for en revisor, eller motsatt.

Mange herlige, vanskelige og derfor lønnsomme tvister avtegner seg mot horisonten. Er f.eks. narkotika-avhengighet en medisinsk tilstand, og derfor et handicap? Burde bedrifter derfor være forpliktet til å ha den samme andelen narkotika-avhengige som i samfunnet ellers? Og hvor stort skal dette samfunnet være? Hvis et selskap tilfeldigvis befinner seg i et lokalsamfunn hvor det ikke er noen narkomane å ansette, bør det gå på leting etter dem?

Men den grunnleggende innvendingen mot institusjonaliseringen av veldedige handlinger fra statens side, er at den gjør hjertet hardt og medfølelsen nesten umulig. Det kan finnes grusomhet uten frihet, men ikke medfølelse eller ekte sympati (dette er ikke helt sant, men nesten).

La meg illustrere hva jeg mener ved hjelp av sosialarbeiderne på sykehuset hvor jeg jobbet. Jeg mener det er hinsides enhver rimelig tvil at noen mennesker havner i vanskeligheter uten at de selv er skyld i det, og derfor har gjort seg særlig fortjent til hjelp. Men jeg klarte ikke å overbevise særlig mange av sosialarbeiderne på sykehuset om dette, for hvis man i noen tilfeller spesielt fortjener hjelp, følger det at andre ikke gjør det. Og det var en del av sosialarbeidernes ideologi at de ikke skal hjelpe folk i samsvar med det de har fortjent, men kun i samsvar med behovene deres.

Dette hadde den fryktelige konsekvens at sosialarbeiderne ikke var i stand til å anstrenge seg så mye som folk fortjente, og siden personene med den verste oppførselen var flinke til å produsere behov, innebar det at de som fortjente mest, relativt ofte ble forsømt. Dette slet også på sosialarbeiderne selv, for med noen sjeldne, hellige unntak er det umulig for folk å ha samme medfølelse med alle, uansett fortjeneste. Sosialarbeiderne måtte med andre ord undertrykke sine naturlige følelser, og når slike følelser undertrykkes lenge nok, svinner de hen og opphører å eksistere. Og det er nettopp hva jeg så blant dem.

Det er selvfølgelig sånn at vurderinger av fortjenstfullhet varierer, og selv der hvor det er enighet om hva fortjenstfullhet er, er det ikke bare mulig, men uunngåelig å gjøre feil. En verdig trengende kan tas for en uverdig, eller motsatt. Men konsekvensene av ikke å bruke sin forstand er verre enn konsekvensene av at den noen ganger brukes feil. Og det å avstå fra å felle en dom er i seg selv å gjøre en slags vurdering.

Det som blir gitt i henhold til en rettighet, er skadelig både for giver og mottager. Det skrumper giverens hjerte, og gjør godheten om til en uønsket forpliktelse. Det gjør mottageren ute av stand til takknemlighet, og det i en slik grad at han kanskje ikke engang klar over at han har fått noe (bråkmakerne i London sa f.eks. at de ikke hadde noenting, enda de av dem som aldri hadde jobbet eller vært netto skattebetalere, aldri hadde gått sultne, aldri hadde manglet klær eller husly, var utstyrt med elektroniske dingser, ble garantert gratis helsetjenester og hadde fått gratis skolegang — for dem var dette ingenting, fordi alt ble mottatt som rettigheter).

At fortidens dommer var harde og ufølsomme, er dessverre sant. Men det er en grunn til å prøve å forbedre vår dømmekraft, ikke til å avstå fra å utøve den i det hele tatt. Hvis vi gjør det, kommer vi til å ende opp med den magre trøstens samfunn, hvor evnen til godhet vil visne bort, og hvor uttrykkene for menneskelig solidaritet vil begrense seg til å betale skatt, som for en stor del aldri vil nå frem til de antatt begunstigede.

 

Opprinnelig publisert i New English Review i februar 2012, og gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂