I 2020 var det antatt at det var over en million restauranter i USA, like mange som rundt en fjerdedel av Norges befolkning. Likevel klarer NRKs Tove Bjørgaas og hennes team å søke ut en restaurant hvor kundene må betale 23 prosent i obligatoriske tips, mens staben er miserable generasjon x-er som mener tips er arv i fra slavetiden.

Det er ikke tilfeldig at NRK er på restauranten Brassica. Den ligger i en forstad til liberale Boston, som ligger i det som er regnet som USAs mest liberale delstat, Massachusetts.

Det er NRKs modus operandi å søke ut det Amerika som kan best speile det bildet de vil fortelle nordmenn, og det har de gjort med glans denne gangen også. Der skuffer de aldri.

You can’t make this stuff up, men det gjør NRK

Stadig flere restauranter i USA krever obligatoriske tips på 20 prosent eller mer, skriver Bjørgaas. Den amerikanske tipskulturen er ute av kontroll, mener noen.

USA-korrespondenten viser ikke til reelle tall, noe som er svært vanlige i norske medier, men Brassica restauranten og de ansatte støtter påstandene hennes.

NRK har altså søkt ut én av over 1 million restauranter og et titalls ansatte av 15.5 millioner som jobber i restaurantbransjen, og fremstiller det som at dette er typisk USA.

Bjørgaas skriver at etter pandemien innførte Brassicas eier Rebecca Kean og naborestauranten et nytt regime hvor de legger til 23 prosent i tips på alle regninger – et administrasjonsgebyr på 20 prosent og en kjøkkenavgift på 3 prosent.

Det er langt mellom 1. mai-parolene i USA, skriver Bjørgaas videre, om tredjeverden og bakvendtlandet USA. I stedet har restauranteiere som Rebekka Kean startet et slags opprør mot et umoderne lønnssystem for å gjøre det mer rettferdig. Avgiftene fordeles mellom kjøkkenpersonalet og de som serverer.

Tipskulturen er avskyelig får vi vite; og den er også urettferdig, diskriminerende, og en arv fra slavetida. I tillegg handler det om trynefaktor og Rebekka Kean ønsker å komme denne kulturen til livs.

For oss som har jobbet i restaurantbransjen tror vi nesten ikke det vi leser. Men det er flere i kommentarfeltet på NRKs Facebook-side som tror på Bjørgaas sin fabel, og hvorfor skulle de ikke det? Nordmenn som ikke kjenner til USA og aldri har vært her, vil så klart tro at bildet NRK presenterer er sann. Det var en gang jeg selv trodde at alt NRK sa om Norge var sant.

Statskanalen indoktrinerer mange nordmenn og viser et bilde av USA som er helt ukjent for oss som bor her, og det er et svik mot de som stoler på at de gir et nyansert bilde.

Trynefaktor er bare hvis du jobber på Hooters

Vi tar for oss en og en av påstandene om restaurantyrket i USA nevnt ovenfor og først ute er at det handler om trynefaktor, noe som så absolutt ikke stemmer, i hvert fall ikke i flertallet av restauranter. Så klart, jobber du på Hooters eller Rachels Gentlemens Club, blir det noe annet. Men den ordinære mannen og kvinnen som går på restaurant i USA ønsker god service, og god mat og drikke; ikke Ken og Barbie.

Jeg har jobbet med mennesker i restauranter fra all walks of life, raser og nasjonaliteter, og de som er vennlige og går den ekstra milen for å gi god service er de som går hjem etter et skift med mest tips.

Bjørgaas skriver videre at i flere delstater føler restauranter seg tvunget til å innføre slike avgifter fordi minstelønna for ansatte settes opp. I delstaten Massachusetts, hvor Brassica opererer, er minstelønna knappe 15 dollar.

Knappe 15 dollar, skriver USA-korrespondenten, uten tanke på at det ikke er langt unna minstelønna for noen yrker i Norge, og at Massachusetts har inntektsskatt på 5 %.

Per 2022 tall fra Arbeidstilsynet er minstelønn for servicebransjen 179,94 kroner. For de under 18 år er det 141,84 kroner og for 16 år 118,08 kroner.

For renhold er det 204,54 for de over 18 år og for de under er det 153,55 kroner

Nok en løgn fra 1619-prosjektet og Nikole Hanna-Jones

Den neste påstanden fra Bjørgaas artikkel burde vært klaget inn til PFU, for det er rene og skjære løgn, og handler om hvordan tipskulturen startet i USA.

– Dette startet fordi noen bransjer ikke ville betale sine ansatte en lønn de kunne leve av. Og det er en arv fra slavetida, sier restauranteieren Rebekka Kean.

Ingen kilder, ingen utdyping av denne ganske alvorlige uttalelsen, og Bjørgaas gir sine lesere minst mulig for nok en gang å fremstille USA som et rasistisk land.

Er tips fra slavetiden? – spør Phillip W. Magness fra American Institute of Economic Research. Han har allerede svart oss i overskriften, The 1619 Project Lies Again.

At tips er en arv fra slavetiden er den siste påstanden fra Nikole Hannah-Jones, skaperen av New York Times sitt 1619-prosjekt, skriver Magness. I en tweet skrev hun at tipping is legacy of the slavery, akkurat samme ordene Bjørgaas bruker: en arv etter slaveriet. Hanna-Jones spør hvorfor tips er en praksis i USA og nesten ingen andre steder.

Hannah-Jones slettet tweeten, men hevder fortsatt at tips kommer fra slavetiden.

Skjermdump Fox News

Som sitt 1619-projekt omskriver hun historien, for tipskulturene er ikke en arv fra slaveriet, men fra Europa.

Det er ikke første gang at 1619-prosjektet har kommet med bisarre påstander som prøver å koble dagligdagse aspekter av hverdagen til slaveri, skriver Magness. Etter å ha undersøkt Hannah-Jones sin teori oppdaget han at den nylig har blitt en trendy snakk på ytre venstresiden. Vi er overrasket, sa ingen.

Magness skriver at i likhet med mye av 1619-prosjektet sitt formål er grunnen til dette narrativet å bruke den falske historien til oppfordring om å heve minstelønnen. De bruker fortidens urett og slaveriets grusomheter som et verktøy til å vedta progressiv politikk i nåtiden.

Magness research er grundig og interessant – og langlesing. Faktasjekkere og 1619 Project forvrenger fundamentalt historien om tips, som startet lenge før den amerikanske borgerkrigen og slutten på slaveriet.

Praksisen med tips eller drikkepenger var utbredt i senmiddelalderen i Europa, spesielt i Tudor England (1485-1603).

Med tiden utvidet praksisen med å gi drikkepenger seg i Europa og tips fylte en klar økonomisk funksjon. Etter hvert ble tips en vanlig praksis for en rekke yrker – fra måltider på restauranter, til hotellservice og en slant til musikere.

Det er uklart når tipskulturen ankom USA, men det var lenge før borgerkrigen og er bevist i eldre tidsskrifter, og har ingenting med slavetiden å gjøre. Magness skriver at sannsynligvis var det den europeiske bosetningen som førte med seg skikken til det nordamerikanske kontinentet.

Lesere av gammelmedia fortjener bedre

Restaurantbransjen i USA er ikke perfekt og mye kunne forbedres, også når det gjelder tipskultur. Av egen erfaring vet jeg at vi og de fleste som har jobbet i restauranter foretrekker tips, for ofte tjener man da langt over minstelønn.

Det er fullt av jobber i andre industrier hvis en føler seg som slaver, derfor er historier som Bjørgaas fremstiller ikke bare ukorrekt, men nok et forsøk på venstrevridd propaganda for å fremme en sak for de lettkrenkede og sette USA i et negativt lys.

Over 60 prosent av voksne amerikanere har jobbet i restaurantbransjen, og yrket er redningen for mange som går på college, ønsker en fleksibel timeplan, er mellom jobb, eller rett og slett liker serviceindustrien. Restauranter i USA sysselsetter over 15.5 millioner mennesker.

Over 40 prosent av restauranter eies av minoriteter – sammenlignet med 30 % av bedriftene i den totale private sektoren, og de ansetter flere minoritetsledere enn noen annen bransje.

Servitører på full service-restaurant tjener en median på 270 kroner timen, mens den øvre fjerdedelen tjener over 400 kroner timer og den nedre 190 kroner.

Men slike tall og positive historier vil ikke NRK bry seg om. For som i USA er Nikole Hanna-Jones’ 1619-prosjekt og tips fra slavetiden  også trendy snakk på ytre venstresiden i Norge.

Det er som Magness skriver: Slaveriets brutalitet blir selektivt brukt for å fremme en ideologisk sak. De intetanende leserne av legacy media eller gammelmedia og dens selvutnevnte faktasjekkere fortjener bedre.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.\

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!