Såkalte medieeksperter innen akademia syntes det var på tide også å kritisere mediene for tsunami-dekningen. Hvorfor stilte ikke de tidligere spørsmål ved de høye tallene over norske savnede og ukjente?

Denne «du også»-taktikken er et velkjent knep for å skape forvirring og spre skylden. Da pulveriseres ethvert ansvar.

Men i dette tilfellet er det motsatte riktig: Ingen kunne forestilt seg at UD kunne rotet til de grader med listene. Man sa hele tiden man trengte tid, og når tallet på savnede ikke gikk ned, eller steg, måtte man trekke den konklusjon at de endelige tapstall kunne bli svært store. Det ville blitt oppfatt som bad taste av offentligheten hvis mediene ga seg til å trekke tallene i tvil, og si at katastrofen nok ikke hadde så stort omfang for Norges del. Mediene fulgte lojalt regjeringen og kunne ikke annet.

Om noe kan mediene kritiseres for heller å ha vært for forsiktige og snille med regjeringen, da det ble klart på pressekonferanser og fra rapporter fra felten, at UD ikke hadde kontroll. Det var særlig todelingen av listene i savnede og ukjente som var merkelig, og journalister prøvde bare sporadisk å grave i hva som skjulte seg. Man måtte ut fra forklaringene tro at tallet på omkomne kunne bli større enn tallet på savnede. Det var da også det Bondevik bekreftet da han forberedte folk på at tallet på døde kunne overstige 1.000.

Hans Geelmuyden har et reflektert innlegg i Aftenposten i dag om hvordan håndtere en krise. Det er indirekte en kritikk av regjeringens linje: toppleder på plass i katastrofeområdet for å vise at man tar kontroll, ansvar og vet hva det dreier seg om. Gi ut informasjon så tidlig som mulig, selv om man ikke kan sjekke alt. Vær åpen om det. Ikke forsøk å skjul noe. I en katastrofe handler det om tillit.

Det er nettopp denne tilliten regjeringen Bondevik ikke har vist seg verdig. De har misbrukt den. De forsto ikke katastrofen, tok den ikke alvorlig nok, og har enda ikke erkjent offentlig hvilket rot de har laget istand, hvor mange mennesker de har såret. De forberedte Norge på tidenes katastrofe i fredstid, og så viste det seg å skyldes rot. Når fakta endelig foreligger, trekker de på skuldrene og sier det ikke var meningen.

Norge har de senere tiår utviklet et system der det skal svært mye til at noen blir stilt til ansvar i regjering og styringsverk. Steinar Killi slapp unna Åsta-ulykken, selv om særlig VG kunne fortelle om graverende forhold som ikke var rettet opp lenge etter ulykken. Husker noen de febrilske minuttene man prøvde å finne mobilnumrene til togførerne i sentralen på Hamar? Hva hvis det hadde vært en privat bedrift med så slett organisering?

Thorbjørn Jagland er ett unntak. Han viste mot ved å sparke justisminister Grethe Faremo for å ha unnlatt å ta affære da det ble kjent at Berge Furre ble overvåket mens han satt i Lund-kommisjonen. Faremo kalte det den gang et politisk røvertokt uten sidestykke, neppe en positiv karakteristikk av Jagland.

Det er vikarierende hensyn som spiller inn: er det bra for saken om misforhold får konsekvenser? og «saken» kan være hensynet til AP, regjeringen, Norges renomme osv.: Slik leser vi en leder i lokalavisen med overskrift: «Kast ikke stein i glasshus».

Der står følgende ulogiske, men velmente resonnement:

«De endringer som har skjedd også etter at politiet overtok ansvaret, viser hvor komplisert saker som dette kan være. Det er et tankekors at media og andre i løpet av få timer nesten halverer listen som politiet fremla i går. Det tilsier at en bør være forsiktig med ukritisk både å fremsette og formidle kritikk i situasjoner som dette.»

Slett arbeid skjules bak en sky av generelle setninger: «det arbeides på spreng», sa Bondevik flere ganger. «Adekvat», sa Pettersen når han skulle forklare noe.

Hvis man retter fundamental kritikk tas det opp i vond mening. «Du mener vel ikke at jeg har onde hensikter?» Det vil jo ingen ha. Under pressekonferansen torsdag måtte bl.a. VG og Dagbladet unnskylde at de forfulgte kvalitetssikringen med listene. -Vi skjønner at dere blir fornærmet, men … «. Da er det noe som er galt.

Den logiske konsekvens av den norske feel-good mentaliteten er kynisme.