Kommentar

Da Grete Faremo ble tvunget til å tre ut av Jaglands regjering i desember 1996 etter avsløringer om at Berge Furre var blitt overvåket da han satt som medlem av Lund-kommisjonen, kalte Faremo det et «politisk røvertokt uten sidestykke».

Hun måtte ta det parlamentariske ansvar for noe som skjedde da hun var justisminister. Jagland hadde ikke noe valg, men Faremo så det ikke slik. Hun mente avskjeden var urettferdig.

En slik velvilje har ikke Faremo innrømmet partifelle Øystein Mæland. Faremo har helt siden pressen kastet seg over ham, holdt ham på en armlengdes avstand. Når han aktivt har forsøkt å få bekreftet eller avkreftet om han har hennes tillit, har hun svart med taushet. I stedet igangsatte hun et arbeid for å vite om hun var habil i forhold til å ha med Mæland å gjøre. Fra før er Stoltenberg inhabil. Denne undersøkelsen virker som et instrument for å skyve Mæland ut, for å slippe å avsette ham personlig. Faremo kan skylde på habilitet.

Hun valgte å kunngjøre, nærmest triumferende, hans avgang på direkten fra Arendal. Det ble raskt debattens sentrum. Sin vane tro avslår Faremo spørsmål om forklaringer. Hun holder kortene tett, nekter å forplikte seg uten å være sikker på resultatet. Om noe er hun risikouvillig, og bærer preg av den mangel på handlingskraft og individuelt ansvar som Gjørv-kommisjonen etterlyser.

Faremos opptreden og behandling av Mæland minner om et virkelig røvertokt. Selv måtte hun pent finne seg i å følge parlamentariske spilleregler, men kalte det et røvertokt og var sur på Thorbjørn Jagland. Det tyder på et oppblåst ego. Når hun igjen sitter med ansvaret og skal vurdere andres ansvar, spiller hun ikke med åpne kort, men tyr til renkespill for å få det til å fremstå som om Mæland valgte å gå av. Samme dag som Mæland hadde fått tillit av politimestrene i landet.

Faremo gjør dette med en mine som om hun er helt suveren. Hun later til å tro at ingen gjennomskuer hennes renkespill.

Det første hun gjør når hun skal gjenreise tilliten til styringen av justissektoren, er å slå bena under sin nærmeste medarbeider på politifronten. Hun smiler og tror hun har vist handlekraft. At det nå kan startes med blanke ark.

Faremo er en type politiker som tror at ord skaper virkelighet. Bare hun sier de riktige tingene, vil de som ved magi skape virkelighet. Handlekraft er for henne å avsette politidirektøren og si alle de tingene Gjørv ramset opp: holdninger, kultur, moral, gjennomføringsvilje. Hun er sjefen som forlanger rapporter på sitt bord med stramme frister. Men hva står det i rapportene? Har de substans?

Også hennes sjef, Jens Stoltenberg, ser ut til å være smittet av denne liksom-retorikken. Han viser til omstrukturering av sykehusene og forsvaret som forbilder for politiet. Det er eksempler som smuldrer ved nærmere gransking.

Mæland er en av «dem». Han var selv formann for AUF i tre år. Hva betyr det for moralen og motivasjonen at han kastes til ulvene uten nåde? Ap har en tradisjon for å være hard når det trengs. Men denne behandlingen kommer ikke som resultat av en saklig prosess, den er et utslag av Faremos kaprisiøse lederstil.

Dermed uthules lagånd og samhold på Stoltenbergs team. Det har han ikke råd til. Gjørv-rapporten slo et hull i skroget, nå har Faremos laget en selvpåført skade, og skuta tar inn enda mer vann.

Alt flyter.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også