Kommentar

Statsminister Jens Stoltenberg og Ap introduserte et nytt begrep tidligere i år: de som kritiserte regjeringen drev «nedsnakking» av Norge.

Først hadde vi baksnakking, så hadde vi kronprinsen som introduserte framsnakking. Så kom Stoltenberg med «nedsnakking». Det lød som orwellsk tale: vanlig politisk kritikk kunne fremstilles som unasjonal, som illojalt mot fellesskapet.

Man skulle tro at mennesker som drar slike kort er forberedt på å tåle en god del selv. Men nei. Tidligere statsråd Grete Knudsen skal snakkes ned, for hun driver baksnakking av Ap.

Knudsen får på pukkelen for at hun utgir boken «Basketak» noen uker før valget. Hvorfor? Det kan kun tenkes usle motiver: hevn for gamle nederlag. Selv sier Knudsen at hun har en lang og alvorlig sykdom bak seg og først nå er frisk. Hun vil m.a.o gjerne delta i valgkampen.

Hvorfor ikke tro henne på hennes ord? Er det galt å ville delta? I Arbeiderpartiet er det det, hvis man ikke heier på ledelsen. Men Knudsen vil ha en annen ledelse og det er utvilgivelig i Ap å si det høyt midt under valgkampen. At det er uvelkomment er ikke vanskelig å forstå. Men politikk i Ap har aldri vært noe teselskap.

Etter åtte har ikke Stoltenberg kommet opp med en eneste ny ide. Han går til valg på å oppvarme gammel mat. Kun maktlysten er tilbake. Det holder ikke. Det ligger en manglende respekt for velgerne i det. Spesielt etter Gjørv-kommisjonens knusende dom. Men den synes å ha prellet av på Stolterg og hans mannskap. Til tross for at avisene ukentlig kommer med avsløringer som viser at lite eller ingenting har skjedd. Etter to år.

Da er det kanskje på tide å ta en pause?

Kanskje er det det Knudsen og Jagland mener?

Tony Blair utformet New Labour og vant tre valg. Han forsto at Neil Kinnocks linje ikke hadde en sjanse. Stoltenberg er litt Blair, men ikke mye. Ap er i en slags krise, uten å ville innrømme det. Idetørken brer seg. Det er ikke så merkelig at det pipler frem kritikk. Backstabbingen følger Ap som en skygge.

Men i stedet for å hugge Knudsen ned burde avisene se om det er noe i kritikken. Det er det. Jonas Gahr Støre er f.eks. ikke  et godt lederemne for Ap. Det vil markere overgangen til Ap som et slags borgerlig arbeiderparti. Blazeren henger i skapet. Overklassepreg kler ikke Aps leder.

Mange andre får sitt pass påskrevet, også Stoltenberg. Journalister er opptatt av å være spindokterer for Ap og regjeringen. Det holder ikke at de har sine egne.

Skyldes nedrakkingen av Knudsen at de værer fare? Partiet stamper i motvind. Men er det ikke like greit å si: Norge trenger nytt blod. En utlufting. Åtte år er nok.

Signalene er flere. SU-leder Andreas Halse måtte indirekte irettesette sin egen partileder da han sa at SV ikke bare kan ha én sak: klimasaken. Agendaen må være bredere.

Lysbakken ble intervjuet av Sigrid Sollund på NRKs morgensending, og han fikk tøffere behandling enn vanlig og svarene gikk tregt. SV under Lysbakken er i ferd med å bli gårsdagens parti. Lysbakken sitter og sier på ramme alvor at Norge før en for streng asylpolitikk. Dermed skyver han to leire fra seg: både de som følger med og vet hva de snakker om, og de som forventer en større samstemmighet fra en statsråd. Man kan ikke sitte åtte år i regjering og karakterisere dens politikk på et så essensielt felt som om man var en gratispassasjer. SV har ikke stått på plenen foran Stortinget i disse åtte årene. Det har befunnet seg på innsiden der politikken blir til. Da må man også ta ansvaret og ikke fraskrive seg det. Det er ikke voksent.

Pilene peker nedover, og alt som smaker av kritikk tolkes som nedrakking og backstabbing. Bare ikke når man står for det selv.