Det finnes et fellestrekk i norske myndigheters håndtering av tsunami-katastrofen: en uvilje mot å konfrontere virkeligheten og dele den med folket det er satt til å styre. Kjell Magne Bondevik snakker om «å hjelpe hverandre å bære byrdene». Men det er det motsatte som skjer, for han og regjeringen oppfyller ikke de mest elementære krav til ledelse: å være på høyede med situasjonen og våge å si sannheten.

Bondevik-regjeringen forstår ikke at når en global katastrofe inntreffer er den ikke herre over utviklingen: hvis den velger å stikke hodet i sanden, tar det bare timer eller dager før den er avslørt. Igår og iforgårs var hovedsaken katastrofen og de menneskelige lidelsene. I dag er det regjeringens trege reaksjon, både lokalt og sentralt, og den statiske informasjonen.

Mest overhengende er behovet for å ture å si at av de 434 savnede er høyst sannsynlig en overveiende del avgått ved døden. 400 døde nordmenn i fredstid er svært høyt tall. Kanskje er det flere: over 900 har man ikke kommet i kontakt med.

UD skylder på at man må være sikker på informasjonen, og sier man trenger tid til å systematisere listene. -Men det har dere hatt fem dager til, svarte en utålmodig Nina Owing. Talskvinnen viser til Bondeviks pressekonferanse der det vil komme oppdaterte tall, men hun signaliserer at det er små justeringer. Ikke den store, brutale sannheten som folk flest forlengst har forstått kommer: At de aller fleste som nå er savnet er døde.

På en pressekonferanse med fire statsråder idag holdt man fast på den forsiktige linjen. Petersen ble flere ganger spurt om når man måtte konkludere med at savnede var blitt til omkomne, men vek unna og nektet å tro noe som helst, som han kalte det. At dette handler om tid, klima og taushet, valgte han å se bort fra.

Statsminister Göran Persson viste det mot Bondevik mangler. Han oppjusterte tallet på offisielt døde til over 40, men sa samtidig at over 1.000 mennesker kan ha omkommet.

Imens fortsetter mediene å bringe informasjon som gjør myndighetenes linje til en parodi: blant annet politimannen i Phuket som sier det ikke lenger finnes overlevende. Leting er nytteløst. Ansgar Gabrielsen kom også til å nevne at man har gjennomsøkt alle sykehus i Thailand for skadde nordmenn.

For to dager siden ville det vært lederskap av Bondevik å forberede nasjonen. I dag gjør det ikke inntrykk, men han kunne utlyst offisiell landesorg. Landet trenger det. Folk har ikke vært opptatt av annet denne romjulen, og det vil pågå lenge ennå.

Myndighetenes trege reaksjon og unnfallenhet danner et mønster:

Til ambassaden i Bangkok som ba folk i Pukhet komme til hovedstaden, men som likevel ikke greide å være på flyplassen, der alle andre lands ambassader var. Til den sparsommelige informasjonen i UD. Det virker opplagt at det å være informasjonsmedarbeider i UD er en lite misunnelsesverdig jobb, for de får ikke lov å si det alle vet. Det første norske redningsflyet kom av gårde natt til torsdag. Det er utilgivelig sent.

Det må være noe galt med den offisielle kulturen. Gjelder det også NRK? Formiddagssendingene har hatt mange gode innslag. Dagsrevyen har stort sett vær gørr kjedelig. Den har manglet nerve. TV 2s 18.30-sending har derimot vært frisk og våken. Hva kan det komme av? Den samme kritikken har rammet NRK ved andre krisesituasjoner.

TV har en terpeutisk rolle som instant-medier i kriser som dette. Det virker som man mangler ledelse med overblikk, som er i stand til å analysere de ulike faser av en krise, og peke ut hva som er dagens hovedtema. Ikke minst skorter det på mot til å ta opp de sjelelige ringvirkninger av katastrofen: hva folk tenker, om vårt frhold til verden rundt oss. De grunnleggende spørsmål om liv og trygghet. Plutselig er alt ikke så opplagt og tilgjengelig lenger. Jeg tror denne katastrofen vil virke mye lenger enn de såkalt ekspertene sier.

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂