Det er minst tre parallelle løp i forhold til tsunami-katastrofen. For det første, på denne sørgedagen, hvor mye empati makter vi å mobilisere? Hvor mange skjebner greier vi ta inn over oss? Expressen har søsteren til en 9 år gammel tvilling på forsiden, med svart rand. I Norge måtte det vært Are, den 8 måneder gamle babyen til Stein Ulve fra Tromsø.

En ny sørge-tsunami venter oss. Ikke før har regjeringen kommet haltende etter offentligheten og endelig våget å si at vi må forberede oss på hundrevis døde, så stiger det frem et enda større tall. Listene over savnede og ukjente flyter over i hverandre, og havner på over 1.400. Etter så mange dager er det grunn til å frykte at tallet på omkomne kan bli langt høyere enn de 440 man nå har forberedt seg på. Da har vi lite å sammenligne med etter norske forhold.

I Sverge våget Göran Persson å nevne tallet 1.000 for noen dager siden. Nå står tallet savnede på over 3.500. Det tallet er så høyt at man har vanskelig for å kommentere det. Det er 911-tall i et land på 8 millioner.

Ord blir fattige. Kanskje vi nå har brukt opp ordene, og heller bør søke stillheten. Tiden for vegg-til-vegg reportasje/nyhetsdekning har nådd metningspunktet.

En annen side ved katastrofen er myndighetenes svikt. Kritikken er sterk i Sverige. Svenska Dagbladet krever Persson og Freivalds avgang. I Norge har aviser som Dagbladet og Dagens Næringsliv levert sterke bevis på sen reaksjon:

Det var tre stykker på vakt i UD de første fem timene. Først mandag hadde man møte med turoperatørene. Man vedtok å innkalle SAS til et møte, – dagen etter! Ikke rart at Norge var så sen med flyvninger. Norsk Luftambulanse tilbød fly og personell umiddelbart, men fikk nei. Datakyndige tilbød å opprette sikre telefonlinjer, istedet for opptatte mobilnummer, uten å bli hørt. Nødnummeret i UD tok det to dager å aktivere. Listen kan gjøres lenger. Sendrektigheten fortsetter. Ved å sparke listene over til politiet kjøpte man seg mer tid, og Killengreen bruker de samme unnskyldningene som UD, kvalitetssikring.

Det virker ikke helt som om det er folk av kjøtt og blod som sitter i posisjoner. Nedover i systemet er det folk som gjør en kjempeinnsats. Politimann Odd Asbjørn Johansen ER en helt. Det er også mange journalister som har gjort en hederlig jobb.

Men hva med redaksjonene? Allerede nå ser man konturene av det som bør bli en regjeringskrise. Etter gruveulykken i gruven Kings Bay på Svalbard i midten av 60-årene, ble det stilt kabinettspørsmål i Stortinget. Sikkerheten hadde ikke vært god nok. 21 arbeidere hadde mistet livet. Ansvaret falt i siste instans på regjeringen. SFs Finn Gustavsen ville markere at det var en ny tid, og stemte med de borgerlige. Einar Gerhardsens regjering ble felt, og John Lyng ble den første borgerlige statsminister etter krigen. I noen måneder. Det var likefullt viktig for det norske demokratiet.

Vi husker også Vassdalen-ulykken, der 16 soldater gikk med i en rasulykke. Der ble det igangsatt en inngående granskning for å finne ut hvor det hadde sviktet.

Denne ulykken sprenger alle vante proporsjoner. En kommisjon er en selvfølge. Allerede ut fra det vi nå vet om svikt, burde mediene reise spørsmålet om dette vil kunne felle regjeringen.

Mange kommentatorer velger å unnskylde regjeringen. Den ble overrasket av det uforutsette. Men vi må stille spørsmålet: Er det slik at sorgen lammer den kritiske evnen? Vi tror det. Det er et typisk utslag av den norske måten å tolke holde-sammen på. Men dette er et falsk fellsskap. Troskap mot de døde betyr å stille de ubehagelige spørsmålene. Denne katastrofen er for alvorlig til å feie noe under teppet. Sorgen må ikke brukes til å lamme kritikk.

Les også

-
-
-
-
-
-