Nytt

Når det presenteres en bestemt type bøker sier mottakelsen og reaksjonen noe om det boken handler om. Antologien Makt, Myter, Media ser Norge fra et helt annet perspektiv enn det man kjenner fra Oslo-pressen.

Det er et overbyråkratisert Norge, et Norge på offentlige overføringer, et Norge preget av inkompetanse, hvor man satser på PR og spindoktorer, på fasade fremfor innhold. Det er et land hvor ingen tar ansvar, hvor man later som om: hvor virkeligheten er konsekvensfri. Men det er virkeligheten aldri. Det vet næringslivsledere som Dan Oddfjell. Skipsnæring og sjømannskap, gründeregenskaper spiller en viktig rolle i boken, det er en motvekt til det glatte sentralstyrte Oslo.

Hvordan forholder Oslo-mediene seg til denne karakteristikken? Kritikken gjelder i høy grad dem, det er de som former det nasjonale selvbildet. Tåler de kritikken? Er de i stand til å forstå den?

Skal man dømme etter spørsmålene på pressekonferansen er svaret nei.

Jan Arild Snoen, for anledningen utlånt til Bergens Tidende, åpnet med å spørre om ikke boken, pressekonferansen på Bristol, PR ved Geelmuyden Kiese, viste at det slett ikke er snakk om noe utenforskap.

I samme lei gikk spørsmålet fra John Olav Egeland fra Dagbladet:

– Er dere sikker på at utenforskapet skyldes en sosialdemokratisk konspirasjonsteori? Kan det ikke like gjerne skyldes at folk ikke er enig med dere?

Begge overså glatt at flere av bidragsyterne i boken skriver anonymt. Slik er klimaet blitt i det nye Norge. Dette er personer i «posisjon», og lufter man «kontroversielle» meninger risikerer man forføyninger, i verste fall oppsigelse.

Man skulle tro at dette ville utløst noen spørsmål, både om hvem de var, og hva slags klima de refereres til. I stedet åpnet de to rutinerte journalistene med å stille panelet til veggs: Var ikke selve seansen i hjertet av Oslo et bevis på at de tok feil? Men det at de har penger i ryggen – skipsreder Oddfjell, og kan kjøpe seg plass er noe annet enn å slippe til. Forfatterne til antologien har måttet gjøre dette på egen hånd, og hvis redaktøren Frode Fanebust hadde villet kunne han ha fortalt mer om hvordan sensuren utøves.

Men det er ikke journalistene interessert i. De er ute etter å stille forfatterne til veggs.

Denne faglige uredeligheten og mangel på dannelse er en gjenganger. Hvor mange ganger kan journalister dra dette kortet før noen protesterer, eller det blir for pinlig?

Det var flere som ga eksempler på hvordan debatten styres.

Are Saastad har arbeidet 20 år innen helsesektoren, nærmere bestemt psykiatrien, og vært tillitsvalgt. I våres kom boken hans om krisen i helsevesenet. I bidraget til antologien skriver han om at han har støttet den rødgrønne regjeringen i begge valg, i 2005 med begeistring, og i 2009 under tvil.

– Men SV sviktet, sa Saastad. De lovte å forbedre seg, men ingenting skjedde. Slik kan man ikke opptre. Det er tillitsbrudd.

Derfor står nå Saastad åpent frem med kritikken. Arbeiderpartiet svartmaler en blå-blå-regjering og sier den vil slippe markedskreftene løs. Men det har den rød-grønne regjeringen selv gjort, sa Saastad.  – Det er liten forskjell på partiene. Man sverger til stordrift og økonomiske kriterier og glemmer at helsevesen handler om mennesker.

Styring av debatten

De politisk ansvarlige har ikke noe svar. De foretrekker å tie ihjel kritikken. Eller man bruker sin makt til å diktere hvem man skal møte. Saastad fortalte at da helsetjenesteaksjonen skulle møte regjeringen til debatt i Dagsnytt Atten, nektet statsråden å møte den legen som best kan tema. Man ville ha en annen, og slik ble det.

Men dette er bare toppen av isfjellet. Er saken for ubehagelig nekter man å møte motparten ansikt til ansikt.

Norsk offentlighet er overtatt av profesjonelle, og det er umulig å vite hva som foregår bak scenen.

Både offentlige myndigheter og pressen driver med manipulasjon.

Antologiens redaktør Frode Fanebust fortalte om avslag på artikler, men mer interessant om kommunikasjon med debattredaktører der det kreves at visse avsnitt tas ut, innhold som er meningsbærende. Man forstår at det er et forsøk på å styre debatten i bestemte retninger.

Eller, forteller Fanebust; svar på et innlegg kommer dagen etter, eller samme dag. Man oppdager at avisen setter artikkelen inn i en kontekst som forfatteren ikke er klar over eller har herredømme over. Sender man inn et svar på kritikken kan et ord eller en setningen falle ut, som gjør at en fremstår som dust.

Disse hersketeknikkene er det etter hvert mange eksempler på og enhver opplyst og kritisk person kan hver eneste dag høre hvorfor de anvendes. Uten denne «styringen» ville ikke medienes bilde av Norge kunne opprettholdes. Da ville det bli vanskelig å være journalist og redaktør. Man foretrekker heller taushet.

Derfor er spørsmålene Snoen og Egeland stiller et signal: Løgnen utgir seg for å representere sannheten, og den som ønsker å utvide rommet blir mistenkeliggjort.

Det er særlig mistenkeliggjøringen som svir og får folk til å kvie seg for å stå frem.

Men noe er i ferd med å skje. Det er boken et eksempel på.

 

IMG_1246

Kanskje det er historiske grunner til at kritikken kommer fra Vestlandet? Frode Fanebust (Sandnes) (t.v.) , Hallgrim Berg (Hallingdal) (m briller) og Dan Oddfjell  (rosa skjorte) er ikke fra Oslo-gryta. Men det er Saastad, og kanskje det er et tegn i tiden at en SV’er står åpent frem med kritikk og ikke kvier seg for å være i selskap med høyresiden?

Saastads opptreden er en illustrasjon på SVs dypdykk på meningsmålingene: flau bris, skuffelse, avmatning, manglende glød og overbevisning. For de fleste går skuffelsen kanskje over i passivitet, men for noen fører det til handling: fremtiden er for viktig til  å trekke seg ut.

Det vil nok ta en viss tid før flere havner der Saastad er. Tilhørigheten til venstresiden er vanskelig å overvinne, lojalitetsfølelsen vond å miste.

En som ikke er i tvil var moderator Jon Hustad, som var i slag. Etter sigende har Hustad en bok i ermet, og han drysset fakta ut over journalistene. Hustad hadde studert regjeringens perspektivmelding. Den tar utgangspunkt i rådende forhold og fryser dem. Da ser det ikke så verst ut. Men alle vet at ingenting er statisk, og at det ikke går an å fryse dagens utgifter. De vil bare fortsette å stige.

2,5 million nordmenn er i dag avhengig av offentlige overføringer. Er de interessert i endringer? Hvis alle stemmer for å beholde dagens system vil det bryte sammen. Slik er den bitre sannheten.

Det satte flere kjente journalister og hørte på. Men det kom ikke noe spørsmål til Hustad.

IMG_1248