Sakset/Fra hofta

Unge mennesker er redde for å mene noe offentlig. Det preger deres atferd på sosiale medier, viser en undersøkelse TNS Gallup har gjort for Fritt Ords Ytringsfrihetsbarometer.

– Vi ser det er en ungdomskultur som foretrekker konsensus. De er veldig redde for å offentliggjøre standpunkter som avviker fra den gemene hop og det politisk korrekte, sa seniorkonsulent i TNS Gallup, Jens Ludvigsen, da han la frem funnene før en debatt på Fritt Ord tirsdag.

Journalist Mathilde Becker Aarseth  i Dagens Næringsliv skriver dette i Etterbørs. Sa Ludvigsen virkelig «den gemene hop» eller er det hennes uttrykk? Et lite veloverveid ord. Hop eller flokk, kanskje. Men gemen?

Ungdommen i dag er opptatt av ikke å støte. Noen. Hverken jevnaldrende eller andre. De «der ute». Potensielle kolleger eller sjefer. De safer.

Ungdommene i undersøkelsen er svært opptatt av ikke å poste innhold på sosiale medier eller nettmedier som kan bli oppfattet som støtende for noen. Temaer som innvandring, homofili og religion skygger de glatt unna.

Glatt? Et uheldig ord. Er det journalistens eller TNS Gallups? Det menes nok at ungdommen ønsker friksjonsløs sosial omgang. Men underliggende kan man gjerne være klar over at det har sin pris å være friksjonsfri.

Grunnene ungdommene oppgir, er blant annet at de ikke vil «irritere andre» og ødelegge imaget sitt.

«Bevisst eller ubevisst, så prøver man å bygge litt image (…)  Den som poster mye kontroversielt, blir oppfattet som en tulling», sier en av tenåringene i undersøkelsen.

Dette er ungdommens begreper for å bannlyse språk som er for eksplisitt. De syr det sensitive inn i runde formuleringer. Men det virker som om forskere eller journalister mystifiserer prosessen. Kanskje fordi de er en del av problemet?

Er det ikke de som gir signaler om at bestemte temaer er farlige? Det er det ikke spesielt dristig å antyde.

I neste omgang kan forskerne beklage seg over ungdommen som har et overflatisk forhold til nyheter. Påtroppende leder for Institutt for Journalistikk, Eivind Lid, beklaget seg over at ungdommen «i mindre grad orienterer seg i nyhetsmediene. Nå vet vi også at når de debatterer, så er de opptatt av konsensus.» «Hva blir det igjen da?» spurte Lid.

Ja, hva blir det igjen etter at man har kommunisert at visse tema – innvandring, religion, homofili – skal behandles på én bestemt måte. Man danner en norm. De rette meninger er beheftet med sanksjoner, men pressen og forskerne stiller seg uforstående til den indre selvsensur og den kollektive justis når de støter på den.

En sosial lov sier at det er en sammenheng mellom det man putter inn og det man får ut. Fra de begynner på skolen merker unge at visse tema skal ha en spesiell behandling. De hører ekko av de samme holdninger i mediene: Journalistikk skal være kritisk. Når kritikken uteblir, men erstattes av riktige meninger, forstår de at de uriktige meningene er ulønnsomme.

Alle vet at det foregår slik og at det har vært slik i to tiår, minst. Likevel later forskere og journalister fortsatt som de er overrasket og skuffet.

De må jo bli skuffet, for ungdommen kommer ikke til å kjøpe deres produkter. De er kjedelige for alle andre enn dem som har tenkt å gjøre karriere og derfor må lære seg spillet.

Det er ikke lenge siden Norsk Redaktørforening offentliggjorde en meningsmåling som viste at heller ikke ansatte innen politi, helse og utdanning turde si sin mening på jobb. De var redde for konsekvensene av å ta opp feil og kritikkverdige forhold.

Både unge og voksne oppfatter altså at ærlighet, sannhet og ansvar har en høy pris. De lar heller være.

Hvilke konsekvenser vil det få for kvaliteten på arbeidet? På faglig trivsel, den offentlige debatten og tilliten i samfunnet?

Denne prosessen går dypt og påvirker forholdene mennesker imellom. Det er det motsatte av integrering. Et samfunn bygget på frykt og mistenksomhet blir ikke noe godt samfunn. Det undersøkelsen beskriver, er hvordan de unge tilpasser seg en slik virkelighet, de enorme sosiale endringene og normen for hvordan disse må omtales. De unge driver selvjustis. De merker at de beveger seg i et minelandskap. Ikke bare er samfunnet blitt farligere. Det er også farlig å si det høyt.

 

Artikkel: Unge skygger unna nettdebatten.