Kommentar

Folks økende mistillit og skepsis til mediene er vel verdt å merke seg. Den er sterkere enn noen gang.

En effektiv konsensus er instinktiv, omsluttende, «naturlig». Når folk begynner å bli klar over konsensus, er den ikke lenger konsensus. Det er tegn på at den sprekker.

Folk blir klar over konsensus ved å se at noen snakker i deres navn uten at de er enig. Dagens konsensus låner fra og henviser til oppslutningen i etterkrigs-Norge: «Man» var enig om visse ting, visse ting lå fast. Men når visse ting ikke lenger ligger fast, men faktisk gir inntrykk av å flyte, er det kanskje ikke så rart om «visse ting man var enige om», også begynner å bevege på seg.

Likevel har mediene holdt fast ved at det råder en stor og bred konsensus. Man har forsøkt å omdanne den gamle konsensus til en ny. Men uten å spørre folk til råds. Den nye konsensus henter styrke fra sin moralske overlegenhet. Folk skal bøye seg for den, men er underkastelse et godt utgangspunkt for konsensus? Kan konsensus bygges på element av tvang og frykt? Er det da riktig å kalle det konsensus? Eller snakker vi om en helt annen konsensus, som foregir å være den gamle?

Disse og lignende spørsmål surrer oppe i hodene på folk, bevisst/ubevisst.

I bunnen ligger mistillit, skepsis og en økende kløft mellom medier/politikere og folk flest. At en  anerkjent institusjon som Gallup dokumenterer kløften midt under den amerikanske valgkampen, da politisk deltagelse skulle være på topp, er vel verdt å merke seg. Walter Russel Mead mener også det:

The press is melting; circulation and ads sales at most legacy outlets are steadily falling, and the public trusts the product less and ignores it more. In a recent Gallup poll a record 60 percent of respondents replied “not very much” or “not at all” when asked how much they trusted the news media to tell the truth fully and fairly.

Dette er dramatiske tall. Norske aviser faller også, og noen spår papiravisens død innen 2025. Men «ingen» snakker om at en grunn til opplagsfallet kan være publikums skuffelse over innholdet: De finner ingen beskrivelse av den virkeligheten de møter, de finner ingen ærlig og oppriktig samtale med leserne. Journalister og redaksjoner stoler ikke på dem, stoler ikke på at de tåler virkeligheten. Eller stoler de ikke på seg selv? Tør de ikke ta sannheten inn over seg?

Jeg tror det siste. Hvilket gir en helt unik situasjon.

Politikerne stoler heller ikke på velgerne, men vil ha klausuler i Grunnloven i tilfelle folk får «ideer».

Hva slags ideer?

I Sveits samles det inn underskrifter til en folkeavstemning om Schengen. Direktedemokratiet gjør at Sveits kan komme til å melde seg ut av Schengen, akkurat som man forbød bygging av minareter. Hvem skal hindre sveitserne i det?

En sveitsisk utmelding kan få store konsekvenser. Den kan vise vei for resten av Schengen-landene. Utviklingen er ikke en enveiskjørt gate, vedtak kan omgjøres eller reverseres når det viser seg at de får utilsiktede konsekvenser.

Dette sier noe om at politikernes og medienes forsøk på kontroll av virkeligheten og borgerne er fåfengt. I det øyeblikk de ikke stoler på sine kunder/velgere, ødelegger de noe av markedsmekanismen og demokratiet. Begge krever en grad av transparens og ærlighet for å fungere optimalt. Hvis premissene og motivene blir uuttalte, skjulte, oppstår en helt annen dynamikk. Hvis de samme makthavere i neste omgang anklager folk for å lefle med populisme eller radikalisme, har de syndet moralsk og begått politiske dumheter. De har selv handlet ut fra mistillit. Men når borgerne oppdager dette bedraget og korrigerer kursen, drar de opp dommerkortet. Hva sier det om demokratiets fremtid, hva sier det om hvem som bærer skyld for utviklingen? Spørsmål som borgerne ruger på og besvarer på sin måte. Det er ikke sikkert det er de svarene som avgis i TV-studioene.

Det er ikke spesielt dristig å spå at mistilliten øker, og dermed muligheten for irregulære og uforutsette hendelser.

Hva gjør folk når de føler seg forlatt av sine ledere? De utvikler egne målestokker for «hva som er hva». Hvis noe som sies i mediene høres usannsynlig eller mistenkelig ut, ut fra hva man selv erfarer, vil det være lett å reagere med skepsis. Hvis temaene er dyptgripende og berører borgernes fremtid, kan det oppstå betingende reflekser, der man enten kapsler seg inn og gjør seg uimottagelig, eller inntar en defensiv rolle og bedriver indre kritikk mot det man hører og utsettes for. Salman Rushdie skriver i sin selvbiografi om tiden på Rugby kostskole, og konkluderer med at resultatet av undervisning kan være noe helt annet enn skolen hadde tilsiktet. Opprørsgenerasjonen fra 68, som Rushdie selv tilhører, burde vite alt om dette. Likevel er det ingen som tenker høyt i norske avisspalter om hva dagens ungdom tenker om det de fores med på skole og i medier. Man later som om input = resultat. Selv om man med sin egen livserfaring har vist at resultatet ofte er noe helt annet.

Denne late-som-holdningen ble i gamle dager kalt forstillelse. Vedvarende forstillelse og snakk om verdier som noe som er entydig og innlysende, vil ofte utløse helt utilsiktede virkninger. Dostojevkskijs kjellermenneske er ikke dødt. Likevel blir man sjokkert og rystet ved det minste tegn til opprør, og tror det lar seg kvele ved å vifte enda hardere med pekefingeren.

Man later som om informasjonens budskap er lik resultatet. At det tilsiktede målet – telos – med nødvendighet vil bli resultatet, at det er uavvendelig. Det skal bare litt moralsk press til, så vil alle forstå denne tvingende nødvendighet.

Denne troen på budskapets betvingende kraft minner om overtro. Det motsier alt vi idag vet om kommunikasjon og flertydighet. Likevel diskuteres ikke dette på en forståelig måte, selv om vi utsettes for dette eksperimentet daglig. Midt i massekommunikasjonens tidsalder glemmer vi, mangler vi språk til å snakke om det viktigste som skjer med livene våre.

Noen vil mene at dette er gammel mark, at vi har pløyd denne åkeren mange ganger. Jeg mener ikke det. Jeg mener det rommer noen store gåter, om vår tid og menneskenes sinnstilstand. Hvordan de forstår seg selv. Jeg mener bevissthet om språket er en nøkkel til å forstå og bevare vår menneskelighet. Språket er selve nøkkelen til både fortid og fremtid.

Hvis menneskene mangler språk, vil de parkere informasjon som ikke passer inn. De vil bygge systemer til å håndtere virkeligheten på sin egen måte, og det vil være systemer som økonomiserer med språket, som innleder en beleiringstilstand. Enten man befinner seg på den en eller annen side av barrikaden. Beleiringsfølelsen har de felles. Da lever man ikke lenger i et fellesskap, men i innbilte fellesskap med de foretrukne. Enten man lever på den ene eller andre siden av gjerdet, vil det være et fragmentert samfunn.

Mennesket trenger tilhørighet. Hvis det nasjonale fellesskap man en gang kjente, ikke lenger eksisterer, hva har kommet i stedet? Document.no er blitt utfordret av en leser til å komme med noen positive visjoner for fremtiden. Det er betimelig, og vi vil forsøke å svare.

Underveis vil vi ikke slippe språket og studiet av språket og hva som beskrives. En ting er de store sosiale, politiske og kulturelle forandringer som Europa har gjennomlevd. Noe annet er medienes og politikernes forsøk på å fortolke denne utviklingen, som de har mye av ansvaret for. Det er snakk om to ulike prosesser, og den andre – fortolkningen – har begynte å virke tilbake på den første, dvs. den påvirker tillitsforholdet i samfunnet. Politikk og debatt blir dermed et skyggespill. F.eks. kan man i nyhetene høre forskere si at Norge fortsatt er et samfunn med stor grad av tillit. Mens «alle» vet at dette ikke lenger er dekkende. Hvem vil la sin 15 år gamle datter gå alene hjem om natten langs Østensjøvannet? Bare det å si og gjenta ordet «tillit» etter alt som har skjedd det siste året, gjør at ordet får en helt annen betydning. Det blir et maskepi, en forstillelse. Ordet «tillit» betyr dermed det motsatte i dagens sjargong: mistillit.

Denne ordbruken ødelegger språket. Man må gjenerobre det. Forutsetningen for et demokrati og et fellesskap er å bevare et autentisk språk.

Som man aller mest trenger Georg Johannessen og hans kritikk av den norske tenkemåten, er det som han aldri har levd.

 

Les også

-
-
-
-
-
-