Kommentar

Ett år er forbi. Red. vil gjerne få takke leserne som har støttet document.no. Uten den støtten ville vi ikke kunnet fortsette arbeidet.

Oppgaven vi har satt oss fikk et helt annet alvor etter 22/7. Derom er det ingen tvil, og det trykket er ennå merkbart. Men på en annen måte. Først det var et moralsk og erkjennelsesmessig trykk, som både var generelt og spesifikt. Det gjaldt om å klargjøre sitt eget ståsted, og kjenne fast grunn under føttene. Det mener jeg vi klarte. Etter hvert ble det tydelig at document.no hadde lite med gjerningsmannen å gjøre. Vi måtte gjøre dette arbeidet ut fra oss selv, ikke andres betingelser.

Vi fulgte rettssaken for selv å høre og se med egne øyne hva som foregikk. Når vi nå vet hva dommen ble er det klart at dette var livsviktig. Uten selv å ha hørt og sett ville dommen virket helt knusende.

Men pressekampanjen og dommen tydeliggjorde at dette var et politisk prosjekt. Da delte veiene etter Utøya seg. Noen ønsket å bruke saken politisk. Andre var opptatt av å gå inn i hendelsen og omgi den med den integritet den krever og fortjener. Det er ikke helt tilfeldig at ordet integritet og habilitet har dukket opp rundt 22/7.

At også etterlatte og pårørende har havnet i konflikt med de som bruker 22/7 politisk, er en bekreftelse på en slik politisering.

Riksadvokaten valgte ikke å anke dommen. Men saken – 22/7 og bruken av den – vil fortsette å rulle og i den forstand er også dommen åpen. Den er så spesiell at den fortjener å bli plukket fra hverandre og det arbeidet har såvidt begynt.

Videre betydning

Det politiske prosjekt er blitt stadig tydeligere: ønsket om å bruke 22/7 til å sette noen grenser og definisjoner for politisk debatt her i landet. Det skjer i en tid da Norge er i støpeskjeen som aldri før i sin historie. Forsøket på å påtvinge offentligheten bestemte oppfatninger og bannlyse andre kan bare betegnes som skadelig for demokratiet. Under store endringer trengs debatt mer enn noensinne.

Dette er en oppfatning vi vet mange av våre lesere deler. Det er et hovedanliggende. Den frie debatt. Ytringsfrihet.

Det er kommet noe autoritært inn i norsk offentlighet som ikke var der for noen år tilbake. Det har fått armslag fordi det bygger på og kan anvende frykt. Denne frykten fikk mye større gjennomslag etter 22/7.

Beskyttelse og tillit

Igjen støter vi på et demokratisk problem: den som anvender frykt som våpen vil undergrave sin egen stilling.

Vår oppgave blir da både å både å bidra til å styrke demokratiet og bevare tilliten og det skjer ved å holde fast ved sunn fornuft og kritisk sans. Det kommer sjelden noe godt ut av å hive fornuften ut av vinduet. Enhet basert på frykt er ikke «enighet».

Arbeidet gir ingen laurbær fra de med makt. Men jeg synes å registrere mange sprekker i fasaden. Det er vanskelig å holde den sammen. Strukturen har for mange indre selvmotsigelser, ideologisk, politisk og moralsk. Virkeligheten dundrer av gårde. Den venter ikke. Hvordan holde det hele sammen?

Nettopp i en tid da vi trenger skarpe analyser og debatt, ser vi en klar tendens til å brennmerke politiske motstandere, eller minst like ille: tie ihjel det man ikke vil eller kan forstå.

Dette siste er kanskje det aller verste, for man unngår å ta inn over seg og informere leserne om motforestillinger til de rådende oppfatninger. Det leder til en form for politisk og moralsk korrumpering. Norsk offentlighet visste ingenting om den store brede kritikk av multikulturalisme og islamisering som man finner ute i verden, før 22/7. Man sto fritt til å gå amok.

I dagens Norge blir man stemplet høyreorientert av å lese New York Times.

Mentale murer

Denne isolasjonen er uttrykk for en provinsialisme som er uholdbar i en globalisert verden. Det er ironisk og absurd at folk som kaller document.no for nasjonalistisk og konservativt, selv forskanser seg bak høye mentale murer.

Denne forskansingen er noe som preger elitene i dagens Europa, og den er farlig. Et konformt trykk og organisert overvåking kan skape et helt annet samfunn. En irakisk kristen professor var på besøk i Norge ifjor. Han fortalte at de kristne i den arabiske verden er utsatt for trykk fra to kanter: både uformelt og offisielt. Til sammen blir det ubehagelig. Det er ikke hjelp  å få noe sted.

Unnlatelse

Hvis Norge skulle drive mot slike løsninger vil det være av mangel på forståelse. Ett sentralt begrep er unnlatelse, unnvikelse, tap: hvis man ikke forstår vil man lett treffe gale beslutninger, og bli offer for sine egne feilvurderinger. Det går an å gjøre dette til en selvoppfyllende profeti: hvis premissene er helt gale kan resultatet bli katastrofalt. Norge er ikke lenger et fredelig land i utkanten av Europa.

Vi er overbevist om at mange av leserne og potensielt en stor del av Norges befolkning er enig i slike vurderinger. Mange føler frykt og usikkerhet, men vet ikke hva de skal bruke den til.

Fast grunn

Derfor er det viktig å stå fast. Men skal man stå fast må man ha en fast grunn under føttene. Den norske kirke gir ikke lenger en slik forankring. Som redaktør har jeg i 2012 flagget en bekjennelse innenfra troen.

Denne indre bearbeidelse er også en pågende prosess. Kall det historisk/åndelig landnåm: noe land er gått tapt. Vi gjør det igjen til vårt. For meg har det vært oppdagelsen av urkirken, det første kristne fellesskap og tilblivelsen av kanon – Det nye testamente, og hvordan kirken reddet Europa, og selv ble Europa.

Dette handler om å åpne seg for historien, slik vår samtid sprenger alle fasttømrede sammenhenger. Når alt er i bevegelse vil også vårt syn på historien endre seg. Og troen.

Krisen i Europa er ikke bare en økonomisk krise, eller en politisk. Den er også åndelig. Det må vi ha noen svar på. Den kristendomsfiendtlige ideologien peker selv tilbake på hva som er det sentrale: Kristus. Han tåles ikke.

Derfor gir svaret seg selv: det er hos Ham man skal lete.

Tiden krever heltemot, og ingen kan bedre illustrere heltemot enn hyrden som setter sitt liv inn for flokken.

Hva er tro?

Dette handler ikke bare om den personlig troende. For hva er tro? Ateisten Salman Rushdie ga et bevis på brennende, usvikelig tro da han nektet å bøye seg for ayatollahen i Teheran, og en skokk av pressefolk, kommentatorer og politikere og byråkrater som sto rundt ham og sa: Du må kompromisse, du må komme deg ut av denne situasjonen du selv har skapt.

Men Rushdie bøyde ikke av. Han hadde en bakgrunn som gjorde ham bedre skikket enn de fleste til å forstå hva dette handlet om, hva trusselen betød, og han elsket litteraturen og fantasien, og forsto konsekvensene hvis han bøyde av.

Slik er det noen ganger i historien. Da henger utfallet på noen få, kanskje bare én.

Ansvar

Det legger et stort ansvar på de andre, til å forstå, til å gå inn i sin samtid og ta ansvaret. For også vi som samfunnsborgere har et ansvar – men dette ansvaret ønsker den rådende oppfatning og etablerte makt ikke at vi utøver – ansvaret for å bruke vår fornuft, søke kunnskap, forfølge tråder og trekke konklusjoner, slik man må hvis man lever i et samfunn med andre mennesker. Det handler om overlevelse, permanens. Derfor er lærdommen av Rushdie-saken  så viktig.

Hans skjebne er uløselig knyttet til skuddene i Dagaliveien. Norge ble allerede den gang trukket direkte inn i dette globale maktspillet fordi Norge hadde en modig forlegger. Skuddene var rettet direkte mot det norske demokratiet. Likevel ble attentatet ikke oppklart. Noen myndighetspersoner ønsket ikke å bevege seg inn i et konfliktfelt som var uoversiktlig og farlig. Saken ble torpedert år etter år. Det må ha vært noen høyt oppe som hadde makt til det.

Senere har mange falt som ofre. De lever i dekning eller under politibeskyttelse. I dagens Europa. Pim Fortuyn og Theo van Gogh er bare de mest spektakulære . Vi har glemt de to belgiske imamene som ble drept fordi de tok avstand fra fatwaen. Slik «vi» har glemt rekken av navn som lever under politibeskyttelse, eller på hemmelig adresse. Selv i Norge er det flere. Både norske og utlendinger.

Hvis alle frihetsrettigheter betydde noe skulle pressen og politikerne ha gjort deres sak til sin. Men det skjer ikke. De fortier at disse menneskene i det hele tatt er truet. I Sverige er Lars Vilks uten det støtteapparat som reddet Rushdie. Derfor er det nå opprettet en støttekomite for Vilks som har sitt første møte i København på fatwadagen 14. februar. Document.no støtter denne komiteen menneskelig og økonomisk. Vi mener arbeidet er viktig.

Vi ser den samme mekanisme i sving som under Rushdie-saken: kunne han ikke latt være? Det er hans egen skyld. Man underslår bevisst og ubevisst at Vilks er stand-in for oss alle. De kreftene som står Vilks etter livet står ytringsfriheten etter livet. Det vet pressen, det vet politikerne, men de er for feige til å innrømme det.

Da står mye og faller med noen sterke personer. Vilks er utrolig sterk. Men også sterke personer må ha støtte.

Slik er den tid vi har gått inn i og befunnet oss i lenge.

Den røde terror på 60-70-80-tallet sprang ut av borgerskapets barn som ble opprørere. Denne volden skremmer langt mer. Den springer ut av en konflikt som handler om det som foregår i Teheran, Kairo, Khartoum, Damaskus, Bagdad, Tunisia, Sanaa etc. Steder vi oppfatter som helt utenfor vår kontroll.

Den arabiske våren ga et støt til optimismen: kanskje de vil det samme som oss? Nå har våren gått over i en islamistisk vinter. Mange – deriblant våre politikere og medier – ønsker å forstå og tilpasse seg den nye virkeligheten.

Utfordringene er i sannhet mange.

Ønsketenkning er ikke en option. Heller ikke flukt. Det er ingen steder å flykte.

Kun gamle dyder: sannferdighet, sannhet, trofasthet, lojalitet.

For ikke å ende på en for dysmal note: det fellesskap vi har opplevd i året som gikk er sterkt oppfløftende. Redaksjonen er forsterket og vi får mange gode tilbakemeldinger.

En egen norsk stahet er ikke å forakte: En Ibsen, en birkebeiner, en Rolf Jacobsen som skrev om de bratte bakkene som gjorde det vanskelig å bøye hodet. Det som kalles den norske motkulturen er ikke død. Den er ydmyk for de store ting, for virkelig autoriteter – men skeptisk til de høye herrer. Den folkelige ironi over deres selvhøytidelighet er kostelig.

Men denne skepsis og ironi kan lett renne ut i ingenting. Det holder ikke å knytte nevene i bukselommen eller skumme over på nettet. Kun rasjonelle tanker og et varmt hjerte kan føre frem.

Jeg takker leserne for ferden i det gamle år. Vi går ydmykt og frimodig inn i det nye.

Godt nytt år!