Kommentar

Det skjer ting mange steder som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, men som likevel blir forbundet i folks hoder. Da er det medienes plikt å ta fatt i det, belyse det og tenke høyt. I stedet regjerer tausheten.

Frps 6 prosents hopp var en klar beskjed om at mange leser et helt annet budskap ut av Muhammed-striden enn det mediene fremstiller det som. I NRK og aviser blir fremgangen gjengitt med en odiøs vri: De har fisket i rørt vann eller slått mynt på osv. Erna Solberg har jo disket Frp for uetisk oppførsel.

Det er tragisk at lederen for det tradisjonelt største borgerlige partiet er så umusikalsk.

Mediene sier det handler om frykt, og mener den frykten som er ubegrunnet, irrasjonell. De henger fortsatt fast i begreper fra 10-15 år tilbake.

I dag dreier deg seg om en helt annen frykt. En som stikker mye dypere, som folk helst vil slippe, for den passer så dårlig inn i hverdagen. Men Muhammed-saken har sådd tvil om at tryggheten er til å stole på.

Det er i neste omgang et meget viktig kriterium for tilliten til politikerne: Statsministeren kan bruke så mange fine ord han vil, hvis ikke folk stoler på dem.

Det er noe av tilliten til fremtiden som har slått sprekker. Folk ser en religion med så sterke innslag av irrasjonalitet og aggresjon at de blir skremt. De har fått med seg den demografiske utviklingen i en by som Oslo. Den gjør inntrykk. Også prognosene for fremtiden blir tatt mer alvorlig. I Oslo er fremtiden her allerede.

Jeg vil tro at denne frykten også er til stede hos et betydelig antall mennesker som ikke gir uttrykk for den, kanskje ikke for seg selv en gang.

Spådom om fremtiden: Kløften mellom en benektende elite og folket vil bli større.

Mange idealer knuses når gutter kommer hjem fra fotballturnering og forteller at de ble banket opp på banen og flere av spillerne kom på sykehus. Den som kjenner sportsånden i guttefotball, vet at slike historier gjør inntrykk på store deler av idretts-Norge.

Avisene vier storyen minimal plass. Det er typisk at det er en nettredaktør som slipper folkets røst til. De elektroniske mediene har en annen publiseringsprofil enn de gutenbergske. De er mer lydhøre, terskelen er lavere. Når man målbærer meninger som representerer 60 prosent av folket, så er det også kommersielt interessant, og det vil i seg selv tvinge frem en mer balansert dekning. Akkurat som opinionsmålingen vil gjøre det litt lettere for Bjarne Håkon Hanssen å få gjennom sine nye forslag til restriksjoner på henteekteskap. Vindretningen er umiskjennelig.

En som har registrert at noe skjer er kommentator Marie Simonsen i Dagbladet. Hun var ikke overrasket over målingen, og sier at hverken Høyre eller Ap har skjønt koden. Men hun tror i neste omgang at Siv Jensen og Erna Solberg vil finne frem til hverandre om ikke lenge. Mon det.

Ingen av partiene vet hva de skal stille opp mot «det», heller ikke Frp, som sist uke foreslo å nedlegge Kontaktutvalget mellom myndigheter og innvandrere.

Marie Simonsen tror «innvandring» vil bli viktigere i tiden som kommer.

Fremdeles er det slik at mediene registrerer hendelsene rundt om i verden bare fragmentarisk. Vi får med oss kristne kirker som brennes i Nigeria. Willoch kan pledere for samarbeid med Hamas så mye han vil. Det står likevel et gufs av navnet, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på folk. De ser mobben i Pakistan. Hører om Iran som vil ha atomvåpen. Og uroen vokser.