Kommentar

Statsminister Erna Solberg etter en pressekonferanse 5. nov. om koronasituasjonen og nye tiltak som settes i gang, etter økning av smitte i Norge. Helse- og omsorgsminister Bent Høie, direktør i Helsedirektoratet Bjørn Guldvog og direktør ved Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg er også til stede. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Regjeringens skiftende påfunn i sin oppblåste iver i kampen mot koronaen avslører mistillit til folket – både enkeltpersoner, virksomheter, organisasjoner og kommuner.

Når det passer slik, er regjeringen flink til å unnskylde seg med at det er kommunene som etter smittevernloven har ansvaret for å bekjempe pandemien. Når det er tilfelle, stusser vi over de ustanselige Oslo-relaterte tiltakene som regjeringen gjør til landsomfattende påbud og nasjonal standard.

I de fleste av landets kommuner er det ingen stigning i smittetallene. I 11 kommuner går tallet på smitterammede ned. Det er kommuner som ikke har hatt ett eneste koronatilfelle. Mot denne faktiske bakgrunn må en stille spørsmål om behovet for landsgyldige mottiltak.

En bør på smittevernområdet ha den samme arbeidsdelingen som ellers: Det som berører forholdet til andre land, er en sak for staten. Lokale oppgaver skjøttes av lokale organer som for eksempel kommunene.

Smitten er i hovedsak importert. Derfor burde regjeringen ha bestemt tvungen testing av folk som kommer med utenlandsfly til Norge. Nå er det en frivillig sak å teste seg. Obligatorisk prøvetaking ville vært viktig, men regjeringen syns ikke det.

Mindretallsregjeringen syns heller ikke det er noen vits i å forankre sine beslutninger i Stortinget. Vi forstår godt at opposisjonspartier ønsker at Stortinget trekkes inn i beslutningsprosessene og ikke reduseres til en høringsinstans.

Mange tiltak er komplett ubegripelige – som for eksempel forbudet helt frem til i høst mot at barn og ungdom kan spille fotballkamper. Her er det snakk om 22 spillere og en dommer som har over 7 dekar spilleflate til rådighet og som ikke altfor ofte har kroppskontakt. Fotballkamper var lenge forbudt, mens folk i hovedstadens skjenkestuer kunne sitte nesten oppå hverandre. Dette tullete fotballpåfunnet er nå opphevet, hvis det da ikke er gjeninnført i en tid hvor påbud og anbefalinger avløser hverandre i et tempo som gjør at mange mister oversikten.

Det virker som regjeringen har et sterkt markeringsbehov for å gi inntrykk av kraftfull innsats – uten tanke på om tiltakene virker eller er nødvendige. I vår ble landets skoler stengt i ukevis. Dette skjedde mot Folkehelseinstituttets råd. FHI så ikke skolestengning som noe relevant tiltak i det hele tatt.

Siste påfunn fra regjeringshold er at en forsamling ikke kan bestå av flere enn 50 hvis det ikke er fastmonterte stoler i lokalet. En kino kan slippe inn 200, mens Nidarosdomen, med flere tusen kvadratmeter gulvareal ikke kan huse mer enn 50 – fordi stolene ikke er lenket fast til gulvet. Selv kirker med fastmonterte benker kan ikke slippe inn flere enn 50. Myndighetene frykter at folk kan «skli» i kirkebenkene og regelstridig nærme seg andre. At folk en sen nattetime kan «skli» på benken i en pub, kan vi forstå – men at folk på gudstjeneste i ørska skal gli innpå andre, er en innbilt frykt.

Det er på tide at Stortinget manner seg opp til å be regjeringen utvise større tillit til folket og ikke minst kommunene. En pub i Honningsvåg behøver ikke å stenge like tidlig som utesteder i Oslo og Bergen. Kommunene kjenner lokale forhold og vet å treffe tiltak som virker ut fra de faktiske, lokale behovene.

Det virker som regjeringen i sin mistro til dem regjeringen bestyrer oppfører seg som dikteren Bertolt Brecht en gang beskrev i en parodierende tekst: «Regjeringen har ikke folkets tillit – oppløs folket og skaff Regjeringen et nytt folk!».