Kommentar

Den italienske filosofen Giorgio Agamben hevder i siste Le Monde Diplomatique at Sikkerhetsbesettelsen ødelegger demokratiet. Ordet «sikkerhet» er blitt et sesam-sesam som opphever alle andre hensyn. Ordet er apolitisk og nøytraliserer det politiske. Hvem vil ikke ha sikkerhet?

Siden «sikkerhet» i dag gjennomsyrer all organisert menneskelig virksomhet, fra topp til bunn i statlig virksomhet, firmaer, store som små, til privatmenneskenes boligområder og egne hjem, tar vi automatisk farve av «sikkerhetstenkning». Vi tar det for gitt at sikkerhet må til, for farer og trusler er reelle, men ofte ukvantifiserbare og uforutsigbare. Slik kommer «sikkerhet» til å overta stadig mer av våre liv, som noe selvsagt og udiskutabelt.

Vi merker ikke at vår tankegang og omgang med hverandre forandres.

Sikkerhet betyr implisitt mistenksomhet.

Sikkerhet betyr også fravær av tillit. Et tillitssamfunn har ikke samme behov for sikkerhet. Sikkerheten i det sivile samfunn består ideelt sett i tilliten menneskene har til hverandre. I visse lokalsamfunn finnes den fortsatt. I de større rommene er det overvåking og kontroll som gjelder. Tilliten menneskene mellom er lav. Det merker man bare man beveger seg i det offentlige rom. Mennesker snakker ikke med folk de ikke kjenner.

I et samfunn hvor tilliten forsvinner kommer «sikkerheten» i dens sted. Den skaper «trygghet», men det er en helt annen slags trygghet enn den mennesker som har tillit til hverandre skaper. Det er en trygghet bygget på mistenksomhet. Alle er potensielt fiender. Denne tryggheten er en illusjon. Følelsen av være beskyttet av sikkerhetssystemer er falsk. Hva skjer når strømmen går? Når nabolaget forandrer seg?

Mistenksomhet gjør noe med vårt forhold til hverandre, og i statens syn på innbyggerne. Begge ser på Den andre med innebygget reservasjon, skepsis og mistenksomhet.

Hva skyldes mistenksomheten? Kriminalitet og terror er to stikkord. Kriminaliteten har fulgt globaliseringen. I begge tilfeller snakker vi ofte om gjerningsmenn som befolkningen ikke kjenner. De vet ikke noe om dem. De er fremmede i flere betydninger av ordet.

Befolkningen har vanskelig for å danne seg sikre oppfatninger om truslene. Tør de stole på mediene? Hvis de føler at mediene filtrerer nyheter, f.eks om kriminalitet, vil skepsisen også omfatte nyhetskildene. Filtrering kan også bety det svenskene kaller mørklegging. Utelatelser. Tomrom.

Sannferdige, pålitelige medier kunne være en måte å kompensere for mistenksomhet på. Det ville i det minste gi borgerne en følelse av at de har en realistisk oppfatning. Det er noen der ute som følger med. Hvis mistenksomheten også omfatter mediene oppstår en følelse av anomi, av lovløshet, normbrudd; at ingen tar vare på det offentlige rom, ingen bryr seg. Every man for himself.

Det er slike før-apokalyptiske stemninger til stede i folkemassene i de store byene. Man merker at det er rutine som holder det hele sammen. En uventet begivenhet vil kunne avsløre helt andre sider ved menneskene. Det skjedde i London da politiet skjøt Mark Duggan.

Sosiale uroligheter er myndighetenes store skrekk. De forsøker å forebygge gjennom overvåking. Men selv passive overvåkingskameraer gjør noe med det offentlige rom. Vi er vant til å tenke på det som en forsikring og betryggelse. Et stykke på vei er det riktig, men det er også noe mer.

Agoraen var torvet hvor greske borgere samlet seg, og hvor politiske diskusjoner fant sted.

… et videoovervåket rom er ikke lenger en agora, det har ikke lenger en offentlig karakter, det er en gråsone mellom offentlig og privat, fengsel og forum.

«Alle» vet at kameraene er der for å passe på mer enn bare tyveri og vold. Det er også for å registrere at ikke de usynlige sosiale kløfter og fronter krysses eller brytes. Alle vet at myndighetene frykter «noe», men ikke kan si det høyt, ikke kan formulere et politisk budskap, men erstatter det med et kamera.

Agamben mener sikkerhetstenkningen ikke bare forandrer torvet, men også politikken. Vi avpolitiseres. Mistenksomheten gjør noe med oss. Vi blir redde for å si våre meninger. Vi blir redde for å vise hvem vi er.

Dette er noe nytt. Koblingen av allstedsnærværende overvåking og kontroll innvirker på hvordan vi oppfører oss når vi opptrer sammen med andre, også i det virtuelle rom.

Politikken som ble født på torvet var begynnelsen på Vestens måte å føre en politisk samtale på. Hvis denne avpolitiseres har noe dramatisk skjedd. Nyhetene om NSAs omfattende innsamling av informasjon forteller at politiske myndigheter ikke har noen hemninger, ikke tenker i politiske baner overhodet. I et rom gjennomsyret av mistenksomhet og kontroll, et rom der alt som sies potensielt lagres, vil ingen ytre seg autentisk.

Da blir, for å sitere Agamben, det å avgi stemme mer som å delta i en meningsmåling.

Økningen i sikkerhetsdispositiver vitner om en så stor endring i den politiske begrepsforståelse at man har all grunn til å spørre ikke bare om samfunnene vi lever i fortsatt kan kalles demokratier, men også og fremfor alt om de fortsatt kan sees på som politiske samfunn.

Dette er noe annet enn overvåkingen av venstresiden på 60-tallet. I dag er det høyresiden som er under mistanke, men denne spesifikke mistanke er rammet inn av en mye større mistanke som gjelder alle mennesker. Fordi denne mistanke gjelder trusler som er både vage og konkrete på en gang, blir resultatet et fryktens klima.

Denne frykten kveler politikken, som er borgerenes frie omgang med hverandre, i visshet om at de ikke blir overvåket og at deres rettigheter er garantert.

Les også

-
-
-
-
-

Les også