munchen.db.hauptbahnhof

Terroren aksentuerer og tydeliggjør det avgjørende prinsipp i all mellommenneskelig omgang: Hvem kan man stole på? Hvem snakker sant?

Det er tre hovedaktører på samfunnssiden: Myndighetene, inklusive politiet. Publikum og medier.

Politiet i München ba om at man via sosiale medier ikke opplyste om hvor de befant seg, og ikke vidersendte bilder av ofrene.

Utbredelsen av smarttelefoner gjør at det ved hver dramatisk hendelse står dusinvis av mennesker og filmer. De legger ut på apper som Periscope livestream. Under kuppforsøket i Tyrkia kunne Bild.de fore seerne med livestream fra Periscope. Vi så hva vi så, men visste ikke hvor det foregikk. Hvor representativt var et? Mulighetene for manipulasjon er mange, og mulighetene for forvirring.

Kontroll med informasjonsstrømmen er noe myndighetene ønsker seg under en krise. Det har de i stadig mindre grad. Alle store medier kjører i dag livestream-dekning, dvs all info kjøres ut i en strøm, med konstante oppdateringer. I tillegg har flere løpende tv-dekning.

Det oppstår nye kretsløp: mediene forer leserne og leserne forer mediene. Hvem har tid til å kvalitetssikre informasjonen? I en krise vil man gjerne være først. Da terroralarmen gikk i München fredag kveld het det at det foregikk angrep på tre steder. Politiet etterlyste også tre gjerningsmenn med “lange våpen”. Det gjorde at mistanken øyeblikkelig gikk i retning av et islamist-angrep.

ANNONSE

Oppfattelsen av at det var tre angrep bidro til full utrykning, 2.300 politi ble satt inn, og all offentlig transport ble stengt ned.

Mennesker som ønsker å ramme samfunnet sitter selvfølgelig og studerer disse erfaringene og kan bruke dem i sin planlegging.

Rykter er blitt et potent våpen. De gjør at myndighetene blir usikre på hvor de skal sette inn innsatsen, og det skaper kaotiske tilstander. Jo mer myndighetene stenger ned, jo større panikk.

Panikk er et også et potent våpen.

Noe av dette er ikke til å unngå i et samfunn hvor nettet dominerer. Tysk politi benyttet seg av en spesiell app som ba folk om å bli hjemme. Hensiktsmessig fra et operasjonelt synspunkt, men hva er virkningen på folks tillit til tryggheten i samfunnet, når de sitter hjemme og ser forskremte borgere løpe for livet, blålys og maskert politi/spesialstyrker. Selv om politiet er the good guys er synet av spesialsoldatene nok til å innjage frykt.

Ryktespredning på sosiale medier var noe av det tysk politi var mest bekymret for etter München. Den digitale tåken.

Politiet og sikkerhetsmyndighetenes instinktive refleks er å si minst mulig, eller være sparsommelige. Man vil ikke at motstanderen skal vite hva man gjør. Men man vil heller ikke at offentligheten skal vite detaljer, som hvor dramatisk eller blodig det som skjer er.

Det skjer en glidende overgang fra sikkerhetsmessige hensyn og over i de politiske: Som det ikke å vise blod. Man vet at synet av blodige ofre øker folks sinne, og myndighetene frykter at følelsene overfor muslimer kan forverres eller komme ut av kontroll.

Men de står overfor et uløselig problem: Hvis de blir for lukkede vil informasjonen spre seg via andre kanaler. Fristelsen er nok der til å stenge ned twitter, snapchat og instagram og la facebook kun brukes til å fortelle at man er trygg.

Hvis terroren i Europa fortsetter kan man tenke seg initiativ fra EU for hvordan man skal forhindre at sosiale medier brukes til ryktespredning.

Det er bare det at dette også kan brukes til å utestenge eller utelate politisk ubehagelig informasjon.

Det gjelder to forhold: Ansvaret for manglende sikkerhet, og hensynet til muslimer.

Etter en stor  terroraksjon som den i Nice dukker spørsmålet om ansvar opp. Opposisjonen nøler ikke med å utnytte terroren politisk: Etter tredje gang på få måneder begynner folks tålmodighet å bli oppbrukt. Myndighetene vet umiddelbart at de sitter på oppsigelse hvis de ikke får situasjonen under kontroll. Det klarer de ikke. Fristelsen er der til å skjule sikkerhetssvikt.

Når alarmen går tenker man ikke bare på å få situasjonen under kontroll, men også få kontroll med mulig belastende informasjon. Var det sikkerhetssvikt? Fjern bevisene.

Slik hevder lokalt politi i Nice at Paris reagerte etter Nice. Det kom folk ned som ville slette filmene fra overvåkingskameraene som hadde filmet blodbadet på Promenade de Anglais. Innenriksminister Bernard Cazeneuve har varslet at han vil gå til sak mot politikvinnen som fremsatte påstanden.

Det er meget spesielt. Man kan lese det som at innenriksministeren er så provsert over alvorlige anklager at han ikke kan unnlate å handle. Mer kynisk: Politikere kan ikke ha slike anklager sittende på seg. Det spiller ingen rolle om de er sanne. En statsråd ofrer både en politikarriere og sannheten når så mye står på spill.

Men hvis den siste hypotesen er riktig ofrer Cazeneuve også politiets tillit til politisk ledelse og publikums tillit til myndighetene for å redde regjeringens skinn. Er politikere så kyniske? Dessverre. Det har vi mange bevis på at de er. For dem er det nødløgner.

Bare mistanken om at det foregår tildekking er nok. Politisk korrekthet har bygget opp en hel skavl av synkende tillit, og i en krisesituasjon som terror skal det bare et puff til før tilliten forsvinner helt.

Hvis borgerne ikke lenger stoler på hva myndighetene sier, har terroristene oppnådd mye. Det har de altså gjort ved at myndighetene ikke stoler på at borgerne tåler sannheten. Eller hva verre er: At myndighetene tar større hensyn til sine egen politiske prestisje enn folks sikkerhet.

Her slår den politiske korrekthet tilbake på avsendere som en boomerang: Folk forstår motivet for ikke å fortelle sannheten: Det er viktigere å beskytte muslimene enn borgerne. Her har myndighetene mediene med seg. De har undervist befolkningen i årevis om at hensynet til muslimene går foran dem. Det skjer på mange nivåer.

Hvis myndighetene etter hvert terrorangrep er mer opptatt av backlash mot muslimer, enn å rette søkelys mot ideologien islam, som er den primære årsak, vil det bare øke motsetningene. Det er human logic.

Folk er tvangsforet med det politisk korrekte i årevis. Det er som om myndighetene ikke vil innse konsekvensene av hva de selv sier: At de er mer opptatt av å beskytte islam og muslimer enn befolkningen.

Når terroren rammer vil den på grusomt vis undergrave tilliten til myndighetene og vise hulheten i det multikulturelle samfunnet.

Når politikere fra alle parter og alle vestlige land kun gjentar at vi må stå sammen og være enige, hører de ikke hvor falskt det lyder. Folk ser at det ikke stemmer: De blodige bevisene ligger i gatene.

Det er ufattelig at politikere kan si noe så dumt, og at det er det eneste de har å si.

Første bud for å bekjempe og overvinne terroren er å ha ledere man kan stole på. Det er grunn til å tro at både Angela Merkel og Francois Hollandes dager er talte.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629