Kommentar

Varevognen som Alek Minassian brukte som våpen i Toronto 23 april. Foto: Saul Porto / Reuters / Scanpix

Terror griper fortsatt inn i tiden og «avbryter» den. Uansett hvor mye politi og politikere forsøker å dempe virkningen. Igår var det Toronto. Canadierne er meget politisk korrekte, men detaljene kommer frem etterhvert, og bildene snakker sitt eget språk. Slik dum-dum kuler river opp kropper ved impact, ødelegger terroren samfunnsvevet.

Men mediene har et behov for å sy inn terroren. De «forfølger» den ikke, men lar den flyte med tidsstrømmen, i håp om at vi skal glemme?

Motsatt er de forstående og nærmest tilgivende overfor de som begår terroren.

Alexanda Amon Kotey og El Shafee Elsheikh var laidback og ovenpå da AP-reporteren intervjuet dem i Kobane 30 mars.

Associated Press intervjet to medlemmer av IS-gruppen som var beryktet for å skjære halsen over på sin ofre i teatralske «forestillinger». Alle fire var briter. Mediene har i en slags morbid humor dømt dem for Beatles.

Hva får mediene til å gi IS-bødler navnet til tidenes mest populære pop-gruppe fra Liverpool? Hva får dem til å bruke et slikt begrep? Hva er assosiasjonen? Er det medienes syke fantasi?

Den mest kjente av dem, Jihad-John, ble «vaporized» av et missil for en god stund siden. To av dem, El Shafee Elsheikh og Alexanda Amon Kotey, ble tatt til fange i januar og sitter i fengsel i Kobane, hvor de ble intervjuet av AP:

AP-journalisten som intervjuet dem sa de hadde hatt god tid til å forberede sitt forsvar. De innrømmet ingenting, men skyldte på britene som hadde fratatt dem muligheten for en rettferdig rettssak ved å frata dem statsborgerskapet.

Blant annet henrettet de fire amerikaneren James Foley. Foleys familie vil at de to skal utleveres til USA, noe de selvsagt motsetter seg. Hvordan tilbrakte de tiden? De spilte fotball.

Foley mor, Diana, sa det virket som om de var på ferie.

John og Diana Foley

Det virker som om det er et ønske i Vesten å vise overbærenhet overfor de verste morderne som har sprunget ut av våre samfunn. Som om de ikke klarer å ta inn over seg at ondskapen har røtter i de nye parallellsamfunnene i Vesten. Deres virkelighetsforståelse tillater det ikke.

En ny standard for sadisme

Samtidig er det journalister som i det stille reiser ut og besøker stedene der IS herjet. En av dem er en BBC-journalist som besøkte Tel Afar i Irak, som var et salafist-reir før IS dukket opp, og fortsatt er farlig.

Der treffer han en kvinne som kommer fra en familie bestående av kristne, sunnier og shiaer. De tilhørte middelklassen i byen og som sådan var de hatet av IS.

Kvinnen har gjort det til en livsoppgave å ta seg av de foreldreløse barna, også de som hadde IS-foreldre.

Hun forteller historien til en liten gutt med bare en arm.

IS hadde plassert ham i midten av en gate da han bare var et spebarn på noen måneder. Tre kurdiske soldater kom til unnsetning. Lite visste de at gutten fungerte som åte. Skarpskyttere drepte alle tre. Nå turde ingen nærme seg gutten. En hun streifet forbi og tok gutten med seg, om det var som mat eller for å hjelpe, vites ikke. Det gikk koldbrann i armen etter hundebittet. Gutten måtte amputere.

Denne historien er ikke enestående. Den sier alt om IS. Når disse sadistene vender tilbake til Vesten tar de på seg en sivil maske og våre myndigheter virker ivrige etter å tro dem.

Det er her det begynner å bli skummelt. For disse menneskene driver fortsatt krig mot Vesten, og når den samme overbærenhet slår inn her, blir våre egne institusjoner medløpere.

Utenfor tiden

Det var som tiden sto stille, sa en kvinne som var på Drottninggatan 7 april i fjor, da Rakhmat Akilov kapret en ølbil og startet sin dødsferd.

Tilfellet ville at samtidig som NRK sendte dokumentaren om terroren i Stockholm, sendte samtlige stasjoner i USA live fra San Bruno i California der det ble meldt om active shooter i YouTube-hovedkvarteret.

Dokumentaren på NRK2 og livesendingen fra California fløt over i hverandre. Det skjedde en forskyvning av tidsoppfatningen. Hva var fortid og hva var nåtid? Kanskje terroren har sin egen kronologi, setter sin egen tidsoppfatning? Ett er sikkert: Den påvirker vår tilstand.

Igår kveld var åstedet Toronto. Igjen flerret terroren opp tidsfølelsen og injiserte sin egen: Terroristen bryter inn i våre hverdager og vil vise at han kan ødelegge den. Det er budskapet like mye som de døde kroppene.

Nå gjør myndighetenes tilbakeholdenhet at vi svever i villfarelse lenger enn vi behøvde. Det øker bare frykten.

Terroralarmen utløser noe i oss. Ordene active shooter sammen med ordet YouTube-hovedkvarteret fikk alarmen til å gå. Spørsmålet var: Er det eller er det ikke? Det ble sagt at en kvinne var den som skjøt. Sjeldent, ble det påpekt.

Så en liten detalj: Scarf. Sjal, eller slør? Mer skulle det ikke til. Alle tenkte det samme.

Terroren trigger noe i oss. Vi venter på at bestemte tegn skal bli bekreftet. Assosiasjonene ligger der.

Man merker også at det ikke skal så mye til for å utløse panikk. Politisk korrekthet klarer ikke stanse tanker og assosiasjoner, uansett hvor mye medier og politikere har snakket om faren ved «fiendebilder».

Et politisk språk som ikke er sannferdig blir blåst over ende når krisen er der. Da spør ikke folk hva det er riktig å si.

Hvor mye får muslimer med seg av det som sies? Det må være svært ubehagelig å merke at de eksisterer en parallell offentlighet som ikke er underlagt «hensynene» som medier og politikere omgir dem med. Den inntrer bare når noe skjer. Som en ånd det ikke går an å putte tilbake i flasken. Det har vært for mange angrep til at det er mulig.

Live streaming

Det har vært sagt at man ikke må gi terroren for mye oppmerksomhet. Hvordan skal man klare det med live streaming når noe dramatisk skjer? Det ville kreve innføring av unntakstilstand.

Når mediene forsøker å holde igjen og gjerne late som om de ikke tenker det alle andre tenker, så hjelper de ikke på situasjonen. Det hadde vært bedre om de forholdt seg til materialet som det vokser frem. Folk er ikke dumme.

I San Bruno viste det seg å være «domestic violence», men for to år siden gikk ekteparet Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik inn på et omsorgshjem i San Bernardino og skjøt 14 mennesker. De ble senere drept i en shootout med politiet.

Alle de halvkvedede visene om gjerningspersonene: Politiet som kunne ha visst, men valgte ikke å vite, er gjengangere. Det gjelder ikke bare de som dreper, det gjelder overfor innvandrere generelt.

Forebygging blir et ord på papiret.Resultatet er at tilliten mellom mennesker svinner. Hvordan kan mennesker stole på noen når de ikke får informasjon de kan stole på, men merker at de fores med bortforklaringer?