Sakset/Fra hofta

DNs Magasinet ved Anne Flate setter søkelys på et nytt fenomen: Alle de ressurssterke gamle med økonomi, overskudd og lyst til å fylle tilværelsen med noe meningsfullt. Vinkelen er: Mening med livet, eller meninger. Moderne nordmenn ser ikke ut til å ville snakke om de store spørsmål: hvorfor vi er her og hvor vi går hen. De lar seg ofte engasjere av mening med liten m.

Flate har snakket med en visesentralbanksjef, en høyesterettsjustitiarius, en Statoil-sjef – mennesker i det øverste samfunnssjiktet – og noen litt mindre prominente. Alle er fylt av energi, av et ønske om å utrette noe.

Det er mennesker som er vant til høyt tempo. Lange arbeidsdager, mange reisedøgn. Pensjonsttilværelsen kan bli et brutalt møte med ingenting. Mange er sportslig aktive, men som én sier: Man kan ikke gå på ski hele tiden.

Artikkelen er interessant av to grunner: Den forteller at vi får en ny type pensjonister som kan bruke sin ervervede kunnskap og erfaring til å fortsette i en ny «karriere» av mer samfunnsnyttig, altruistisk karakter. Statoil-sjefen er f.eks. matte-lærer i et fengsel på Randaberg.

Flate spør dem ikke om politikk eller samfunnsliv, hvilket er merkelig. Hvorfor skulle ikke disse menneskene engasjere seg i politisk virksomhet? De har ubegrenset med tid, og de har en klokskap og distanse som aktive politikere mangler.

De tilhører en klasse mennesker som vet hva det vil si å utøve makt og innflytelse. De vet hvilke knapper man skal trykke på. Det er selve definisjonen på eliten:

– Med høy utdannelse får du ressurser til å ta deg frem i verden. Personer med høy utdannelse opplever at verden er påvirkbar og at de selv har ressurser til å påvirke den. De har en bedre evne til å løse problemer, utvikle evner og ideer, finne og bruke informasjon, legge planer og gjennomføre dem enn personer med lavere utdannelse. Det vi finner i våre data, er at opplevelsen av at man kan påvirke verden, synes å holde seg stabil til man er rundt 80 år, sier Britt Slagsvold med Velferdsforskningsinstituttet (sic!) Nova.

Her ga hun selve definisjonen på elitens soft power. Hvorfor er disse menneskene bedre i stand til å påvirke verden? Fordi de vet hvordan den fungerer. Den styres av mennesker som dem selv. Men Flate forfølger ikke denne problemstillingen. I kunnskapssamfunnet er det denne viten om hvordan systemet virker som gir deg makt og eksklusivitet. Menneskene innenfor gjenkjenner og beskytter hverandre. Man snakker ikke om egne privilegier, som er en blanding av kodespråk og kunnskap. Nå utfordres denne definisjonsmakten politisk i hele Vesten. Det er en grunn til at de i samlet flokk vender seg mot Trumps Amerika. Det er for lettvint å personliggjøre presidenten i stedet for å spørre hva som driver dem som stemte ham frem.

De DN har snakket med, har i stor grad gjort karriere innenfor dagens system. Hva tenker de om den verden de har skapt?

Statoil-sjefen hadde i mange år ansvar for selskapets engasjement i Aserbajdsjan og fremforhandlet avtaler om rørledninger gjennom flere av landene i Kaukasus. Hva tenker han om å operere i disse landene? Vi forventer ikke at han skal avsløre hvor mye de betalte under bordet, men kanskje noe om utsiktene til at disse landene overtar de verdiene vi en gang bygget på, og refleksjoner over hva som skjer med våre verdier når vi må tilpasse oss andres. Når jeg skriver «en gang bygget på», er det fordi verdiene ikke lenger er hva de var. Eliten har selv omformulert dem og lansert nye. Mennesker som er 80 år har opplevd denne endringen. Det må ha gjort inntrykk på dem. Hva tenker de?

I stedet for ettertanke får vi den apolitiske alderspatinaen.

Nordmenn i elitesjiktet er svært lojale mot systemet de har tjent. Men er det egentlig lojalitet? Er det ikke like mye konformitet og en unnvikende holdning? Kunne ikke disse gamle kloke tilført samfunnet mye hvis de turde ta opp de problemer vi står overfor? De er på vei mot utgangsdøren. Jeg er sikker på at mange av dem er opptatt av barnebarnas fremtid. Det er ikke bare Sylvi Listhaug som bekymrer seg. Men slikt passer kanskje ikke inn i samtalen?

Det er ikke comme il faut. Mitt inntrykk er at blant de velsituerte eldre skal man sørge for å holde en god tone, og ikke ta opp ubehagelige temaer. Hvorfor sier de ikke ifra? Hvorfor støtter de ikke et alternativ som Document? De har ingenting å tape, i motsetning til mennesker midt i livet.

Et annet tema er like bortgjemt som politikken: døden. Den store, ruvende som er konstant til stede fra man er 50 og oppover. Tanken melder seg i takt med at kroppen gir signaler om at den ikke er skapt for å leve evig.

DN har ofret åtte sider på intervjuer med mennesker som vil fylle tilværelsen med mening. Ikke én av dem nevner døden.

Det er utrolig. Er det en sekundær ungdom disse menneskene lever i, hvor man helst ikke vil bli minnet om at man nærmer seg avslutningen, eller er det DN som overholder en misforstått takt og tone?

Døden er det som gir alderdommen perspektiv. Eldre menneskers klokskap kommer ikke bare fra et levd liv, den kommer like mye fra at man har en tidsbevissthet. Det lange strekk, livets syklus, gjør at man vet at tiden er begrenset. Livet gynger i takt med årstidene. Snart er det høst. Før sa man om tiden at den var utmålt.

Tidligere ble menneskene konstant minnet om Døden, dens heslighet og uavvendelighet. Døden fylte så mye at menneskenes tanker og kunst kretset rundt den. Vi snakker derimot ikke om det eneste sikre vi alle har til felles.

Hvordan kan man snakke om mening i alderdommen uten å snakke om døden? Den puster oss i nakken.

Døden inngir en realisme. Den er det eneste du ikke kan fake.

Jeg skriver disse linjene under inntrykk av et besøk på Rikshospitalet. Mitt første. Trikken går rett til døren. Langs Glassgaten åpner en egen verden seg. Inne i irrgangene til kirurgisk poliklinikk møter man mange skjebner. Luften er tett av dem. Vi studerer hverandre på venterommet. Personalet er unge profesjonelle. Det går en vegg mellom oss. Den syke vet noe behandleren ikke vet.

På dagens sykehus snakkes det mye under behandlingen, for å berolige. Man vil forsikre seg om at pasienten ikke kjenner smerte. Men det stopper der. Man ønsker ikke å høre om hvordan det føles. Om angst eller usikkerhet. Det må pasienten håndtere selv.

Man pakkes inn selv for en mindre operasjon som i et kirurgisk teater. Kanskje er det alle bildene av krig som fyller min fantasi? Jeg kommer nærmere den virkeligheten mange lever i. Dokumentaren «The Wall»på BBC i går, som viste migranter som strømmer over USAs grense mot sør. En gråtende far fra El Salvador som sa han bare var ute etter å redde sønnen, som bandene villa ha fatt i. Hvis han ikke ville bli med, ville han bli drept. Det var ikke mye fake over de tårene.

All denne lidelsen som presser på, gjør noe med oss. På Rikshospitalet møter du også hele verden.

Jeg har aldri likt å være hjelpeløs. Jeg liker å ha kontroll over egen kropp. På sykehuset har du ikke det.

Jeg ser ikke på hva kirurgen gjør med armen min. Jeg hører den fresende lyden av en flamme som brenner; forstår at det er min kropp. Men det lukter ikke. Det er vel laser som cauterize, stanser blødningen.

Det er over på en snau halvtime.

Jeg haster ut av glassgaten, ut i friluft. Der driver to arbeidere og fjerner is fra skinnene med en gassflamme. Snart er jeg på vei ned mot sentrum igjen, gjennom Gaustadalleen, Blindern, Adamstuen, Bislett – hele ruten er stinn av minner.

Man blir litt mer takknemlig for hver gang man har hatt en berøring med det endelige.

 

 

Bilde Leonardo da Vinci Skull

Les også

Frihetens pris -
Mening -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Fra Tahrir til Oslo -
Beveget -
En sosialarbeiders frustrasjon -
Den nye tykke kulturen -