Vårt livs dager er sytti år,
og når styrken er stor, åtti år.
Dets stolthet er strev og tomhet.
Hurtig farer de, vi flyr av sted.

Salmene 90:10

I løpet av mine år som prest har jeg blitt betrodd å følge hundrevis av mennesker til deres siste hvile. Den eldste jeg har gravlagt, var 102 år, den yngste var seks uker. Et sted imellom vil de fleste av oss ta på oss tøflene, sovne, ta av oss skiltet, ta på oss trefrakken, stryke med, eller, som det vanligvis kalles nå til dags: «gå bort». Men uansett hvilke ord og omskrivninger vi bruker, er meningen den samme: Vi skal dø. Nøyaktig når og nøyaktig hvordan vet vi vanligvis ikke, men at det vil skje, vet vi.

Heldigvis bor vi i land der de fleste av oss kan regne med å leve lange liv dersom vi unngår alvorlige sykdommer. Gjennomsnittlig levealder i Sverige i dag er 82,5 år, noe som betyr at vi lever nesten ti år lenger i dag enn i 1970. Nordmenn blir enda litt eldre.

Men som sagt: Før eller siden er det på tide, uansett hvor motvillig vi vil innse det. Hvis det er én ting jeg har skjønt i løpet av disse årene, så er det at vi kvier oss veldig for å snakke om døden generelt og om vår egen død spesielt. Det er som om vi kan holde døden i sjakk ved å ikke snakke om den eller planlegge for den. Men slik er det selvsagt ikke – døden banker på døren når han vil – men det føles bedre å late som om det ikke er slik. Så vi har ofte levd livet som om døden ikke fantes, og før var det faktisk fullt mulig å gjøre dét.

Så kom pandemien.

Plutselig var det ikke mulig å følge med på en datamaskin eller sitte foran tv-en uten å høre hvordan «Ljåmannen» raste i samfunnet. Hver tur til matbutikken, hver busstur og hver henting på barneskolen ble en påminnelse om vår dødelighet. De samme forkjølelsene som tidligere hadde vært en naturlig del av å gjennomleve den nordiske vinteren, ble forvandlet til en påminnelse om at døden kunne være nær forestående. En utstrakt hånd gjorde at man ikke lenger ble sett på som veloppdragen, men som en potensiell morder.

Det er tydelig at mange ble redde – ekstremt redde – da døden, som de alltid prøvde å unngå, plutselig minnet om seg selv overalt.

Fra en normal situasjon hvor nesten ingen snakket om døden, gikk vi på kort tid til en normal situasjon der alle snakket om døden – og det på en måte som fikk meg til å lure på om folk rundt meg faktisk gikk rundt og trodde de ville leve evig.

Hvorfor sitter jeg og tenker på dette en tidlig fredag ​​morgen?

Vel, fordi jeg lever i et samfunn der regjeringen bruker frykten til å innføre mer og mer vidtrekkende restriksjoner for folket. Tiltakene innebærer store begrensninger i folks friheter og rettigheter, når hverdagslige ting som å reise, være med familien eller gå på kino plutselig har blitt til goder som man må gjøre seg fortjent til. Samtidig betyr tiltakene større makt til politikerne og større kontroll over befolkningen.

Tross alt lar redde mennesker seg lett kontrollere.

Jeg ville nok ikke tenkt så mye over det hvis det var slik at jeg og mine prestekolleger måtte jobbe tre skift for å begrave alle de døde i løpet av pandemien – men slik var det ikke. Tvert imot. Med unntak av de første månedene av pandemien hadde vi færre dødsfall enn normalt, og dette er en observasjon som støttes av den svenske Socialstyrelsens statistikk: De omkomne anses ikke lenger for å ha dødd av covid, men Socialstyrelsen definerer dem som «laboratoriediagnostiserade med covid-19 oberoende av dödsorsak».

Gjennomsnittsalderen på de omkomne i covid-statistikken er 86 år, som er 3,5 år eldre (!) enn forventet levealder. Flertallet av de avdøde har vært tatt hånd om på sykehus for to eller flere av sykdomsgruppene som bidrar til alvorlig sykdom (hjerte- og vaskulære sykdommer, høyt blodtrykk, diabetes og lungesykdom). Fire av ti døde, ifølge statistikk fra Platz, i løpet av de fire første månedene av pandemien, da det svenske helsevesenet nektet eldre tilstrekkelig omsorg som oksygen, og i stedet foreskrev palliativ behandling for eldre som ble vurdert til å være smittet av covid-19.

I tillegg var det stor usikkerhet i begynnelsen av pandemien om hvilken behandling som var nødvendig. Covid-19 ble da først og fremst ansett som en luftveissykdom, og alvorlig syke pasienter ble lagt i respirator, noe som medførte nok en stor belastning for kroppen. Nyere studier har også vist at fedme er en av de farligste faktorene: Fire av ti pasienter som ble tatt hånd om på de svenske intensivavdelingene våren 2020 var overvektige med en BMI over 30.

Summa summarum: Statistikken viser at for en frisk, normalvektig person under 70 år er risikoen for å dø av covid-19 i dag svært liten. Likevel ser det ut til at mange som tidligere ikke tenkte på døden, nå tror at de kan falle døde om når som helst.

I bakspeilet lurer jeg derfor på om kuren i mange tilfeller har vært verre enn sykdommen? Som prest har jeg også lagt merke til at familier har blitt splittet, sosial isolasjon har økt, psykisk helse har blitt dårligere, antallet selvmord har økt, viktige medisinske behandlinger har blitt forsinket, misbruk har økt, arbeidsledigheten har økt, antallet konkurser har økt, og entreprenører har mistet sitt livsverk.

Jeg har snakket med familier til eldre som har sultet seg i hjel på sykehjem når de ikke lenger fikk se barn og barnebarn. Jeg har stått ved kistene til unge mennesker som ifølge statistikken har hatt et halvt århundre eller mer igjen av livet, men som har valgt å avslutte livet på grunn av konsekvensene av pandemi-restriksjonene.

Samfunnet har vært delt inn i «oss» og «dem». Alle posisjoneres og bedømmes ut fra om de er vaksinerte eller uvaksinerte, for eller mot restriksjoner, for eller mot vaksinepass, for eller mot munbind, for eller mot tvangsvaksinasjon … I stedet for å respektere våre medmennesker for valgene de tar og meningene de har, har vi begynt å forakte dem som tenker annerledes enn oss selv. Tør vi å gi de andre en klem? Er de andre verdt å få medisinsk hjelp hvis de trenger det? Er de i det hele tatt å betrakte som mennesker?

Alt dette på grunn av – ofte uberettiget – frykt.

Ja, mange ble veldig syke under pandemien, noen døde. Hvert dødsfall er en sorg, og noen er katastrofer, men de aller fleste dødsfallene – selv under pandemien – har skjedd på det tidspunktet i livet da døden er en naturlig besøkende. For sannheten er at vi alle skal dø en dag. Når det skjer, vet ingen av oss, men statistikk viser at mer enn 99 prosent av oss ikke vil dø av, eller med, covid-19.

Derfor mener jeg at samfunnets politikere, myndigheter og media må slutte å bruke døden for å skremme befolkningen. I stedet trenger vi alle å begynne å betrakte døden som den naturlige delen av livet den er, og snakke mer udramatisk om den. Med eller uten pandemi lever vi i land der de fleste av oss vil leve lange liv – hvis vi unngår alvorlige sykdommer, hvis våre politikere gjør de nødvendige investeringene i helsevesenet og hvis vi tar vare på oss selv.

«Även dom som aldrig vågar leva dör nångång», sang artisten Thomas DiLeva på 1990-tallet, og der tror jeg at han er på sporet av noe veldig viktig. Spørsmålet vi bør stille oss, er ikke om vi skal dø, men hvordan vi ønsker å leve livet vårt til den dagen kommer? Ønsker vi å leve et liv preget av frykt og mistenksomhet eller av glede og nysgjerrighet? Ønsker vi å leve kontrollert og begrenset hvis det gir oss noen flere måneder å leve, eller skal vi utnytte hvert øyeblikk som livet faktisk gir oss og leve det i frihet? Ønsker vi å leve adskilt og i mistenksomhet overfor hverandre eller i et respektfullt og kjærlig fellesskap? Og hvordan ønsker vi å bli husket den dagen vi er borte?

Bare du vet svarene dine. Men jeg vil oppmuntre deg til å begynne å tenke på hvem du vil være, hvordan du vil leve og hva (eller hvem) du gir makt over livet ditt – og jeg vil minne deg på at dette er dine valg.

Jeg vil avslutte med en erfaring etter 16 år som prest: Morgendagen vet du ingenting om, men du har dagen i dag. Du har øyeblikket som er ditt nå. Så gjør det beste ut av det, for tross alt er salmistens budskap like relevant for deg og meg som den gang det ble skrevet:

Vårt livs dager er sytti år,
og når styrken er stor, åtti år.
Dets stolthet er strev og tomhet.
Hurtig farer de, vi flyr av sted.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.