Foto: Gorm Kallestad / NTB

– Folk dør som aldri før. Relativt unge mennesker faller om og dør, uten forvarsel. I løpet av mine 30 år i yrket har jeg aldri opplevd noe lignende.

Slik oppsummerer en begravelsesagent i en by i Midt-Sverige dagens situasjon. Vi kan kalle ham Stefan, og han har jobbet i yrket i mer enn tretti år og tatt hånd om og begravet tusenvis av mennesker. Vi snakker sammen etter stengetid, men egentlig har han ikke fri. Hvis jobbtelefonen ringer, tar han den; en person som dør hjemme, må hentes uansett om det er hverdag eller helligdag.

Akkurat nå er det også et stort press på tjenestene. «Vanligvis dør de fleste i de varme sommermånedene eller den kalde vinteren, rett og slett fordi gamle, syke og skrøpelige mennesker er følsomme for ekstrem varme og kulde», forklarer Stefan. Men nå har det skjedd noe. Flere dør, og de som dør er yngre.

Det som utgjør skillet mellom «før» og «etter», er pandemien. Eller rettere sagt: slutten på pandemien. Stefan forteller om hva han mener å ha lagt merke til:

– Opp gjennom årene har de aller fleste begravelser heldigvis vært relativt ukompliserte. Det har vært gamle og ofte syke mennesker som har dødd, de fleste over 80 år. Da er ikke døden en katastrofe, selv om den er trist. Så har det selvfølgelig vært noen som har blitt syke, vært utsatt for ulykker eller valgt å pensjonere seg. Men de har vært få, i den store sammenhengen. Men nå…

Stefan blir taus og ser ut til å lete etter det rette ordet.

– Nå er det annerledes. Flere dør, det er ingen topper, men et konstant høyt trykk. Og de som dør, er yngre, ikke «åttiåringer», men også mange i femti- eller sekstiårene, eller enda yngre, som var helt friske. Eller i det minste uten kjente sykdommer.

Nå er det like vanlig at en middelaldrende person dør plutselig som at noen dør av alderdom. I hvert fall i byen der Stefan jobber, og han forteller at flere kolleger har lignende erfaringer.

Når jeg ber om eksempler, forteller Stefan om noen dødsfall fra de siste ukene: To personer som la seg om kvelden, men aldri våknet igjen. En person som lå død i sofaen da samboeren kom hjem fra jobb. En person som kollapset på arbeidsplassen – og døde. Alle var yrkesaktive og middelaldrende.

Så forteller han om en dødsårsak som blir stadig vanligere: ekstremt progressiv kreft. Ifølge Stefan er det i dag ikke uvanlig at det går én eller to måneder, noen ganger enda kortere, fra den første kontakten med en lege til personen dør. Helsevesenet rekker ikke engang å sette i gang behandling fordi svulstene vokser så raskt. Selv om kreft har vært en av de vanligste dødsårsakene i mange år, er det hastigheten som overrasker ham nå.

Stefan understreker at selv om sorgen ikke er hans, så ser han hvordan pårørende påvirkes av slike plutselige dødsfall som ingen i familien har forutsett.

– Jeg mener… Ingen går vel og forventer at noen skal dø, men man er likevel mer mentalt forberedt på at en 85- eller 90-åring skal gå bort enn en 45-åring. Og at en ellers frisk 50-åring går til helsestasjonen for å be om hostemedisin for det de tror er en forkjølelse, og noen uker senere sitter familien her og velger kiste fordi «forkjølelsen» var galopperende kreft… Det skjedde praktisk talt ikke for noen år siden, men i dag er det ikke uvanlig.

Økningen i antall avdøde får også konsekvenser for landets menigheter, som har ansvaret for å skaffe gravplasser til alle som dør og gravferdstjenester når pårørende ønsker en svensk kirkebegravelse. Antall gravferdstider er tilpasset det behovet som har eksistert tidligere. Selv om stadig flere pårørende velger konfesjonsfri begravelse eller begravelse i samsvar med andre religioners praksis, er det ofte ikke nok begravelsestider i menighetene.

– Senest i dag måtte jeg ringe til en menighet og be dem om å organisere en ekstra begravelsestid, ettersom de fire ukentlige begravelsestidene allerede er opptatt til etter påske. Og begravelsen må finne sted innen én måned etter dødsfallet, sier loven.

Stefan vil ikke spekulere i årsakene til denne plutselige overdødeligheten, som gjenspeiles i alle vestlige lands statistikker.

– Nei, det gjør jeg ikke. Jeg har ikke noe svar på det spørsmålet. Men noe har skjedd, det har det. Jeg har selvfølgelig mine tanker. Og jeg lurer på om det snart vil normalisere seg, eller om det vil fortsette slik.

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.