Kommentar

– Er målet å bevare Norge mest mulig hvitt? slynget Tomm Kristiansen i ansiktet på justisminister Knut Storberget. Kristiansen var tilbake som programleder for Dagsnytt Atten. Tema var faren for sammenbrudd i EUs asylsystem. Storberget ville diskutere byrdefordeling og økte ressurser. Men i Kristiansens og Petter Eides ører er dette det samme som å ønske stengte grenser. Det egentlige motiv.

Kristiansen skulle «røyke» ut disse holdningene ved å stille et provoserende spørsmål. Men i dagens situasjon hvor 40 prosent av elevene i barneskolen i Oslo har utenlandsk bakgrunn, er ikke dette provoserende, det er sjikanøst.

Kristiansen spiller på Storberget antirasistiske skyldfølelse: – Du er vel ikke rasist?

Det er som man hører Kristiansens reportasjer fra Sør-Afrika. Er Storberget en forkledd boer?

Men i NRK-systemet er det lov å sjikanere en statsråd, hvis man har de rette meninger.

Mediehusene er blitt til festninger, ikke ulikt det Festung Europa man fremstiller Europa som. Man slipper ikke inn kritiske perspektiver. Man vil, som en bekjent nylig sa, kun ha bekreftelse på egne meninger. Derfor blir programposter som det en gang spennende Sånn er livet stadig mer fortusigbart og gjenkjennelig.

Muslimer kritiseres for kusine-fetter-ekteskap, for en incestuøs beskyttelse og tviholden på sitt eget. Det ligner forbløffende på innavlen i norske medier.

Danske Mikael Jalving gir en treffende beskrivelse av ensrettingen og dobbeltmoralen i Danmarks Radio:

Det skyldes bl. a., at disse mennesker – ligesom mange andre DR-kolleger – går til de samme fester, receptioner og åbninger, kender de samme mennesker, tømmer de samme vinglas, knalder de samme studieværter, hader de samme personer, og i det hele taget lever og ånder for Danmarks Radios redigerede virkelighed, som de langt hen ad vejen skylder deres karriere og opstigen i det mediebårne bureaukrati.

Danmarks Radio har til trods for flere forsøg på reform med tiden udviklet sig til en fætter-kusinefest med alt for mange ansatte, som tænker alt for ens om alt for mange ting. Der er ikke tale om nogen konspiration eller masterplan, langtfra, men om at de ansatte rekrutteres for ens og socialt er fedtet alt for meget sammen til, at DR har en kinamands chance for at udvikle sig kreativt.

Storbergets tur

Dagen etter var det Storbergets tur til å ta igjen. Ikke mot Kristiansen og NRK, men mot folket. Det umælende dyr som man ustraffet kan sparke. Det ligger jo nede.

Bakgrunnen var opplysninger om at halvdelen av alle pågrepne kriminelle første halvår var utlendinger. Norge er som en honningkrukke, spesielt for østeuropeiske kriminelle. Stedet var igjen Dagsnytt Atten. Storberget hadde kvelden før glidd unna spørsmål om åpne grenser da tema var mobile kriminelle i Dagsrevyen. Nå ville han markere handlekraft og ansvar: Politiet skal bruke ressursene på de store sakene, sa Storberget. De skal gå etter de store fiskene. Ikke akkurat noe nytt, men greit nok, tenker lytteren. Men hvor henter så Storberget den politiske kapitalen til en slik innsats? Jo, ved å sparke nedover, mot det umælende folket som skriker og syter for den minste ting.

– Nå må det bli slutt på at man skriker på politiet for hver minste ting, sa Storberget. Han brukte uttrykket at man roper på politi ved «hver sving». Beskjeden var at folk må ta større ansvar selv. Dette kommer fra en sosialdemokrat.

Uttalelsen vitner om at Storberget er helt uten bakkekontakt – og lojalitet mot vanlige folk.
Hvis folk roper på politiet kommer de ikke, og hvis de kommer blir saken henlagt, selv om gjerningsmann er kjent. Det er situasjonen over det ganske land. Den frustrasjonen dette fører til, er noe enhver oppegående person vet og har følte på kroppen. Publikum føler seg sviktet og sveket.

Så kommer justisministeren og sier: Slutt å syt!

I neste omgang sier han at beskyttelse av liv og eiendom er hver enkelts ansvar. Det betyr at folk må ordne seg med vaktselskap, alarmer, og høyere forsikringspremier. Hva med gamle, enslige, folk med små ressurser? Er ikke dette den type samfunn som venstresiden advarer mot i hver valgkamp? Nå sier landets justisminister: Grei dere selv.

Storberget kan minne om dukkemannen Amandus:

Amandus var en dukkemann
Og lange fine bukser hadde han
Og alltid var han blid og glad
Og alltid gikk han rundt omkring og sa
Ha ha ha nå må jeg le
Det er så mye rart å se
Ja, hvor han gikk og hvor han sto
Amandus bare lo og lo og lo
..

En dag Amandus løp om kapp
Sa falt Amandus ned en diger trapp
Og hele hodet hans gikk a’
Men vet du hva vår venn Amandus sa
Ha ha ha, her ligger jeg
Og hele hodet falt av meg
Men Kari er min gode venn
Hun syr nok hele hodet på igjen

Når dukkemannen Storberget får påsydd hodet igjen, dvs. tenkt seg om, vil han selvsagt si at det ikke var slik ment.

Men egentlig var det rene ord for pengene. Det er i sum sosialdemokratiets budskap til folket og har vært det i lang tid: – Grei dere selv.