Kommentar

Vold som utspiller seg i vår umiddelbare nærhet, stiller oss på prøve. Tidligere var det flere som grep inn. Men noen har fått betale dyrt for det, og myndighetene fraråder. De sier: Ring politiet. Når de dukker opp, kan det hele være «over», dvs. skaden kan være skjedd.

Hva gjør det med oss? spør journalist Aksel Kjær Vidnes i et tankevekkende innlegg i Dagbladet. Han gir noen eksempler.

Alle med øyne i hodet har sett at det finnes mer og grov vold: mellom mennesker og som forbrytelser. Det skjer rundt oss, i blokker og på gata eller på offentlig kommunikasjon. De færreste tør gripe inn.

Hva skjer med det offentlige rom når ingen bryr seg? Når folk sitter paralyserte av skrekk og er vitne til at noen blir sjikanert, ranet eller slått? De blir ydmyket; selv om de ikke er direkte ofre, så er de indirekte ofre. De avfinner seg med at lovløsheten finner sted, og dermed sanksjonerer de den. Neste gang kan det være dem eller deres barn.

Dette vet folk, innerst inne. Likevel foretar de seg ikke noe. Spesielt tanken på hva barna vil møte, enten umiddelbart eller en gang i fremtiden, burde vekke de passive.

For vold som ikke blir møtt, vil vokse. Den griper om seg. Vold er enkelt.

Loven fanger ikke opp den forbrytelsen mot det allmenne vel som vold på offentlig sted er. De psykiske skadene står ikke omtalt i noen paragraf.

Tilskueren

Genovese.kitty

Kitty Genovese er på vei hjem fra jobb sent en natt, i Queens, New York. Her blir hun overfalt og knivstukket. Hun gjør anskrik, og overfallsmannen rømmer. Men ingen gjør noe. Så skjer det merkelige at gjerningsmannen vender tilbake og gjør seg selv til morder: Han dreper henne etter først å ha voldtatt henne.
Ingen gjorde noe. Naboene holdt seg innendørs. Derav oppsto Genovesesyndromet, som betyr tilskuersyndromet.

Moderne mennesker reagerer på flere fremmede ved å trekke seg tilbake, inn i seg selv. Det er dette Robert Putnam har påvist. Han sier at folk «hunker down». Vold og kriminalitet legger en ekstra dimensjon til tilbaketrekningen. Man oppgir det offentlige rom. Abdiserer til fordel for kriminelle.
I innvandrerområder kan små grupper omskape omgivelsene på sine premisser, dvs. ødelegge det for alle andre. Lokalmiljøet vil blodtappes for ressurspersoner over tid. De som blir igjen, er svake, selv i utenforskap, uten evne til å ta igjen.

Tett på

Men hva gjør det med oss at vi hører rop i natten uten å reagere, eller krangel i naboleiligheten som går over i hørbar vold og skrik? Hva slags ro blir det hvis man forholder seg passiv, slik de fleste gjør? Og hva hvis det er barn involvert?

Ring politiet, sier myndighetene. Men det er ikke slik det funker i praksis.

En fredag kveld hører jeg skrik og rop fra en naboleilighet. Jag har allerede vært oppe og snakket med henne tidligere på grunn av bråk, men nå er det virkelig stygt. Jeg ringer politiet flere ganger. Til slutt knuser hun ruten og skriker at hun blir drept. Jeg ringer nødnummeret igjen. Når jeg løper ned for å møte politiet, kommer alle naboene ut. Jeg forklarer at jeg hadde ringt «ja, det var kanskje flere som ringte, så jeg vet ikke hvem dere vil prate med,» spør jeg. «Å, ja. Det var du som ringte», svarer politiet idet en mann i hettegenser stormer forbi oss, blir jaget og lagt i bakken.

Flere naboer kommer til. «Vi hørte alt», sier flere av dem til politiet. Ja, tenker jeg etterpå. Dere hørte også alt. Men hva gjorde dere? Var det virkelig bare jeg som ringte? Det var ingen andre der da jeg gikk opp for å høre hva som sto på. Selv gikk jeg heller ikke opp igjen da det sto på som verst. Det ble en vekker.

Vidnes sier at han ikke er spesielt modig, tvert om. Det er bare det at ubehaget ved ikke å foreta seg noe som helst også er uholdbart. Han må foreta seg noe. Men en dag er det kanskje hettemannen som kommer på besøk til ham og spør hvorfor han bryr seg med noe han ikke har noe med. Han får en advarsel. Noen ganger får man ikke en advarsel, men en knyttneve eller det som verre er.

Det er derfor myndighetene og politiet ber borgerne om ikke å gripe inn. Men fraskriver de seg ikke dermed det samfunnsansvaret de er satt til å ivareta? Er det ikke absurd at det er myndighetene, hvis oppgave det er å beskytte borgerne, som går forrest med anbefalingen om å ligge unna og ikke gripe inn? Ikke bare borgerne, men også myndighetene, trekker seg unna.

Det er helt ødeleggende for tryggheten.

Trygghet vil si at myndighetene benytter seg av sin makt og sine ressurser til å konfrontere problemene og gjøre det som er nødvendig. Via strengere lover og nye lover. Med domstoler som stiller siktede for retten i ekspressfart, med politi som har kapasitet både til ordenshåndhevelse og etterforskning.

Problemet er at politikere og samfunnsforskere må innse hvor dypt problemene stikker. De forstår ikke at når de ber borgerne trekke seg unna, så reflekterer det deres egen holdning til problemene. Som regel bor de ikke i strøk der man hører rop i natten, og de tar ikke t-banen på tidspunkt da folk blir ranet eller overfalt.

Slik blir kriminaliteten en drivkraft i segregering av bomiljøer, og de på den riktige siden kan leve omgitt av security, alarmer og illusjonen om at verden fortsatt er normal.

Hva hjelper det å skrike?
av Aksel Kjær Vidnes
Dagbladet 24. januar 2013