Igjen har en asylsøker gått amok på en buss og drept andre passasjerer. Også denne gang ble sjåføren drept, og to tilfeldige passasjerer, en 19-årig jente og en svenske i femtiårene.

Professor i psykiatri, Finn Skårderud, sier på NRKs morgennyheter at vi må bevare hodet når andre mister det. Det han mener er at vi ikke skal bruke det.

Han ber oss ikke reagere fiendtlig «for vi har og vil få mange asylsøkere». Men han tør ikke si at dette er noe vi må venne oss til.

Men hvis dette er noe vi ikke kan gjøre noe med, er det ikke da noe vi må venne oss til? Akseptere som en del av tilværelsen, som ofte er hard, som Skårderud sa – senere i sendingen.

Vi kan begynne å snakke om teknikker for å oppdage blindgjengerne, slik voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk gjorde. Hun viste til Israel der bussjåfører læres opp til å lukte seg til hvilke passasjerer som kan være farlige.

Men hvem er det de israelske bussjåførene er på vakt mot? Det er palestinske selvmordsbombere eller galninger med kniver og våpen. Tør det offisielle Norge trekke slike paralleller mellom asylsøkere og selvmordsbombere?

Norske bussjåfører kunne helt sikkert hatt noe å lære av israelerne, men tør de innlede et samarbeid?

Det er slik i den harde verden at også erkjennelse kan være smertefullt. Skal man gjøre noe med problemene kan det være det vil gjøre vondt å innse hvor problemet ligger.

Det er nå andre gang Valdresekspressen rammes av en desperado. I 2003 drepte en 26 år gammel etiopier sjåføren Audun Bøland. Forut for turen hadde han drept en annen asylsøker på mottaket. Han knivstakk flere av passasjerene. Takket være Bølands mot og handlekraft kom 34 av dem seg av bussen.

Sjåførene i buss-Norge undres sikkert: Hva ville jeg ha gjort? Det kan neppe bli slik at sjåfører skal være forberedt på å takle knivdesperadoer. Eller at passasjerer skal frykte å bli drept.

Det går en grense et sted, og det er den Skårderud ikke vil snakke om. Eller mediene.

Men folk har hukommelse og de greier å se ting i sammenheng som går på deres egen fysiske sikkerhet og trygghet.

Dette er to forskjellige ting: sikkerhet går på risiko, utrygghet er når overfall og ran blir så mange at man opplever utrygghet, uansett om risikoen statistisk skulle være lav.

Kommer folk til å finne seg i at hverdagen blir utrygg? Det virker ikke slik.

Drapene på Valdresekspressen kommer på toppen av ransbølgen i Oslo, og det er ingen tvil om at folk opplever at det er en sammenheng: hverdagen er blitt utrygg.

Ikke slik at risikoen for å bli knivdrept eller overfalt er stor, men vissheten om at dette har skjedd endrer vår oppfatning av omgivelsene. Det er menneskelig overlevelsesinstinkt. Vi vil beskytte oss selv og våre.

I den sosialistiske retorikken har dette et anstrøk av noe suspekt. Man er på vakt mot at borgerne skal «miste hodet» og kreve strengere straffer, mer politi og bevæpnet politi. Aller verst er det hvis borgerne tar loven i egne hender og driver selvtekt eller danner borgervern.

Den snillistiske kriminalitetspolitikken som tror på dialog og forbedring har vært en del av et større ideologisk prosjekt for omdanning av samfunn og mennesker.

Den står nå for fall. Den står nødvendigvis for fall, for et flerkulturelt samfunn vil nødvendigvis bety mer kriminalitet og mer vold.

Men ikke nødvendigvis mer lovløshet.

Det er dette borgerne ikke må oppdage, derfor litaniene fra folk som Skårderud hver gang det skjer noe alvorlig. Det gjelder å forebygge at borgerne slår inn på feil vei.

Det er en fåfengt kamp, en Skårderud, NRK, akademikere, synsere, venstresiden er dømt til å tape.

Et amerikanisert samfunn betyr en strengere kriminalpolitikk.

Hvis folk visste at forbrytelser med møtt med sanksjoner ville de i det minste ha den «satisfaction» at de visste at forbryteren ikke slapp ut igjen, etter halvannet år, som det skjedde med den første Valdresekspress-morderen.

Strengere straffer og flere og større fengsler. Lukkede mottak for kriminelle asylsøkere og de som har fått avslag.

Og bedre overvåking av offentlige plasser med kameraer og vektere.

Det er brutalt, men det er også virkeligheten.