Kommentar

Det var bare politikere som uttrykte sjokk over terroren i Brussel. Klisjeer og floskler og andre ting de mener de er programforpliktet til å si, renner ut, aller helst før støvet av siste bombe legger seg. Obama foretrakk å danse tango i Buenos Aires, men han er da også på vei ut, så ingen bryr seg egentlig om hva han gjør og ikke gjør lenger. Dermed ble det Trump pressen fulgte med interesse. Hans meninger om islam og muslimer er allerede velkjente. Deretter kommer de nå så velkjente lyssettingene av kjente landemerker. Blomstene, stearinlysene og bamsene og Facebook-profildraperinger. Vår kjærlighet skal ut og frem. Det er blitt et slags ritual. I det minste er de offentlige reaksjonene de samme hver gang. I folkedypet anes det sprekker.

Facebook fikk riktignok kritikk. Etter Paris-terroren fikk alle tilbud om å endre profilbilde for å uttrykke sympati. Men etter Brussel kom ikke noe slikt tilbud, og når folk selv må gjøre en liten innsats, blir det ikke noe av. Brydde folk seg mindre denne gangen? Eller var de bare mindre sjokkerte? Kanskje begge deler.

Det skulle godt gjøres å unngå å ha fått med seg at IS har lovet mer terror i Europa, at de skulle smugle inn terroristene med migrantstrømmen, at parallellsamfunnene vokser med mentale murer høyere enn de nye grensegjerdene til Makedonia. Media gjør sine sedvanlig krumspring, med VG som finner kvinnen som har en «annen islam» enn terroristene, og Dagbladet, som greide å tyne ut en hatkriminalitetssak mot en muslim i Oslo. Men publikum lar seg ikke lure så lett lenger. Med kunnskap sniker kynismen seg inn, og solidariteten forsvinner ut.

Det svenske Aftonbladet gjør noen krampetrekninger: «Bryssel svarar med att gå ut». Svarer? På selvmordsbomber? En tragisk fremstilling. Sannheten er jo at folk er blitt redde for å kjøre metro og kikker engstelig på muslimer med skjegg og stor bag mens de vurderer om det kanskje er for dramatisk å hoppe av på neste stasjon. Da jeg selv satt på bussen i London etter 7/7, opplyste sjåføren om en gjenglemt bag. Han stanset bussen umiddelbart, og passasjerene nærmest kastet seg av bussen. Mantraet om at vi fortsetter som om ingenting var hendt, er rett og slett ikke sant.

Vi justerer livet litt etter bombe- og terrorrisiko. Feriemålet blir endret fra Tyrkia til Spania, vi holder øye med nødutganger, vi er ubekvemme på metroen i Europas storbyer og velger kanskje buss eller taxi i stedet. Men i det store og hele må folk på jobb med offentlig kommunikasjon, så man slipper ikke unna. Det er ikke vårt «svar» på terrorisme at livet fortsetter som før, det skyldes mangelen på alternativer. Vi bruker ikke offentlig kommunikasjon «på trass».

Svenske Aftonbladet går enda lenger enn norske medier og turer frem med kjærlighetsbudskapet. Journalisten går gjennom tomme gater, for bare å oppdage at alle har samlet seg på Place de la Bourse.

Folk står med sammanflätade fingrar. Barn har teckningar eller ljus i händerna. Någon sjunger ”Imagine” av John Lennon. Det är knappast skönsång, men det är ändå vackert.

Dette er rene terrorpornoen. Vi skal samles med tegninger og lys, mens folk vi ikke kjente, har mistet noen av sine. Fremdeles ligger det noen på sykehus etter terroren i Paris. Men de er glemt. Det er ferske terrorofre mediene vil ha.

I avisenes kommentarfelt og i sosiale medier ser vi en holdningsendring. Brussel er ikke en hvilken som helst hovedstad – det er også EU-hovedstaden. Belgia er liksom ikke noe eget lite land, det representerer noe større. Noe utflytende. Noe som er gått over styr. Det er der beslutningene tas om migrasjonen til Europa. Beslutninger som gjør oss alle mer sårbare for terror. EUs utenrikssjef Fedrica Mogherini gråt etter angrepene, men hun har ingen planer om å endre politikk eller kurs. Hun lovpriste da også islam som en religion av ‘peace and dialogue and co-operation’.

Fedrica Mogherini vil ha flere flyktninger og migranter til Europa. Parallellsamfunnene som beskytter terroristene vil vokse seg større, og det vil bli enda flere no-go-soner. Men slikt plager ikke en ekte EU-byråkrat med privatsjåfør. Hun gjør jo bare hva som er etisk riktig, må vite.

Avisene leter etter syndebukker alle andre steder enn der årsaken ligger. Det var belgisk etterretning som hadde begått feil, har de bestemt. De hadde ikke gjort jobben sin. Den uoverkommelige jobben med å holde styr på tusenvis av wannabe-jihadister som reiser uhindret frem og tilbake over Schengens grenser.

I Storbritannia uttalte David Cameron at han var sjokkert. Det var han helt sikkert ikke. Ikke en gang hun som børster opp hår i frisørsalongen min var sjokkert. Men det er mulig at Cameron var overrasket over at terroren skjedde i Brussel og ikke i London. Dessuten passet dette usedvanlig dårlig nå, midt oppi EU-valget. Britene kunne jo komme til å tro at de ville være tryggere utenfor EU!

Sympatien er mindre uttalt denne gangen. Vi trekker oss litt tilbake. Påskevær og skiføre er hyggeligere ting å prate om. Det ligger allerede i luften at vi venter på flere selvmordsbombere med 72 jomfruer i sikte.

JeSuisBruxelles (1)

Var vi litt mindre Brussel enn vi var Paris?

Mest lest

En stille invasjon