Kommentar

Frankrikes innenriksminister Christophe Castaner under en pressekonferanse utenfor politihovedkvarteret i Paris etter drapene der den 3. oktober 2019. Foto: Julien Mattia / Anadolu Agency / ABACAPRESS.COM / Scanpix.

Stadig flere drypp fra etterforskningen av Paris-terroristen Mickaël Harpon, den ansatte ved politihovedkarteret i Paris som torsdag drepte fire av sine kolleger innen han selv ble drept, finner veien til spaltene hos Le Figaro.

Man må jo takke ekte franske journalister for at offentligheten får en smule innblikk i hva slags fyr terroristen var. At den offisielle kommunikasjonen mellom presse og myndigheter ikke fungerer som den skal, forstår man jo – ikke minst når det selv en god stund etter ugjerningen kom motstridende meldinger om antall kvinner blant de fire drepte.

Hovedsporet for etterforskerne er ifølge Le Figaro nå at de fire drapene var resultatet av et islamistisk angrep. Nok en indikasjon i den retning har dukket opp: Sporene Harpon hadde etterlatt i sosiale medier, viser at han var tilhenger av «streng islam» (un islam rigoriste). Det presiseres riktignok at han ikke hadde vist tendenser til sans for jihad-terror. Men hvor langt er egentlig spranget til fra en streng tolkning av islam til å dele de tankene om vold mot ikke-muslimer som islams skrifter anbefaler?

Et svært sentralt spørsmål som nå reises av etterforskerne, er om Harpon hadde vært under innflytelse av militante islamister i moskémiljøet han frekventerte i Paris-forstaden Gonesse, eller sågar en terroristgruppe.

Gevantene han gikk i til moskeen, peker helt klart i den retning. Imamene i den aktuelle moskeen skal ha hatt et godt forhold til salafister, og Harpon omgikkes angivelig salafister. Det er heller ikke første gang en islamist dreper med en keramisk kniv som omgår sikkerhetskontrollen.

Dersom mistanken om påvirkning bekreftes, kan med andre ord den ekstreme islamismen ha lyktes i å infiltrere selve hjertet av fransk politi, hvor de mest konfidensielle etterretningene om den håndteres nettopp av det administrative apparatet Harpon tilhørte.

Men hvorfor dukker ikke denne mistanken opp før det ligger fire drepte politifolk i politihovedkvarteret i Paris?

Sannheten er at den franske og for den del resten av den vesteuropeiske makteliten har besluttet å lukke øynene for at islam er farlig. Alle som bruker øynene, kan se dette, for der hvor islam dukker opp, følger den islamske ekstremismen med på lasset.

Det å skille de farlige fra de ufarlige kan av og til være som å lete etter nåla i høystakken, men i tilfellet Harpon burde man ha sett faresignalene og tatt affære som følge av dem.

Hvordan er det mulig at en ansatt ved politihovedkvarteret i Paris kan gå på sosiale medier og vise tilhørighet til streng islam uten at noen reagerer?

Man kunne kanskje si at det er fordi ingen engang ville våge å kremte diskré om saken av frykt for å bli stemplet som «islamofob». Vi vet at denne frykten gjelder i offentligheten, hvor det ikke er islamister som kommer i søkelyset til folk av Harald Klungtveits støpning, men det snarere er folk uten sans for islamister som risikerer å miste levebrødet.

Men internt i en sikkerhetsmyndighet som naturlig nok også må ta sin egen sikkerhet på alvor, er denne frykten et intellektuelt selvmord som også riskerer å bli et fysisk sådant. Har ikke politiet lenger lov til å eie selvoppholdelsesdrift?

Harpon burde åpenbart ha blitt suspendert så snart det kom for en dag at han ikke lenger ville hilse på kvinner. Hvordan i himmelens navn kan alarmklokkene unngå å kime for full musikk når en politiansatt viser til de grader avvikende og på samme tid islamistisk adferd?

I stedet så vi at Frankrikes innenriksminister Christophe Castaner kort tid etter ugjerningen fortalte offentligheten at drapsmannen «aldri hadde vist det minste tegn til adferdsmessige vanskeligheter». En loddrett løgn. Han burde åpenbart ikke få beholde jobben etter et til de grader skamløst forsøk på å dekke over hva dette handlet om.

Men det gjør han nok, til tross for at det republikanske partiet (LR) nå har forlangt at han går av. For Vest-Europas maktelite har bundet seg til masten: Islam skal inkluderes i Europa på lik linje med alle andre anskuelser – ja, bortsett fra autentisk konservatisme, da – som om islam aldri hadde vært Europas dødsfiende.

Den lærdommen er glemt. I dag vil man bokstavelig talt heller dø, eller helst la andre dø, i stedet for å erkjenne at dette var en skrekkelig dårlig idé. Grunnen til det er sannsynligvis at islam allerede er så massivt tilstede i Europa at man frykter en ideologisk konfrontasjon, kanskje også en fysisk.

Ytterligere konfrontasjon er imidlertid uunngåelig så lenge islam i Europa vokser og blir mer selvsikker, med mindre man på forhånd har besluttet å underkaste seg. Det er mer enn ti år siden Magdi Allam skrev: «Europa har en fiende i sin midte: frykten». Det er ikke blitt noe mindre sant i mellomtiden.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!