Kommentar

Fransk politi opplevde sitt verste mareritt: Å bli angrepet av en av sine egne. Det skal ikke kunne skje. Politiet skal kunne stole på at de er trygge innenfor sitt eget hovedkvarter.

Men så skjedde det: Michael Harpon (45) gikk til angrep på kolleger med en keramisk kniv. Noe sånt kommer helt uforberedt på politifolk. De reagerer med sjokk og handlingslammelse. Harpon rekker å drepe fire før han selv blir skutt.

Den første han drepte, skal ha vært hans kvinnelige overordnede, som nettopp hadde gitt ham en korreks for måten han behandlet kvinnelige kolleger på.

Harpon konverterte til islam for halvannet år siden.

Franske myndigheter følger handlingsplaner for hvordan man håndterer mulige terrorangrep, slik at inntrykket i opinionen blir minst mulig. Myndighetene ønsker minst mulig oppmerksomhet.

Men dette var et angrep inne på politihovedkvarteret, noen stenkast fra Notre-Dame. Det lot seg ikke skjule.

En talsmann måtte innrømme at terrormotiv ikke kunne utelukkes. Men foreløpig behandlet man det som en «arbeidskonflikt». Det samme gjorde det amerikanske forsvaret da Nidal Malik Hasan gikk amok på Fort Hood i 2009. Politisk korrekthet bryter systematisk ned mentalt forsvar og beredskap.

Hvis man ser på vesteuropeiske byer, ser man noe underlig: De mest konfliktsky, islamofile politikerne har utrustet byene med antiterrorsperrer i alle fasonger: Betongkasser, støpejernsfat, bommer, hevesperrer – tiltakene må ha kostet milliarder. Denne fysiske vansiringen av byenes ansikter skaper en merkelig stemning. For hvem er det man beskytter seg mot? Det må man ikke si. Tiltakene uttrykker mistillit, nettopp den stemningen politikere og medier aller minst liker. De er programforpliktet til optimisme. Hvorfor alle hindringer og kontroll hvis det går så bra? Det hører vi aldri noe om. Journalistene spør aldri om det.

Antiterrortiltakene behandles som om de alltid har vært der.

Man trenger ikke dra lenger enn til Gdansk i Polen – der finnes det ikke en eneste antiterrorsperring.

Hva kan det komme av?

Denne beleiringstilstanden Vest-Europa har sunket ned i, gjør det umulig å stille de enkleste spørsmål.

Vi ser at det blir stadig flere hijaber i offentlige stillinger. Det er et ja, ikke bare til islam, men til islamisme. Våre myndigheter later som om de ikke forstår forskjellen, ellers ville de markert at de ikke ville ha islamisme, og den enkleste måten å gjøre det på ville vært å ikke tillate hijab i offentlige stillinger.

Vår myndigheter gjør det motsatte og stiller seg uforstående: – Vi forstår ikke hva du mener.

Inntil virkeligheten innhenter dem.

Det mest sjokkerende med politidrapene i Paris er at Michael Harpon kunne konvertere til islam, og beholde sikkerhetsklareringen. Han jobbet for etterretningsdirektoratet.

Harpon worked directly to the Directorate of Intelligence of the Prefecture of Police, or DRPP.

Harpon jobbet med IT, med systemene. Han kan ha hatt tilgang til politiets lister over farlige islamister.

Konvertering til en ideologi/religion som Frankrike har så store problemer med, burde umiddelbart føre til at man blir gransket og forflyttet.

Da Harpon fikk problemer med kvinner, burde alarmen gått. Da har du overtatt sharias verdisystem.

Men dette er det ikke lov å si høyt i Macrons Frankrike. I stedet blir en jødisk intellektuell som Eric Zemmour dømt av en domstol for å påpeke nettopp den faren som islam utgjør mot Frankrike.

De samme lover og bestemmelser utarbeides over hele Vest-Europa, også i Norge.

Franske myndigheter har fått mange advarsler om hvilken fare jihadistene utgjør for politifolk.

Den 13. juni 2016 oppsøkte Larossi Aballa oppsøkte politiekteparet Jessica Schneider og politioverordnede Jean-Baptiste Salvaing i deres hjem i Magnanville fem mil vest for Paris og skar strupen over på dem foran øynene på parets tre år gamle barn. Deretter satte han seg foran datamaskinen, gikk på Facebook og spurte hva han skulle gjøre med gutten.

Et halvt år senere ble tre medskyldige arrestert. Aballa var ikke alene. Det samme ser vi gang på gang: Trusselen bagatelliseres. Mediene vil helst behandle jihadister og høyreekstreme: Ensomme ulver.

Når selv politi begynner å arbeide mot sine egne prinsipper og sin sunne fornuft, er noe alvorlig galt. Det er en form for selvskading ikke å ville se trekkene til fienden som dreper dine kolleger.

Politiet er de som setter livet på spill. Nylig begikk politimann nummer 50 selvmord.

Tusenvis av politi demonstrerte mot arbeidsforholdene og den lave lønnen som gjør at politimenn ikke orker leve, arbeidsforhold her i utvidet betydning: Hvordan passe på et samfunn hvis ledere ikke vil se faren?

Regimet i Norge er ikke det plukk bedre. Også norsk politi har begynt å opptre politisk. Du får ingen ledende stilling hvis du ikke viser at du er med på notene.

Drapene i Paris viser hva dette handler om. Også i Norge ønskes islamske symboler velkommen i offentlige stillinger og det private næringsliv. Man slipper det så tett inn på seg at man ikke tør å se hva det betyr.

Hvordan skal man beskrive psyken til mennesker som gjør byene om til beleirede, men ikke tør å se at de har sluppet trusselen innenfor?

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Forhåndsbestill Kjell Skartveits bok her til spesialpris!