Man forstår bedre hvorfor middelalderens mennesker utstyrte katedralene med fabeldyr som symboliserte ondskapen. Ikke glem hva denne verden er laget av! Hvem som hersker. Vokt deg.
Det er ikke ofte vi møter NRK til debatt, men vi svarer ja som plikt overfor leserne og for å sjekke ut hvor de offisielle mediene befinner seg mentalt.
Håkon Haugsbø foreleste som en prest under innspillingen av Desse Dagar: Med AUFs nestleder, som ble spurt om hatprat. Bakgrunnen er Utøya, og hatprat er oppfølgeren. Det sies og tas for gitt at «alt er blitt verre på nett». Hvor har de dét fra? Det finnes jo snart ikke nettsteder med frie kommentarfelt.
Jeg får inntrykk av at journalister i de store mediebedriftene blir helt satt ut av å møte kolleger med andre synspunkter.
Vi sier: Mediene glemmer å spørre om bakgrunnen for de sterke følelsene. Det handler om polarisering, fordi avstanden er blitt så stor. Hvorfor er det så stor avstand? Document har som eneste medium brukt mye tid på å forstå Trumps USA. Norske medier vil overhodet ikke forstå, kun fordømme. De kappes om å fordømme.
Norge er i ferd med å skru seg selv ned, og vi sier: De som befinner seg i denne symbiosen; politikere og medier, kirke, kulturliv osv. lever i en alternativ virkelighet. De gjør alt for å støtte hverandre for at det ikke skal slippe inn en glipe av tvil.
Mer spesifikt:
Den siste halvannen uke har det vært flere terrorangrep i Europa:
Fire politifolk ble drept inne på hovedkvarteret i Paris av en kollega som hadde konvertert for ti år siden, men ingen hadde turt å reise spørsmål ved om han var en sikkerhetstrussel pga. signalene ovenfra.
Det er akkurat de samme signalene som kommuniseres fra oven i Norge: Hear no evil, see no evil. Move on, please. Nothing to see here.
Det hadde nettopp skjedd en terroraksjon i Limburg, der en 32 år gammel syrer forsøkte å kjøre ned flest mulig med en lastebil. Han ble øyeblikkelig erklært utilregnelig.
Det forsøkte man også med Mikael Harpon: Det het «arbeidskonflikt». Men konflikten viste seg å bunne i at han ikke ville ta ordrer fra kvinner.
NRK er ikke interessert i komparativ nyhetsrapportering: I Jehovas vitner er det ingen som tar med seg en 33 cm lang kjeramisk kniv på jobb og skjærer hodet av kolleger. Kan det tenkes at konfliktnivået og alvorlighetsgraden er på litt forskjellige nivåer? Kan det tenkes at det er kjekt å ha noen kristne sekter i bakhånden, for å slippe å snakke om «det andre og vanskelige»?
Du må ikke dvele ved detaljer. Ikke la virkeligheten innhente deg. Ikke se på bildene.
50 franske politifolk har så langt i år begått selvmord. Hvem tror NRK skal beskytte samfunnet når politifolk ikke orker mer? Kunne vi få se bildene av alle 50? VG laget serie om alle drap på samboer/ektefelle. Hva med historiene bak 50 selvmord? En overordnet som brukte tjenestevåpenet foran øynene på sine kolleger. Hva får politifolk til å gjøre sånt? Kunne vi få noen detaljer?
Terror i Manchester, og igjen var det «nothing to see here, move on».
I Halle var det mer terror, forsøk på å skyte seg inn i en synagoge på Yom Kippur. Innendørs satt 80 jøder og skalv. Gjerningsmannen var en loner, en ensom ulv, som bodde hjemme og nærmest var en karikatur av en høyreekstremist.
Men like fullt skjøt han to mennesker i hjel i ren skuffelse over ikke å komme inn i synagogen.
Europa opplevde således tre islamistiske og ett høyreekstremt terrorangrep på litt over en uke. Den ene ekstremismen er importert, den andre er hjemmeavlet.
Hvordan forholder de offisielle myndigheter og medier seg? De vil ikke rapportere om islamistisk terror. De behandler den som mer psykiatrisk enn høyreekstremisme.
Hvordan skal samfunnseliten bli tatt alvorlig når den har innlatt seg med islamismen – ja, selv IS-ekstremismen? Hvordan skal den bli tatt alvorlig når den snakker om høyrepopulisme og hatprat og islamofobi? Den spiller seg selv ut over sidelinjen.
Onsdag 9. oktober trykket Aftenposten et helsides debattinnlegg av Aisha Shezadi, skrevet fra al-Roj-leiren i Syria.
Det var en skammens dag for norsk presse. En IS-kvinne får spalteplass til å presentere sin versjon ufiltrert. Har vi noen gang sett noe tilsvarende?
Norske medier har mistet gangsynet. De svermer for IS-humanismen, sammen med eks-statsråder og NGO-er.
Det er noe forrykt og skremmende over denne omfavnelsen av en grusom ideologi. De virker forhekset av det demoniske i IS. For IS er demonisk.
Det er den samme type demonisk tilbøyelighet som fikk Mikael Harpon til å skjære hodet av sine kolleger i Paris. Det er disse menneskene den norske eliten går i forbønn for og vil ha hjem så fort som mulig.
Hvordan skal disse menneskene kunne forebygge og motvirke høyreekstremisme? Med hvilket grunnlag kan de avvise høyreekstremisme når de omfavner IS-humanismen?
Islamistene har tatt et stort steg inn i det offentlige rommet og i politiske organ. Marian Hussein vil ved neste korsvei kunne bestemme hvem som får slippe til i debatt med henne. Foreløpig er islamistene firkantede og klønete. De går rett på.
Men islamistene er på vei inn. De rykker inn på arbeidsplasser og i styringsverk. Det vil bli vanskelig å si dem imot. De tilhører jo samme fellesskap. Å nevne terroren er bannlyst.
Hvis du gjør det, og kaller ting ved sitt rette navn, begynner de å lage lyder, eller de ser vekk, som om de ikke tåler å se deg i øynene.
Hvis man sier det innlysende:
Islam var i krig med Vesten, men er nå også i krig med seg selv.
Vesten var i krig med islam, men er nå også, og primært, i krig med seg selv.
Da ser de ned og bort, som om du har sagt noe unevnelig.
Slik er verden vi lever i.
Ikke glem det. Hold fast ved dét, for det er det eneste vi har.
Et must:
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.
