Nytt

Fransk militærpersonell patruljerer Paris’ gater. Vest-Europas storbyer gjør seg stadig mer avhengig av ordensmaktene, og særlig militæret. Å gå tilbake til noe en gang kalt «normaltilstand» synes en fjern drøm. Hvis det skulle vise seg at fienden også kan infiltrere sikkerhetsapparatet, vil ingenting lenger føles trygt. Foto: Philippe Wojazer/Reuters/Scanpix

En politimann fra Val-de-Marne i Paris-regionen ble 27. juni pågrepet på vei til jobb, mistenkt for å ha uttrykt troskap til IS, «samarbeid med kriminelle» og «bedrageri», ifølge Frankrikes neststørste avis Le Figaro og AFP

Politimannen skal ha hjulpet sin fengslede bror, med tilknytning til jihadistiske nettverk i Syria, over en periode på ett år. Under denne perioden har han oppsøkt mapper og informasjon, som overhodet ikke har hatt noe med hans arbeid i politiet å gjøre. Hans arbeid var å håndtere saker i forbindelse med vei og trafikk.

Politimannen er nå suspendert fra sin stilling, og ilagt forbud mot å bære våpen, men stadig på frifot. Politiet ønsker allikevel å sette ham i varetekt.

Det offentlige rom i Paris-regionen bevoktes allerede av 7000 militærpersonell, som opererer som i en krigssone. Frankrike kan fortsette å militarisere det offentlige rom – om landet ikke faller under for sin statsgjeld på 20 000 milliarder –, men hva blir gjort for å kontre infiltrasjonen av samfunnsfredens voktere? Hvem vokter vokterne?

Av dem som utgjør samfunnets siste skanse, det vil si politiet og militæret, vil 56 % stemme på Le Pen. Så grunnen til at denne politimannen og IS-tilhengeren ikke ble satt under etterforskning tidligere, først etter ett år med lekking av gradert informasjon til jihadister, skyldes nok ikke de ansattes virkelighetsfjerne orientering.

Document skrev tidliger år om den siste av to saker om utro tjenestemenn i Nederland. Nå sist handlet det om én av Geert Wilders’ sikkerhetsvakter, som hadde hatt ansvar for forhåndssikring av stedene Wilders skulle til. En nederlandsk politimester forklarte da at

Problemet med disse etterforskningene av korrupsjon er at de pågrepne politimennenes lojalitet til sine marokkanske familiemedlemmer og venner, veier tyngre enn deres lojalitet til politidepartementet.

Det har i våre vest-europeiske land blitt en skreven og uskreven lov at man ikke skal diskriminere på bakgrunn av disse «uoffisielle» båndene. Men hvordan skal det da være mulig å håndtere dem, hvis fremste kjennetegn er at de nettopp setter klan, religion og familie over deres borgerplikt?

Hvor mye systemsvikt tåler ordensmakten? Den segner allerede under vekten av alle oppgavene.

En politmann fra samme region som den pågrepne IS-tilhengeren fortalte anonymt i et intervju til italienske Corriere della Sera at

Arbeidsforholdene våre er umenneskelige. Vi er alle sammen drevet til det ytterste av stress. Noen går på psyko­farmaka, for vi har slett ikke råd til noen terapeut. Jeg tjener 1351 euro i måneden, pluss 28 % risiko­tillegg. Lederen for avdelingen min tjener mindre enn 3000. Beredskaps­graden min er 17, altså den høyeste. Det betyr at jeg må være parat 24 timer i døgnet, sju dager i uken. I teorien har vi 23 dagers ferie, men de har vært avlyst i årevis.

Å bevare freden i et samfunn som har åpnet seg for storstilt befolkningsendring, slik de vest-europeiske landene har gjort, driver ordensmakten til det ytterste av stress. Det er et åpent spørsmål om de vil evne å bevare seg selv, slik vi har kjent dem.

Europe1

Le Figaro