Sakset/Fra hofta

Antallet som strømmet til Frankrike for å søke asyl første år av president Macrons periode, ble større enn noen gang. De syv første måneder av 2018 tyder på at også denne rekorden ryker.

Dette står i kontrast til egne valgløfter og medias fremstilling av Macron som den sterke leder – innehaver av både viljen og kraften til å realisere sine vyer – innvandringsrekordene gir inntrykk av at lite om noe er under kontroll.

Sammenliknet med samme periode av rekordåret 2017 viser de første syv månedene av 2018 en 17 prosentpoengs økning i antall leverte asylsøknader, ifølge Den franske etat for beskyttelse av landflyktige og landsforviste (l’Office français pour la protection des réfugiés et des apatrides, Ofpra).

Det konservative partiet i opposisjon, Les Républicains (LR), er sterkt kritisk til den vanskjøttede asylpolitikken, da ordningen ut fra deres forståelse er ment å være basert på et frivillig ønske om å ta inn enkelte forfulgte på bakgrunn av politiske motiver – hvor forfulgte støttespillere av Vesten og tilhørende kristenhet er åpenbare kandidater. Det er som kjent ikke krig i noe for Frankrike tilstøtende land, og med krigsflyktninger utelukket kan man så lure på hvem i verden det hovedsakelig skulle være i Frankrikes interesse å gi politiske rettigheter og beskyttelse.

Når infografikken over de største landgruppene blant asylsøkende ser slik ut, er det klart noen spørsmål presser seg på:


Infografikk: Le Figaro

For å sette det i perspektiv: Mens det mellom Paris og New York er 5834 km, er det mellom Paris og Kabul 7277 km.

En tydelig stemme i det konservative partiet LR i Frankrike, Éric Ciotti, partiets generalsekretær, fortviler over at «Søkningen [om asyl] har stadig mindre og mindre å gjøre med krigsområder og mere og mer med en rent økonomisk [motivert] immigrasjon.»

… utover høyttravende retorikk på vegne av egen makt, ser vi tydelig i dag at den politikk som har vært iverksatt [av Macrons regjering] det siste halvannet år, bare ikke fungerer.

Medfører Ciottis ord riktighet, er det fordømmende for Macrons regjering, som virker å være ikke annet enn ynkelig overfor det som er av franskmenns fremste bekymring.

Flere enn halvdelen av de asylsøkende er personer som allerede tidligere har fått avslag [på sin søknad] og blir ved med å oppholde seg i Frankrike, og dét på grunn av alle våre naive prosedyrer, som gjør så å si enhver utsendelse umulig.

Årsakene til den fortsatt ukontrollerte økningen av asylsøkende i Frankrike, formidler Le Figaro, ligger i at det i alle praktiske henseende ikke er gjort noe fra den franske regjeringens side med henblikk på å få kontroll på hvem det er som faktisk søker, like lite som noen tiltak skulle være satt til verks for videre å gjennomføre de avgjorte sakene om utsendelse av personer uten grunn eller rett til å oppholde seg på fransk jord over tid, for ikke å snakke om å bosette seg i landets offentlige rom.

Det sørgelige resultat av at Macrons regjering hverken gjennomfører egen politikk eller følger landets lover, fører naturligvis til at ingen har noe incentiv til å adlyde eller respektere Den franske republikks regelverk, politikk eller lover, for det å bli en borger.

Kriteriet vil ofte bli deretter: Vinnerne i lotteriet blir de som mest iherdig motsetter seg fransk politikk og lov, idet de år etter år leverer forfalskede søknader og stadig motsetter seg utsendelse, mens enhver annen minimalt lovlydig asylsøker aksepterer avslaget, og tar fatt på eget liv igjen, hvis fremtid ligger i hjemlandet, og ikke asfalten av parisiske forsteder.

De konservatives mistanke over hele Europa mot den sosialt liberale venstresiden er følgelig den at statens mulighet for å utstede asyl til mennesker uten naturlig tilknytning til landet kun misbrukes som verktøy i et større prosjekt for å omdanne landet demografisk, og slik oppløse ethvert naturlig og kulturelt fellesskap bygget opp av vestlige, europeiske folkeslag gjennom de siste 1500 år med henblikk på en drøm om at et multikulturelt paradis så per automatikk vil tre frem.

Med Macrons og hans støttespilleres lidenskapelige iver for ytterligere sentralisering, omskriving av grunnloven og kutt i antall representanter i nasjonalforsamlingen i bakgrunnen, fremstår Macrons fravær av handlekraft overfor håndtering og kontrollering av tilstrømmende asylsøkere til landet som særdeles bemerkelsesverdig, og hvorfor Trump er mer populær blant sine medborgere enn Macron blant sine, kan kanskje også for europeiske øyne gå opp for en som mindre uutgrunnelig.