Kommentar

Det er tegn til en oppvåkning, for å bruke islamistenes uttrykk om fase to av den arabiske våren – deres egen. Oppvåkning vil si bevissthet om tingenes relle tilstand, ikke drømmer. I valget mellom illusjoner og harde fakta vil de fleste velge det siste. Men først når man blir vár konsekvensene.

Det begynner folk å bli. Det er ikke synlig fra tv-kanalenes flom av underholdningsprogrammer, reisetips, mat og vinsmaking eller råd om pensjoner og flytting til Syden. Men de er der. En annen realisme er på gang, og den følger selv solskinnsstoryene som en skygge.

VG hadde fredag tre sider med tips om flytting til Spania. Men hvorfor ikke om flytting fra øst til vest i Oslo, og hvorfor man vil vekk? Skulle ikke det vær mer nærliggende? Hva er det man flytter fra? Det er vel ikke bare kulden?

I alt man ikke vil snakke om, finnes en ny eskapisme. Historisk kan man si at slik eskapisme og hedonisme i det lange løp ikke er noen farbar vei. Du blir alltid innhentet.

De samme kreftene som virker i Norge, virker i Spania.

I London er for første gang under halvparten av innbyggerne innfødte briter. 620.000 har flyttet ut de siste ti år, slik at strøk på landsbygda har fått et stort tilsig av mennesker. Storbyer som London og Oslo vil få voksende problemer, også økonomisk. Derfor vil flukten fortsette, og det er de ressurssterke som drar. Hvordan vil dette påvirke forholdet mellom by og land?

Ny offentlighet

En europeisk offentlighet har lenge vært etterlengtet av Brussel. Nå vokser den frem på grunn av de problemene som EU har stelt i stand.

Fra januar 2014 oppheves reiserestriksjonene for Bulgaria og Romania. Britiske aviser sammenligner trygde- og sosiale ytelser i Storbritannia med nivået i sør: Bare den ukentlige barnetrygden for to barn er flere ganger inntekten for den som er så heldig å ha jobb.

Rettighetene til sosiale ytelser gjør at det er bare å dra: Boligtrengende fra Romania skal behandles på like fot med innfødte. Det sørger EU for.

Det er derfor ikke merkelig at titusener av rumenere, hvorav mange roma, sier de bare venter på å sette kursen mot De britiske øyer.

Politiske konsekvenser

Når samfunnsutviklingen er unndratt politiske vedtak, undergraver det demokratiet. Masseinnvandringen til Storbritannia (og Norge og Sverige og Danmark) har gjort at folk ser at utviklingen ikke er bærekraftig. Den kommer til å ødelegge velferdsstaten. De vil derfor ha en stans. Men en stans betyr et oppgjør med Brussel og Den europeiske menneskerettskonvensjon og domstolen i Strasbourg. Dette systemet vokter nidkjært alle forsøk på å endre spillereglene. David Cameron antydet at britene kunne komme til å forlenge visumrestriksjonene for de to land. Da kom det umiddelbart svar fra Brussel om at noe slikt var utelukket. Reisebegrensningene skal oppheves fra 1. junuar 2014. Basta!

Brussel ber derfor om det opprør de selv hevder å forebygge.

Hva skal en politiker velge? Brussel og reglene eller lytte til folkets røst?

EU tvinger Cameron og alle de andre politikerne til å velge. Hvis de velger Brussel, vil partiene begynne å skalle av. Nigel Farages United Kingdom Independence party fosser frem.

Cameron forsøker å manøvrere.

Cameron har sagt at det etter valget i 2015 skal innledes revisjonsforhandlinger med EU for å se om det er mulig å lempe på reglene. Resultatet skal legges frem for folket i en folkeavstemning.

Men hvis Cameron ikke tør forlenge visumrestriksjonene for rumenere og bulgarere, kan han selv fyre opp under det toget som vil rulle over ham selv og de konservative.

Noe av det samme ser vi i Norge med debatten om roma og tigging. En liten, men innflytelsesrik gruppe pisker frem en toleranse for tiggere som folk for lengst har fått nok av. Man gir inntrykk av at dette er humanitet og nærmest noe som følger med å være moderne. I København er det ingen tiggere på gaten. I Oslo er de overalt, selv om vinteren.

Igjen fyrer man opp under folks motvilje. Det er en in your face-linje. På 1970-tallet drev de venstreradikale med krisemaksimering. Man ønsket å fremprovosere en konfrontasjon for å avsløre motsetningene f.eks. ved å stille helt uantagbare krav i lønnsforhandlingene: Det skulle få arbeiderne til å forstå at arbeidsgiveren var deres fiende. Man hadde ikke noe ønske om å nå frem til enighet. Krisemaksimering var et middel til revolusjon. Man trengte ikke bruke vold i utgangspunktet.

Noe av den samme krisemaksimeringen kan gjenkjennes i argumenter for tigging og i angrepene på norsk asylpolitikk som inhuman. Hvis en politikk som gjør Oslo til den raskest voksende by i Europa er inhuman, hva er da en human politikk?

Det spørsmålet stiller ikke journalistene. Ikke foreløpig. Men også de – som Cameron, Stoltenberg, Solberg, Thorning Schmidt og Reinfeldt – vil måtte velge: mellom velgerne eller en utopi backet opp av rettigheter og byråkrati.

Den som nekter å korrigere kursen, vil uvegerlig havne i krisemaksimeringen.

Da vil politikerne og mediokratiet, establishment, ha ført Europa ut på en revolusjonær kurs. Det de drømte om som studentrevolusjonære, vil de ha realisert som samfunnsstøtter. Ønsket om dekonstruksjon av tradisjonen på den ene siden, og utopiske ideer på den andre, har aldri forlatt dem. Teknologi og globalisering har gjort drømmen mulig, og nå er de i ferd med å oppdage konsekvensene.

Det er et underlig scenario som utspiller seg.

 

 

 

An accident waiting to happen and a political class in paralysis

600,000 move out in decade of ‘white flight’ from London: White Britons are now in minority in the capital