Kommentar

EU står foran noen skjebnesvangre valg. Harald Magnus Andreassen sa på NRK imorges at politikerne skyver beslutningene foran seg inntil de negative virkningene veier tyngre enn status quo.

Men status quo eksisterer ikke. Alt er i bevegelse.

Hva kan så Andreassens uttalelse bety?

En mulighet er aktørene venter på at krisen skal forverres slik at politikerne i medlemslandene går med på å gjenåpne Lisboa-traktaten og innføre nye regler. Andreassen var inne på det med regler, uten å presisere nærmere.

Nye regler betyr fordypning; en politisk og skattemessig union.

Det finnes det ikke dekning for blant velgerne. Derfor må man spekulere i krisemaksimering for å få det vedtatt. Hvis valget står mellom å avverge å gå utfor stupet og fordypning, vil politikerne velge en fordypning.

Det er en gamble som kan slå feil, og man skal ikke lese for mye intensjonalitet inn i det som utfolder seg. Det står mer som et scenario i bakgrunnen, som aktørene er seg bevisst som en reserveløsning. Down the road.

Mer karakteristisk er europeisk handlingslammelse: EU-konstruksjonen tillater ikke så mye konsentrert makt at noen kan skjære igjennom.

Angela Merkel skal både forholde seg til tyske velgere, tysk næringsliv og unionen. Problemet med globalisering og åpne grenser er at næringslivet ikke nødvendigvis har samme interesser som nasjonen og folket. Hvem skal da politikerne begunstige i en økonomisk krise?

Dette er en problemstilling som venstresiden tidligere visste å fremheve. Men deres krav er redusert til å kreve høyere ytelser. Ikke se på forskjellige interesser. Venstresiden har forfalt til å lefle med revolt og anarki, fordi opprør gir en god følelse.

Men det opprøret som gjærer i Europa blir ikke pent.

Mange land har allerede skåret ned budsjettene, og flere innskjæringer kommer. Den sosiale sammenhengskraften blir satt på prøve.

Hva skjer den dagen politimannen som holder hooligans og vandaler på avstand, med fare for liv og helse, begynner å tvile og føler seg sviktet. Lønnen har gått ned, jobben blir en stadig større belastnining, og politikerne vil ikke høre hva han utsettes for, de vil ikke en gang gi ham de ressurser og fullmakter som gjør det mulig å gjøre jobben.

Men den politiske eliten i Europa synes ikke å merke hvordan dikene utsettes for press.

BBCs Christian Fletcher sa nettopp at politikerne forsøker å sette fingrene i lekkasjene i demningen, men vannet fortsetter å renne.

Dette gjelder bare økonomien: politikerne – og mediene – tør ikke se sammenhengen med feks. ordensmakt og forsvar, som de nå har bygget ned i over tyve år.

Europa har de siste 30 blitt utsatt for et stort eksperiment. Det har gått fra å dreie seg om utnyttelse av og tilpasning til globalisering til å bli et ideologisk prosjekt.

Jo sterkere de negative virkningene, jo mer ideologi.

I et normalt demokrati blir kritikk luftet og feilene korrigert. Man lærer. Men de ideologiske premissene for det flerkulturelle eksperimentet tillater ikke en slik korrigering. Da vil det kollapse.

Det er derfor en interessant forbindelse mellom de økonomiske problemene og de politiske i dagens Europa:

Økonomi avhenger av et fritt marked. Her kommer Asia og BRIC-landene: det er kapitalisme som har gitt veksten de siste tiår.

Et internasjonalisert marked forutsetter kreftenes frie spill, på godt og vondt. Men EU har laget en konstruksjon som ikke tillater handlekraft.

Til syvende og sist handler det om demokratisk mandat.

Brussel ønsker å lage en politisk og skattemessig union. Brussel ønsker myndighet til å utstede statsobligasjoner i EUs navn, slik USAs føderale myndigheter gjør. Da vil man gjeldskrisen være over. Tyskere og franskmenn ville bli stilt solidarisk med grekere og irer. Makten ville bli overført til Brussel.

Men det betyr en avskaffelse av nasjonalstaten.

Europas elite ønsker en slik løsning. Men det vil være å eksalere motsetningene i Europa til et nytt nivå. Det finnes ingen dekning for et slikt sprang. Tverimot. Pendelen har svingt andre veien.

Problemets kjerne er produktivitet. Europa bygger på velferdsstaten, men en velferdsstat forutsetter en produktiv økonomi.

Men veksten uteblir.

EUs store motspiller, som det ikke har kontroll over, er internasjonale markeder. Tillit på disse markedene er ikke noe man kan bløffe seg til.

Mye av ordene om EU er bløff, og det gjelder også soliditeten innenfor landene.

EU kan velge mer fasadeløsninger, men de kommer ikke til å virke.

Et umiddelbart svar vil være å kaste Hellas under bussen, og det går i den retning: Hellas meldes eller kastes ut av eurosonen. Det blir en smertefull omstilling for grekerne.

Hvordan vil de reagere? Hvor langt ned kan levestandarden synke før det utløser reaksjoner, og hvilken form vil de få?

Hva hvis noe av samme prosess smitter over på Italia og Spania?

Politikk og økonomi handler om tillit.

Finansmarkedene har en brutalitet som politikken og mediene mangler. EU og nasjonale politikere blir nødt for å anvende en ærlighet som de ellers ikke vet hva er. De har mistet oversikten.

Det kan bli vanskelig, og sikkert smertefullt. Man tror alltid det kommer en ny sjanse.

Sannhetens øyeblikk har ennå ikke inntruffet, men den nærmere seg.

Krisen illustrerer hvor mye økonomi har med ytringsfrihet å gjøre. Økonomien kan bli en streng læremester. Spørsmålet er om man vil lære og bli herre over begivenhetene, eller miste kontrollen.