Tavle

Man kunne forestille seg at Europas pratende-politiske klasse ville reagere med et visst ønske om å verne befolkningen idet Europas grenser blir gjennomstrømmet av millioner på flukt eller vandring. Man kunne forestille seg en politisk klasse som forstod at dette er deres øyeblikk, til å bevise at de virkelig tror at det er dem maktpåliggende, slik de sitter med makt på folkets nåde, å beskytte den orden folket selv har arbeidet og stemt for i alle år – for ikke å si generasjoner. Man kunne rett forestilt seg at politikere tok siden til det folk som valgte dem. Men norske politikere, bevisst eller ubevisst, har byttet ut et gehør for nordmenns interesser til fordel for en enklere underkastelse for «den overnasjonale arkitekturen», som det så fint het på Civitas frokostmøte 27/4. Under denne overbygningen finner de tyngdekraften til å beholde en ideologisk hjemstavn.

Civitas frokostmøte besvarte spørsmålene om hvorfor debatten om hvordan det var mulig å være så unisont for Schengen-avtalen, helt opp til høsten 2015, aldri har funnet sted.

Ordstyrer Kolbeinstveit innledet med en del spørsmål og antagelser om EUs fallitt, med henblikk på utenrikspolitikk, innvandring og økonomi. Så fulgte Ola Borten Moes forsøk på å si at nasjonalstaten er det mest naturlige og positive for Norge. Å argumentere for at nasjonalstaten Norge bør være en nasjonalstat viste seg da å ikke være en så lett oppgave som man gjerne skulle tro. Han ble selvfølgelig latterliggjort for sine henvisninger til at Norge har vært godt stilt, som et lite og homogent land, med påfølgende sterk tillit innad.

Både dagens samfunnsdebattanter og politikere representerer (globaliseringens) vinnere. Det viser seg spesielt godt når de kommer i tale om EU. Der er økonomisk vekst jevngodt med en moralsk gullstandard. Der var et ustanselig snakk om internasjonale samarbeidsavtaler, men hvor ble det av spørsmålene om vi faktisk ønsker det? Samtalen, dialogen er der, men debatten starter ikke en gang. Den siste taleren presterte, megetsigende nok, å si at det er fullstendig feil å si at det ene eller det andre landet er imot EU «bare fordi en gruppe mennesker [flertallet] er imot mens de andre ikke er det.» Nei, det skulle tatt seg ut om man begynte å spørre seg om det virkelig er så lurt å spille hasard om Europas fremtid ved å holde knappen inne på den libertinske markedsøkonomien i EU som har tillatt, hvis ikke forårsaket, den skyhøye arbeidsledigheten blant unge i Europas største land.

Hva sier det om våre politikere at deres første tanke om innvandringen av 2015 er å henvise til ‘vår’ plikt overfor internasjonale konvensjoner? (Og hvilket ‘vi’ er det snakk om her? Nordmenn har aldri stemt for én eneste internasjonal konvensjon.) Dette sier noe heller psykologisk om hvordan politikere i dag ser på seg selv. Slik prestene i Den norske kirke ikke lenger ønsker å se sin autoritet som lånt fra Gud eller seg selv som forvaltere og voktere av Det nye testamentets pakt ser vi likeledes at politikere ikke lenger ønsker å se sin autoritet som lånt fra folket eller seg selv som forvaltere og voktere av den norske stat: De som skulle være øvrighetens tjenere gjør seg i dag til tjenere for hva enn er flertallets forgodtbefinnende til enhver tid; mens de, som skulle være folkets tjenere, gjør seg til byråkrater i et overnasjonalt selskap.

Byråkratiseringen av politikken behøvde ingen konspirasjon. Det appellerer til vår dårligere natur å bli stilt overfor valget mellom den rene underkastelse fremfor et strevsomt arbeid med å forstå hva som til enhver tid er befolkningens bekymringer og problemer.

Det er også noe særdeles norsk ved eurofantasmen. I konteksten av en oljesmurt velferdsstat frigjorde Brussel våre politikere fra tilværelsens uutholdelige letthet. Når virkeligheten ikke lenger synes så lett og enkel blir det en form for opprørshandling, mot virkelighetens problemer, å opprettholde volumet i EUs hallelujah-kor – i jubel for et stadig havarerende prosjekt for en stadig tettere union.

Mens vi skriver april 2016 er det fortsatt sant at EU ikke, direkte, har påført Norge store skader. Vi kan ikke sammenlikne oss med Hellas. Men det har, som forsøkt beskrevet ovenfor, ført til et paradigmeskiftet hva angår en norsk politisk selvforståelse. For hvordan er det ellers mulig at samfunnsdebattanter kan sitte i halvannen time uten så mye som å nevne de sikkerhetspolitiske spørsmålene knyttet til EU eller det mer grunnleggende spørsmålet om identitet og åndsliv?

Problemene

Vi konstaterer, heldigvis, at dette er et svært konsentrert fenomen. Det hører ikke hverdagslivet til å underkaste seg prosjekter som for lengst har feilet etter alle mål, selv sine egne.

Religiøsiteten er ikke til å benekte. Som i kristendommen er EU en messias i historien. Men det er riktignok Historien med stor forbokstav. For i disse eurofantasters virkelighet er det altså moralsk forkastelig å vurdere EU etter verdslige oppnåelser. Da har man ikke riktig forstått at det som bindes i Brussel skal være bundet i den Europeiske føderasjons rike.

«En journalist ba om at «europeiske verdier» måtte nevnes så lite som mulig, siden slovaker ikke forstår hva det betyr. En annen spurte om dette virkelig er en strategi, hvorfor holdes den da ikke hemmelig? En tredje ville vite hvorfor EU trenger en global strategi, når vi står til halsen med regionale utfordringer? Og ville migrasjonsbølgen defineres som en trussel? EUs utsendte mente dette var gode spørsmål. I en annen sesjon forklarte en EU-representant at terror ikke er problemet, ei heller eurokrisen eller migrasjonskrisen. Problemet er «populisme» – en bred kategori som nå omfatter regjeringer i en rekke EU.land.» Asle Toje, Dagens næringsliv 27/4