Kommentar

Christian Krohg: «Visergutt». Det er vanskelig å få øye på noen takknemlighet overfor foregående generasjoner i dagens samfunn. Solidariteten med folk utenfor landets grenser blir lovprist, mens man overser dem som har gjort dagens samfunn mulig. 

Det er for alvor i ferd med å gå hull på myten om at dagens innvandring er et lønnsomt prosjekt. Heller ikke Minervas journalist Jan Arild Snoen legger skjul på den nye virkeligheten. «Regnskapet» fra SSB bekrefter at innvandring vil koste oss som bor i Norge en god slump, først og fremst fordi innvandrerne får del i vår oljeformue, skriver han i en fersk artikkel. Til tross for kostnadene ønsker han å la innvandringen fortsette.

Snoen vil være god, men hvorfor diskuterer han bare én av effektene av innvandringen, når det finnes ytterligere tre andre grunnleggende effekter som oppstår i en markedsøkonomi? Det er nemlig ikke bare oljeformuen som skal deles. Også verdiene knyttet til den faste offentlige realkapitalen skal få nye eiere. I tillegg kommer fordelingseffektene knyttet til økt konkurranse på arbeidsmarkedet og økt knapphet på privat realkapital.

Effekt nr. 1 – vår urettferdige rikdom

Ettersom de nyankomne kun tar del i allerede oppsparte midler, mener Snoen at innvandringen er mindre byrdefull for dem som allerede bor i landet. Han innrømmer at innvandringen er spesielt ulønnsom for Norge fordi vi har en nasjonal finansformue, mens de fleste andre land har stor gjeld. Men formuen vår er i stor grad et resultat av flaks, påstår han, og viser i den forbindelse til noe han skrev i 2012.

I artikkelen «Hvorfor dele Lotto-gevinsten?» antyder han at Norges velstand ikke er fortjent:

Vi har ikke noen moralsk rett til pengebingen, som i hovedsak skyldes flaks. Jeg har en viss sans for dette argumentet. Generelt sett er det veldig viktig for våre sjanser i livet hvor vi blir født. Jeg mener at det ikke er et moralsk problem. Flaks er verken rettferdig eller urettferdig – det er tilfeldigheter. Men de norske oljeinntektene er spesielle av to grunner. Den første er at ressursrenten pr. kapita er uvanlig stor. Den andre er at Norges eiendomsrett til ressursene ikke er åpenbar, siden det dreier seg om havområder, gjerne langt fra det norske fastlandet.

Det er en merkelig argumentasjon. Norges interesser i havområdene utenfor vårt fastland har vært ivaretatt gjennom internasjonale forhandlinger, avtaler og internasjonale rettsavgjørelser – prosesser som har pågått siden 1960-tallet. De så sin avslutning i og med avtalen fra 2011 mellom Norge og Russland om nordområdene.

Tidligere havrettsminister Jens Evensen ville neppe gitt Snoen medhold i at kontinentalsokkel-rettighetene våre skyldes tilfeldigheter. Det er heller ingen grunn til å tro at han vil få noen støtte fra jusprofessor Carl August Fleischer, som også har jobbet hardt for å sikre at «ressursrenten per kapita» faktisk endte opp på nasjonalstatens hender, og ikke hos diverse utenlandske foretak. Selv om ingen andre nasjoner for alvor bestrider rettmessigheten av Norges virksomhet på egen kontinentalsokkel, virker Soen opptatt av å så tvil om den. Russerne var i sin tid opptatt av det samme.

I mangel av argumenter synes han å støtte seg på en eller annen form for moralsk standard. Ambisiøst? Utvilsomt. Troverdig? Neppe. For som økonomen Friedrich Hayek i sin tid påpekte: Spørsmålet om moralsk fortjenestefullhet i et moderne samfunn er altfor komplekst til at det kan gis noe fasitsvar.

Snoen synes imidlertid ikke å være alene om å tenke at nordmenns rikdom skyldes flaks, og at den underforstått derfor heller ikke er fortjent. Leder for Senter for Sekulær Integrering, Shahram Shaygani, sier for eksempel til Minerva at han er humanist, og at han derfor gjerne vil være med på å dele bort velstanden. Det samme vil Civita-økonom Haakon Riekeles og KrFUs leder Martine Tønnessen.

Spørsmålet er om disse tankene er etablert i et bredere lag av befolkningen eller om de stort sett er forbeholdt en akademisk, kulturell og politisk samfunnselite – det vil si de som gjennomgående har råd til å kjøpe seg fri fra innvandringens negative konsekvenser. La oss foreløpig holde en knapp på at det kan være snakk om et elite-fenomen. For som vi skal se, går ikke den rausheten som Snoen tar til orde for, først og fremst ut over folk som ham selv.

Effekt nr. 2 – bildet av de svenske skogene

Den første økonomiske effekten som blir ignorert i Snoens artikkel, er at det ikke bare er oljeformuen – pengene vi allerede har på bok – det handler om. Også de verdiene som ligger nedsyltet i ulike typer offentlig infrastruktur – det være seg veier, sykehus, skoler, vannverk, strømnett og telenett, et rimelig velfungerende offentlig byråkrati, etc. – skal deles på flere hoder.

Fordi det kommer mange hvert år, blir det følgelig trangere på veiene, på togene og på bussene. Det trengs nye sykehus, skoler og offentlig ansatte. Køene blir flere og lengre. De velbemidlede kan gjøre som i Legoland og betale seg forbi alle disse køene. For dem blir dagene omtrent som før.

Innvandringsliberale typer har en tendens til å tenke på samme måte som den tidligere svenske statsminister Fredrik Reinfeldt gjør når han sitter i fly over de svenske skogene. Da ser han ned på uendelige ubebodde områder og kan ikke skjønne hvorfor masseinnvandring skal være noe problem. For som han sier til den danske avisen Politiken: Her er det jo så mye plass som man bare kan tenke seg!

Problemet er bare at de fleste migranter ikke kommer for å bosette seg i en skog. Hadde de gjort det, hadde det heller ikke vært snakk om å dele økonomiske verdier som noen før oss har bygget opp, og som de har overlevert til generasjonene etter seg til forvaltning. Disse verdiene er heller ikke et resultat av flaks, slik Snoen og enkelte andre påstår, men av størknet svette, disiplin, planlegging og forsakelse fra landets egne innbyggere gjennom generasjoner. De samme verdiene – både i form av fast offentlig realkapital og i form av offentlig knowhow – er med på å gi begrepet nasjonalstat en mening for folk.

Innvandringsliberale på høyresiden ser gjerne verdien av å gi insentiver til det private næringsliv, for eksempel ved å la bedriftene selv beholde sine formuer. De virker tilsynelatende også opptatt av å beskytte den private eiendomsretten. Det er bra, for eiendomsretten fremmer ansvarlighet hos eieren. Men hvorfor tenker de så fundamentalt annerledes om de offentlige fellesgodene? Hvorfor er ikke disse godene beskyttelsesverdige på samme måte? Vi vet ikke i hvilken retning Snoen har gått siden han meldte seg ut av partiet Høyre, men når han velger å gjøre seg til talsmann for ideen om at fødselsretten ikke lenger skal være avgjørende, ter han seg i alle fall som en vordende sosialist.

På samme måte som den private eiendomsretten fremmer ansvarlighet hos eieren, motiverer rådigheten over felleskapsverdiene oss til å bygge opp nasjonalstaten. Tilsvarende som man snakker om insentiver for et privat næringsliv, kan man snakke om nasjonalstatens insentiver. For statsborgerne gir det antakelig mening å bidra til at landet overleveres til neste generasjon i en litt bedre stand enn man selv overtok det. Hvis «alle» skal ha samme rett til godene, forsvinner denne motivasjonen.

Effekt nr. 3 og 4 – økte lønnsforskjeller og høyere avkastning på privat kapital

De to andre manglene ved Snoens argumentasjon henger sammen med at økt innvandring også kan være opphav til sterke økonomiske fordelingseffekter blant landets opprinnelige befolkning.

Effekt nr. 3 består i at økt tilbud av arbeidskraft generelt vil føre til mindre knapphet, og dermed vil det gjennomsnittlige reallønnsnivået gå ned. Men dette trenger ikke nødvendigvis gjelde for alle yrkesgrupper. Harvard-økonomen George Borjas har gjentatte ganger vist at arbeidskraft som virker utfyllende i forhold til den arbeidskraft som importeres, får en økning i sin reallønn.

Det er derfor ikke først og fremst utdannede mennesker som blir skadelidende av innvandringen. Vår tids migranter representerer i stor grad ufaglært arbeidskraft. Derfor er det heller ikke Minervas journalister, Ressursklinikkens leger eller Civitas samfunnsøkonomer som risikerer å bli utkonkurrert fra sine stillinger. Det vil først og fremst være våre egne skoletapere, samt de innvandrerne som allerede har etablert seg i landet. Disse blir oftere værende i lavtlønnede yrker og må dermed betale omkostningene ved den godheten som Snoen, Shaygani og Riekeles nå slår et slag for.

Effekt nr. 4 av dagens innvandring er at den bidrar til å gi høyere avkastning på kapital. Mennesker som allerede sitter som eiere av realkapital, som for eksempel næringsbygg, boliger og tomter tilknyttet infrastruktur, vil tjene på at innvandringen fortsetter. Da øker knappheten på disse godene sett i forhold til innbyggertallet, noe som igjen vil medføre høyere pris og derfor økt kapitalinntekt. De har flaks. I tillegg til at innvandringen gjør dem rikere, vil de som storforbrukere av arbeidskraft samtidig nyte godt av nedgangen i reallønn for lavtlønnede arbeidstakere.

Oppsummering: Om å være raus på andres bekostning

Tar vi hensyn til alle de fire store økonomiske effektene, vil økt innvandring føre til at de fleste nordmenn vil måtte dele det tapet som er knyttet til effekt 1 og 2. Til gjengjeld vil også mange få økt gevinst som følge av effektene knyttet til 3 og 4. Og for samfunnets elite vil effektene fra sistnevnte være den dominerende. Av dette følger det at en typisk vinner vil være en bedriftseier (Civita-tilhenger) som får tilgang til rimeligere arbeidskraft og økt pris på sin næringseiendom. En typisk taper vil være en familie som består av ufaglærte mennesker og er uten evne til å kunne kjøpe sin egen bolig.

Det har vært sagt om liberalister at de er meget rause personligheter, men at denne rausheten som regel skjer på noen andres bekostning. Legger vi alle de fire ovennevnte effektene til grunn, gjør ikke Minervas journalist Jan Arild Snoen annet enn å bekrefte dette inntrykket.

Når alt kommer til alt, vil nok økt innvandring, i den takten vi har sett de siste tiårene, heller vise seg å være den raskeste veien til Forskjells-Norge.