Sakset/Fra hofta

Hvor seiglivet er egentlig myten om at masseinnvandringen er lønnsom for Norge, seks år etter at det første Brochmann-utvalget la frem en rapport som tydet på det motsatte, og bare noen uker etter at SSB-forsker Erling Holmøy fastslo at innvandringen fører med seg en betydelig skatteregning?

Tilstrekkelig seiglivet til at redaktør Grete Gaulin i Globalt Perspektiv, med fartstid fra blant annet Morgenbladet, Klassekampen, Ny Tid, Minerva og Høgskolen i Oslo og Akershus, i en artikkel den 22. november gjentar den – simpelthen fordi det er så mange som sier at det er lønnsomt.

Faktum er at det nå er gått mer enn ti år siden slike påstander var intellektuelt respektable for Norges vedkommende. Det var allerede i juni 2006 at Aftenpostens Halvor Tjønn kunne formidle beregninger fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som undergravde den formen for innvandringsoptimisme som globalister uanfektet har fortsatt å legge for dagen i tiden etterpå.

Man bør derfor lytte når Baard Meidell Johannesen, som arbeidet med disse tingene i NHO på den tiden, redegjør for situasjonen i et tilsvar til Gaulin den 23. november.

I likhet med Oxford-økonomen Paul Collier skiller også Meidell Johannesen mellom forskjellige typer lønnsomhet: for migrantene selv, for opphavslandene og for mottagerlandene. Det er lønnsomt for migrantene, og for opphavslandet er bildet sammensatt.

Men debatten her hjemme dreier seg naturlig nok om effektene for mottakerlandet. Den norske innvandrerbefolkningen runder snart en million mennesker, og så godt som alle har kommet i løpet av noen få tiår, eller er født her i landet.

Slik Norge er skrudd sammen, er det ikke lett å få innvandringen hit til å lønne seg, skriver artikkelforfatteren: Produktiviteten er høy, lønnsforskjellene er små, og velferden er raus. Det som lønner seg, er derfor innvandring av mennesker med høy kompetanse. Men:

Ikke-vestlige innvandrere (som er den klart største gruppen) har gjennomgående lavere kompetanse enn majoritetsbefolkningen. Dette slår ut i klart lavere yrkesdeltakelse. På likt kompetansenivå har derimot innvandrere og innlendinger like høy sysselsettingsgrad. Det kan derfor se ut som om andre faktorer, som diskriminering eller kulturelle forskjeller har mindre betydning for om innvandrere er i jobb.

Statistikk fra SSB illustrerer resultatet på lønnsutviklingen gjennom innvandrernes livsløp:

Konsekvensene for statsfinansene gir seg selv:

Ikke-vestlige innvandrere (R3) ligger på rundt det halve av majoritetsbefolkningens (R0) inntekt, og når det gjelder innbetalt skatt, blir forholdet enda skeivere pga. skatteprogresjonen. Men heller ikke EØS-innvandrerne er noen økonomisk gullgruve for samfunnet, selv om mange virksomheter nyter godt av det åpne europeiske arbeidsmarkedet.

Men det handler om mer enn økonomien i øyeblikket.

At det blir flere som skal dele oljeformuen, er jo åpenbart, og det betyr at det blir mindre på oss som allerede er her. Og det må bygges ut infrastruktur for å håndtere befolkningsveksten som følger av innvandring; veier, sykehus, skoler etc. Dette gir også betydelige samfunnsmessige kostnader. Nettoinnvandringen til Norge pr år tilsvarer omtrent en by på størrelse med Sandefjord. Og så koster det jo en god del med mottak av flyktninger, introduksjonskurs osv.

Konsekvensene som det kanskje snakkes minst om, men som har stor betydning for hva slags samfunn vil skal være i fremtiden, er de sosiale: Hvem er taperne oppe i alt dette? De lavt utdannede innfødte som kommer i et konkurranseforhold til innvandrerne, og som er mest utsatt for å bli utkonkurrert av roboter i fremtiden.

Noe merkbart kompetanseløft for den gruppen (majoritetsnordmenn med lav kompetanse) er det ikke lett å finne spor av. Og yrkesdeltakelsen for disse faller, særlig for menn (hvor den har falt lenge).

Det er ikke vanskelig å se parallellen til dette fenomenet: Den hvite arbeiderklassen i rustbeltet og andre steder i USA, som på få tiår har opplevd et dramatisk fall på den sosiale rangstigen, med blant annet kortere gjennomsnittlig levealder som resultat. Tro ikke at dette vil utebli fra Norge, selv om fenomenet ikke skulle få noe litterært uttrykk som J.D. Vances «Hillbilly Elegy».


Tilhengere av Donald Trump under et valgkamparrangement i Walterboro, South Carolina, den 17. februar 2016. Foto: Jonathan Ernst / Reuters / Scanpix.

Konklusjonen gir seg selv:

Vi kan nok få innvandring til Norge til å «lønne seg», men da må vi senke trygdene vesentlig, og akseptere langt større forskjeller i lønn og sosiale goder enn det vi har i dag. Kort sagt; bli mer som USA. Jeg tror ikke det er så mange som ønsker seg det. Men samtidig er det nettopp det som er i ferd med å skje: Økende forskjeller kan helt klart tilbakeføres til en innvandret underklasse.

For liberalistene på høyresiden, representert ved Clemet-fløyen av Høyre, med Civita, Minerva og desslike, er dette trolig å anse som et strålende resultat.

Men er det et strålende resultat også for den norske befolkningen? Forstår den egentlig hvor det bærer? Lite tyder på det. Men det mest paradoksale med denne utviklingen er at den også er blitt drevet frem av regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet.

At partiet som har tatt æren for utviklingen av den moderne velferdsstaten i Norge, også har ledet an i dens demontering, burde gi grunn til selvransakelse. De sosialdemokratiske partiene er for nedadgående over hele Europa. Om det norske arbeiderpartiet ikke ønsker å bli med i dette dragsuget, bør de benytte anledningen til fornyelse. Eller kanskje de burde vende tilbake til utgangspunktet: Organisasjonen har ikke lenger så mye med det norske, med arbeidere eller med et parti å gjøre.

 

Kjøp Kent Andersens bok her! Finnes også som E-bok.