Sakset/Fra hofta

Begynner man så smått å se konturene av en tverrpolitisk offentlig erkjennelse av at ikke alle får forsynt seg av godsakene på globaliseringens og den frie menneskeflytens smörgåsbord?

Spørsmålet kan virke underlig når det største regjeringspartiet — som tross alt erkjenner at det er grenser for alt her i verden — på grunn av regjeringsslitasje og nettverkskorrupsjon taper terreng til Høyre (som kan sitte stille uten å kommunisere noe politisk overhodet), hvor Kristin Clemets maksimalt globaliserte og innvandringsliberale Civita-fløy står sterkt, til tross for at et flertall av partiets velgere står langt fra den.

Men så er det en rekke andre signaler som peker i en annen retning.

Det er for eksempel blitt vanligere å ta til motmæle mot Clemet, og det gjelder ikke bare Jon Hustad. NHO-bloggens velinformerte og produktive forfatter Baard Meidell Johannesen går i en fersk post med den kontante tittelen «Tåkespinn fra tankesmie» hardt ut mot Clemets nylig lanserte idé om fri arbeidsinnvandring fra hele verden. Meidell Johannesen avviser nokså klart at det ville fungere etter hensikten. Clemet hadde tidligere hevdet at et arbeidsforhold er en sak mellom dets to parter, noe som muligens ikke er helt i tråd med norsk lov og samfunnssystem forøvrig, og fikk med det også motbør fra Knut Røed ved Frisch-senteret.

Fra et annet sted på det politiske spekteret møter Clemet også motstand. I et debattinnlegg med den megetsigende tittelen «Europas Qatar» skriver leder for Sosialistisk Ungdom (SU) Andreas C. Halse at fri arbeidsinnvandring er dårlig nytt for mange norske arbeidstagere, særlig de uten høyere utdannelse. Hvordan kan vi konkurrere med personer som finner seg i dårligere betingelser som lønnsvilkår, arbeidsmiljø og trygderettigheter? Halse forstår altså at noe er i ferd med å gå tapt. Det kan ikke bare være redselen for sperregrensen som får ham til å skrive dette. Men det spørs vel ikke om han likevel henger litt etter utviklingen, selv om han skriver vakkert om den tilstanden han, og ganske sikkert mange andre, gjerne skulle hatt:

Jeg ønsker meg et Norge der vi bygger landet i felleskap. Et Norge der industriarbeideren, vogntogføreren, servitøren, arkitekten og advokaten kan bo i samme gate. Der de kan se fotball sammen og blir invitert i hverandres bryllup. Et Norge der det ikke er sånn at vi som er innfødte blir lært opp til at vi er «for fine» til å ta praktisk arbeid.

For å komme noe nærmere dette idealet ønsker han altså å begrense en form for innvandring, hvilket er oppsiktsvekkende toner fra en venstreside som i mer enn en mannsalder har ønsket verden velkommen. Men hva er så situasjonen for, la oss si, vogntogføreren? Det får man en pekepinn om ved å lese en to uker gammel sak fra NRK Nordland:

Norges største transportør Bring ansetter i stor stil utenlandske sjåfører gjennom selskaper i Polen og Slovakia.

– Den norske transportbransjen er i ferd med å utraderes, konkluderer Bjørn Tore Bråten i Polarsirkelen Transportarbeiderforbund.

Norske sjåfører må konstatere at også staten selv er storforbruker av utenlandske sjåfører.

LO er oppmerksom på problemet, og har observert det utenlands også. I Arbeiderpartiet er noen bekymret for utviklingen. Kanskje ikke så merkelig, da, at det murres mot EØS-avtalen i fagbevegelsen?

Flere LO-forbund ønsker å reforhandle avtalen, og en meningsmåling offentliggjort i Klassekampen viser at 45 prosent av de spurte heller vil ha en handelsavtale, mot 29 prosent som vil beholde EØS. I fravær av alternativ ved en tenkt folkeavstemning holder avtalen riktignok stand med 62 prosent mot 38 prosent blant de som har bestemt seg. Ikke desto mindre antyder dette at vi godt kan ende opp med et noe annet tilknytningsforhold til EU i en ikke altfor fjern fremtid, til tross for at eliten i Ap. og Høyre vil stritte imot med nebb og klør.

«I dag er vi alle FrP-ere,» skrev Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset nylig hva angikk årvåkenheten mot radikal islam, selv om mange av dem det gjelder ikke engang under tortur ville innrømme at de har stjålet FrPs klær under bading. I morgen er vi kanskje alle EØS-motstandere? Og da vil vi nok få se en rekke tidligere EØS-entusiaster som insisterer på at det aldri var hensikten at avtalen skulle resultere i sosial dumping, men at det de hadde i tankene var franske ingeniører som kan hjelpe oss med å få oljen opp av havet, og at motstanderne på 1990-tallet uansett var noen møkkamenn og -kvinner.