Kommentar

Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen under Pride-opptoget i Oslo den 22. juni 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix.

Arbeiderpartiet lanserte nylig 83 tiltak for å motvirke fallende oppslutning om det sosialdemokratiske prosjektet – en trend som ikke er typisk norsk, men som har gjort seg gjeldende over hele Europa over tid. Tiltakene lanseres under parolen «sterkere fellesskap mot økte forskjeller».

Merkelig nok er ikke migrasjon nevnt med et eneste ord i tiltaksplanen, til tross for at dette er en hovedfaktor når det gjelder å forstå veien til Forskjells-Norge. Det er derfor vanskelig å se at de 83 tiltakene vil kunne redde Arbeiderpartiet fra videre nedtur.

Ap mangler simpelthen politikk. Det er kanskje ikke så rart at Jonas Gahr Støre danser i gatene i stedet? Det er slik en leder markerer seg politisk under dagens liberale demokrati.

Det er grunn til å tro at noe av nedgangen partiet nå sliter med, skyldes partiets tidligere omfavnelse av nyliberalismen og en utvikling i retning av økt globalisering. Sosialdemokratene beveget seg gradvis bort fra sin tidligere tro på at politikk var et verktøy som kunne endre samfunnet, og lente seg i stedet på tanken om at markedet kunne løse statens problemer. Nå gjaldt det å gjøre en forskjell ute i verden, overnasjonalitet ble en god idé, og alle skulle med i den norske velferden. Nedbyggingen av nasjonalstatlige hindre, enten de var økonomiske eller fysiske, ble et felles liberalt prosjekt som også Arbeiderpartiet sluttet seg til.

For Arbeiderpartiet har denne samfunnsutviklingen antakelig fått større konsekvenser når det gjelder velgeroppslutningen, enn tilfellet har vært for mange andre partier. Det er fordi Arbeiderpartiet fortsatt orienterer seg typisk mot velgere med lav eller ingen utdannelse, og som ofte står i yrker med relativt lav lønn. Ap har også en stor andel innvandrere blant sine kjernevelgere, også de i mange tilfeller mennesker uten utdannelse, eventuelt med en utdannelse de ikke får benyttet i Norge.

Velgermassen er naturlig nok opptatt av å beholde en sterk velferdsstat, og flere av de 83 tiltakene handler nettopp om en ytterligere utbygging av denne. Samtidig synes Arbeiderpartiet å gå inn for EU/EØS-målsetningen om fri flyt av arbeidskraft og inkludering av EU/EØS-borgere i nasjonalstatenes interne velferdssystemer. Det er i alle fall ingenting i partiprogrammet som tilsier noe annet. Selv om ikke alle vil være enige i premisset, har det også vært hevdet at Ap har lagt seg på en relativt liberal innvandrings- og asylpolitikk, noe for eksempel Kjetil Rolness tok et oppgjør med for noen dager siden.

Det er i dette «ja, takk begge deler!» at problemet ligger. Økonomen Hans-Werner Sinn har for eksempel pekt på at den kombinasjonen Arbeiderpartiet ønsker seg, er umulig. Du kan ikke prioritere velferdsstat, omfattende migrasjon og like velferdsrettigheter for alle samtidig. Du kan i høyden få til to av tre. Dersom du prioriterer migrasjon og likebehandling, som også Ap går inn for, vil nødvendigvis velferdsstaten bli satt under press. Sinn legger til grunn at land med rause velferdssystemer, typisk Norge, vil trekke stadig nye mennesker til seg. En liberal asyl- og innvandringspolitikk vil bare forsterke effekten ytterligere. At innvandringen til landet koster, vet man allerede en del om.

Hvem taper på globaliseringen?

Heller ikke Arbeiderpartiet virker å være spesielt opptatt av hvem det er som taper mest på den økte globaliseringen. Det er slett ikke sikkert at velintegrerte og flittige innvandrere, som har fått norsk statsborgskap, men som fortsatt jobber i en ufaglært stilling i et lavtlønnsyrke, vil se seg tjent med å stemme Ap i fremtiden. Dette så lenge partiet fortsetter å gå inn for et system som opprettholder en betydelig økonomisk migrasjon, enten det skjer gjennom EØS eller asylinstituttet. De kan komme til å måtte konkurrere både om de samme velferdsgodene og de samme jobbene som de nyankomne.

Også dette vet man noe om. Aftenposten meldte for kort tid siden at reallønnsveksten har vært svak eller null de siste ti årene for folk i typiske lavtlønnsyrker. Hvis verdien av statsborgerskapet deres synker som følge av partiets politikk, er det all grunn til å tro at velgerne etter hvert vil begynne å se seg om etter alternativer.

Det samme vil etnisk norske borgere som stiller svakt når det gjelder jobb og utdanning. Frisch-senteret for samfunnsøkonomisk forskning har for eksempel nylig sett på forholdet mellom immigrasjon og sosial mobilitet. De fant en klar sammenheng mellom innvandringen til Norge siden begynnelsen av 1990-tallet og en relativ økonomisk nedgang blant innfødte med lavere klassebakgrunn.

Sammenliknet med innvandrere forsterkes effekten antakelig ytterligere for denne gruppen, ettersom det liberale demokratiet ikke bare setter deres økonomiske trygghet i fare, men også deres kulturelle trygghet. I boken National populism – The revolt against liberal democracy pekes det for eksempel på at endrede forhold på området kultur og identitet er en vel så viktig faktor som de økonomiske forutsetningene når det gjelder å forstå fremveksten av alternative politiske partier i dag. Skal vi tro forfatterne, de britiske statsviterne Roger Eatwell og Matthew Goodwin, har ikke de gamle arbeiderpartiene forstått vår tids arbeideropprør.

Demokratiets jernlov

Med utgangspunkt i amerikanske forhold har forfatteren og juristen J. D. Vance levert en god sosiologisk fremstilling av denne klassen i boken «Hillbillyens klagesang – en historie om en familie og kultur i krise». Det er ikke tilfeldig at Donald Trumps tidligere sjefsstrateg, Steve Bannon, refererer til akkurat denne boken i mange av sine foredrag. Bannons poeng er at det er disse menneskene som taper på økonomisk migrasjon. Han er dessuten overbevist om at det er de samme menneskene som vil komme til avgjøre også det neste presidentvalget i USA.

Forskjellene mellom USA og Norge er store, noe som selvsagt gjør det vanskelig å sammenlikne forholdene i de to landene. Arbeiderpartiets velgermasse og de velgerne som til slutt sørget for at Trump ble president i 2016, har likevel noen likhetstrekk som det er vanskelig å se helt bort fra. Begge steder finner vi yrkesaktive mennesker fra den lavere middelklassen som kan forvente å tape på en økt globalisering og migrasjon. Utviklingen har ikke gjort alle rikere, slik formularet gjerne forteller. Den har i stedet gitt enkelte grupper utsikter til en dårligere økonomisk fremtid som følge av fri flyt av arbeidskraft og kapital. Tilfeldigvis befinner mange av dem seg innenfor Arbeiderpartiets målgruppe.

Arbeiderpartiets nedtur handler i bunn og grunn om de ideene og den politikken partiet kan tilby, samt hvem sine interesser som egentlig ivaretas av dette. Det er særlig på det siste punktet at det er grunn til å tro at det svikter. Dersom Støre hadde hørt på Bannon, kunne han lært at om skal du vinne valg må det være dine egne velgeres interesser som må settes i første rekke, selv om det går på bekostning av den rådende ideologi. Kall det gjerne demokratiets jernlov.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!