Sakset/Fra hofta

Når det er noe som ikke virker, må en endre strategi. Hvorfor er ikke norske politikere i stand til akkurat det?

«Når man har drevet på denne måte så lenge og ikke har fått bedre resultater, så sier det jo seg selv at det er noe en har gjort gærnt!»

Harde ord om mitt prosjekt falt under en samtale om jobb en gang.

Når det er noe som ikke virker som det skal,  eller verre – ikke virker i det hele tatt, må en ta grep og endre kurs.

En kan si dette om den norske innvandrings- og integreringspolitikken også.

Den har ikke gitt gode resultater.

Hvis du vil, kan du lese statistikk.

Alt fra arbeidsmarked, velferd, almindelig sikkerhet og trygghet er blitt påvirket i negativ retning.

En borgerlig regjering med Venstre og KrF hengende som moralens drivanker, har klart å få gjennomført enkelte endringer. Men det er ikke nok.

Politikerne og menigmann som ønsker å stanse den negative utviklingen blir slått i hodet med fordømmelse og enfoldige solskinnshistorier om hverandre.

Alt har den samme hensikt. Det skal fungere som motargument mot løsninger som kan snu den negative trenden.

Det skal «demme opp for «hatet».

Det vil si at en går ut ifra at ved å ty til kombinasjonen moralsk fordømmelse og glade enkeltepisoder, kommer en til å kunne stanse «hatet» – som kritikken eller utryggheten kalles.

Heller ikke denne strategien leverer resultater.

Selvsagt ikke.

En får ikke slutt på kritikk eller demper folks bekymring og frustrasjon ved å fordømme dem eller åpenlyst prøve å dekke over problemene.
Tvertimot øker dette uroen. En uro som igjen hånes som hat og som moralsk degenererte personers reaksjoner.

I juli i fjor ble ble en ung gutt drept av en asylsøker på en Coop-butikk i Vadsø sentrum. I september samme år ble to unge asylsøkere drept av en annen asylsøker i Trondheim. I oktober i fjor ble en ung gutt funnet knivdrept i sitt eget hjem på Majorstua. En svensk statsborger med innvandrerbakgrunn fortsatte drapsturnèen i Belgia før han ble arrestert i Frankrike. Sist torsdag ble en tilfeldig ung kvinne angrepet med kniv i en butikk i Oslo sentrum midt på formiddagen og livstruende skadd. Gjerningsmannen var en person som hadde tatt seg inn i Norge. I den hensikt å drepe.

Dette er den mislykkede innvandringspolitikken i sin ytterste konsekvens. Liv går tapt.

Det er tydelig at det er noe som har gått gærnt.

Alle vet at det, som vanlig i kjølevannet av slike drap og voldsepisoder, eller andre sammenhenger hvor resultatet av den mislykkede politikken kommer til syne, også denne gangen vil komme de vanlige beskyldningene om «hat» og rasisme og de samme spinkle solskinnshistoriene – som motreaksjon på almindelige folks frykt og på konkrete politiske forslag til endring av situasjonen.

I stedet for å løse problemet, er strategien altså å tilsløre og bagatellisere problemet, forsøke å sverte kritikere, og stille seg i veien for løsning.
Heller ikke her lykkes en.

Istedet øker uroen, det såkalte «hatet». Den negative utviklingen i forhold til kriminalitet, utrygghet, et hardere arbeidsmarked og økende bruk av velferdsgoder snur heller ikke.

Tiltak rettes. Men ikke mot problemene. De rettes istedet mot folks frykt og uro, og mot konkrete politiske forslag til endring. Det er reaksjonene som anses som problemet og som skal løses. Ikke årsakene.

Det er tydelig at det meste har gått gærnt.

Gutten som felte slik hard dom over mitt prosjekt hadde selv innvandrerbakgrunn. Jeg har ikke noe imot innvandrere. Selv ikke «muslimer».
Jeg hater bare idioter og elendig politikk.

Når folk leverer gode spørsmål bør en takke for det og ta det til seg for det det er verdt.

Uansett hvor folk kommer fra.

Mitt prosjekt gjennomgåes og jeg håper det vil forbedres. Jeg betrakter gode spørsmål som gull verdt. Og jeg fikk ikke engang faktura.
Når jeg får et godt spørsmål bruker jeg det for det det er verdt og forsøkre å vinne på det.

Hvorfor klarer ikke norsk politikere å gjøre det samme?

«Åffer gjør du ikke sånn!?»

«Åja! Det var lurt!»

Verre er det ikke.