Kommentar

Stovner videregående skole.

Rektor på Stovner videregående skole i Oslo, Terje Wold, sier at han ikke lenger kan tilby ansatte og elever et trygt og godt arbeidsmiljø. Dette kommer ikke som noen stor overraskelse, selv om budskapet er trist. Som tidligere elev ved skolen (russ-84) kjennes det ekstra trist. For det var en flott skole. I sin tid. Med inspirerende og solide lærere og et veldig trivelig miljø. Og det var vi alle enige om da vi møttes igjen 30 år senere, i 2014. Vi ble lærere, piloter, arkitekter, ingeniører, leger, økonomer, IT-nerder og alt det andre som samfunnet trenger. Selv de som sløvet seg igjennom de tre årene ble det folk av. Stovner videregående var og er en blanding av yrkesfag og generell studiekompetanse. Skillet var skarpt. Folk holdt seg til sine egne grupper i kantinen som ligger i midten og er det naturlige samlingspunktet for alle på skolen.

Det var lett å se hvem som gikk på rørleggerlinjen, frisørlinjen og hudpleie. På rørlegger var det bare gutter og de gikk i olabukser og mørke boblejakker. Og røyket rullings. På frisørlinjen eksperimenterte de på hverandre. Selv med våre 80-tallsfrisyrer stakk de seg ut. Hudpleiejentene (ingen gutter der) gikk rundt med forfinede miner og nylakkerte negler.  På byggfag (eller tømrerlinja som vi kalte det) gikk de praktiske og bredbeinte gutta med tommestokk og blyant. Stereotypt? Ja, men sånn var det nå engang. Virkeligheten er stereotyp.

Så hva skjedde med Stovner videregående skole? Hvordan endte de glade ungdomsårene opp i dette: Fredag 15. september truet en elev en annen elev med øks og brekkjern.

Det har murret lenge. Og denne hendelsen var dråpen som fikk begeret til å renne over. Responsen til den skremmende episoden var som følger:

1. at elevene ble sendt hjem

2. et hasteinnkalt allmøte

3. en felles e-post til skolens ansatte.

Det første man spør seg om er naturligvis: Hvis elev A hadde angrepet elev B med øks, ville du ikke vurdert å tilkalle politiet for å hente elev A? Hvorfor var ikke punkt 1. at politiet ble tilkalt? Situasjonen var helt klar både farlig og prekær. Istedet kontaktet rektor Terje Wold utdanningsadministrasjonen i Oslo kommune via epost. Slik er den gjengitt i Dagsavisen:

«Utviklingen på skolen etter den første rolige skolestarten har vært svært negativ. Slåsskamper og uro har skapt et stadig dårligere arbeids- og læringsmiljø for ansatte og elever. Til tross for fantastisk innsats fra dere alle har ikke tingene blitt bedre.»

Rektor Terje Wold bekrefter at skoleadministrasjonen i kommunen er blitt holdt løpende orientert om alvorlige hendelser. Onsdag forrige uke vurderte han likevel situasjonen som så prekær at han skriftlig så seg nødt til å be etaten om å iverksette strakstiltak.

I e-posten til de ansatte gjengir rektor det han har informert etaten om:

«Jeg skrev at jeg, slik situasjonen var nå, ikke kunne tilby ansatte og elever et trygt og godt arbeidsmiljø. Jeg ba om hjelp fra Utdanningsetaten for å finne løsninger både på kort og på lang sikt.»

Dette er en fallitterklæring. Hva mer kan man gjøre enn en fantastisk innsats? Hva gjør man når alle dialogtiltakene ikke virker på de aggressive elevene?

Høgskolen i Sørøst-Norge lanserte ifjor et prosjekt: Å ta opp uro – en tilnærming for å hindre frafall blant elever i den videregående skole. Hele temaet dreier seg om å «Ta opp uro» – eller TOU som de forkorter det til. Men hvem skal man ta det opp med? Lærerne snakker seg imellom – de vet hva som foregår. Mange er blitt både angrepet og skadet av elever. Men skolene rapporterer ikke dette videre slik de er forpliktet til.

Ingen snakker om hvor alle denne aggressiviteten kommer fra. Hvorfor er dagens elever blitt så farlige? Hva er forskjellen på oss som var elever for drøye 30 år siden og dagens elever? Vi var tross alt «Stovnerramp» : ) vi også. Sannheten er nok at våre rampestreker ikke stakk så dypt og at de aller fleste kom fra stabile og gode hjem med engasjerte og velutdannede foreldre. At vi deltok i sport og hadde gode relasjoner både til naturen rundt oss (søndagsskiturer – det var kø i løypene) og menneskene. Vi hadde respekt for voksne så når en nabo klaget på støynivået ved lekeplassen, så dempet vi oss (som regel). Disse norske verdiene delte vi med lærerne. Ingen trengte kurs i dialog – det kom helt av seg selv. Nå er det nesten ingen etnisk norske elever på Stovner videregående skole. I et intervju med NRK sier Elvir Kastrati og Essam Bamou:

– Stovner har fått såpass dårlig rykte i mediene som skaper utrygghet blant de etnisk norske. Derfor velger de ikke å søke seg hit, sier Kastrati.

Nei, det er ikke mediene som er problemet her. Det er de andre elevene. De etniske norske som bor igjen på Stovner vet nøyaktig hva problemet er. Karakternivået er uinteressant hvis ens personlige trygghet står på spill. Volden har ingenting med bebyggelsen på Stovner å gjøre, eller med området eller med lærerne på skolen. Den har med den nye befolkningen å gjøre.

Jeg satt selv som representant for elevene i skolestyret ved Stovner. Ikke en eneste gang debatterte vi voldelige elever eller angrep på lærere. Ikke fordi det ble holdt skjult, selv uten mobiltelefoner og internett spredte rykter seg raskt, men fordi det simpelthen ikke foregikk.

Idag er situasjonen annerledes. Vi ser at man for all del må holde på skolens fasade. Hvis det lekker ut hvor voldelige og farlige elevene er så er løpet kjørt – både for skolens renommé og egen stilling ved skolen. «Dårlig rykte» skys som pesten. Politikerne deltar i å lage glansbilder. Trine Skei Grande besøkte Stovner videregående skole like før valget. Der var alt flott syntes Skei Grande:

– Det er bedre å lære av de som gjør en god jobb i vårt eget land, enn å reise til Sverige for å se det som ikkje fungerer, sier Grande.

Rektor Terje Wold på sin side brukte det alarmerede uttrykket «utfordringer»:

– Det er sunt og riktig å diskutere integrering. For meg er det viktigste å se elevene og gi dem det beste tilbudet. Med mange elever med ulik bagasje og forutsetninger for læring så er det utfordrende for lærerne å følge opp hver enkelt, sier rektor Terje Wold.

Man må vise at man har kontrollen. Ingen vil fly med en pilot med flyskrekk. Og ingen vil respektere en vettskremt rektor. Så de må late som. Det er derfor rektor Terje Wold «kjenner på uro» istedet for å være urolig. Uroen må holdes på avstand. Den er noen andres ansvar, noe uforpliktende. Hvis du er urolig så har du allerede tapt for det viser at noe har rokket ved ditt eget følelsesliv.

Rektor Terje Wold må ta hensyn til hvilke signaler han gir til den aggressive mobben av noen elever. I prosessen legger han et lag av isolerende ord mellom seg selv og den bitre virkeligheten.

Men han skal ha ros for å lette på sløret. For at vi får et lite innblikk i hva som er feid under teppet. For der hoper det seg opp. Måtte det inspirere andre rektorer og lærere til å fortelle om hva de opplever. Vi ser at rektor Terje Wold deltar i Facebook-gruppen «Livet bak fasaden i Osloskolen» . Ja, så har man i det minste innrømmet at det er en fasade.

Skal vi løse problemene så er vi nødt til å snakke om dem.

Dagsavisen

Les også