Kommentar

Episoden ved Stovner videregående skole i Oslo for to uker siden, hvor en elev truet en annen med øks og brekkjern, kan ikke sies å ha kommet som lyn fra klar himmel. En rekke større og mindre nyheter fra det norske skoleverket de senere årene har gitt all grunn til uro, og vitnet om at noe var i ferd med å gå alvorlig galt.

Det er ikke lenge siden vi hørte om at det var blitt satt inn vektere ved Ulsrud videregående skole i Oslo etter flere tilfeller av vold og trusler fra elever. Omtrent samtidig innførte Bjørnholt videregående skole i Oslo adgangskontroll for elever og ansatte.

Men den grove volden er ikke av ny dato. Om vi spoler tiden to år tilbake, husker vi for eksempel avisoppslag om et masseslagsmål ved Gran barne- og ungdomsskole på Furuset i Oslo. En gutt som lå på bakken, ble sparket av flere andre gutter samtidig. Ei heller er volden begrenset til hovedstaden. En elev ved Namsos barne- og ungdomsskole ble nylig knivstukket.

Ved Charlottenlund videregående skole i Trondheim ble en elev i fjor slått og sparket så brutalt at han endte med hjernerystelse og knekt nese. Det ingen ville si høyt, men som gikk frem av videoen som en av voldsmannens medsammensvorne tok opp, var at offeret var etnisk norsk, mens overgriperen var av utenlandsk opprinnelse.

Det er ikke slik at offentligheten har vært totalt uvitende om disse tingene, særlig ikke den senere tiden. Dagsavisen har i år gjort et fremragende arbeid med å dokumentere volden i Oslo-skolen. I en artikkelserie på forsommeren fikk vi for eksempel høre om en lærer ved Oslo Handelsgymnasium som var blitt skadet for livet av en elev. Statistikken uteble heller ikke: Lærere i Oslo hadde rapportert om 1940 voldstilfeller i 2016.

Men vi kan gå enda lenger tilbake: Den 17. januar 2011, altså for seks og et halvt år siden, skrev en lærer i Aftenposten:

Bare i Oslo blir en lærer hver skoledag så hardt skadet av elevvold at vedkommende sykemeldes.

I en normal verden ville et slikt vitnesbyrd ha skapt bølger.

At så ikke skjedde, har utvilsomt sammenheng med en nokså vesentlig detalj: Den aktuelle læreren skrev anonymt. Som Dagsavisen konkluderer, handler dette om en generell systemsvikt. Vedkommende lærer var utvilsomt redd for at skoleetaten ikke ville takke ham for å ha satt fingeren på kritikkverdige forhold, men snarere gjøre livet surt for ham for å ha avslørt en ukomfortabel sannhet.

Skolelederne driver nemlig merkevarebygging, og da vil man for alt i verden ikke høre om ting som kan svekke omdømmet. Et dårlig rykte er bad for business. Slik fungerer hver eneste offentlige etat under New Public Management: Hvis du premierer bløff, så får du bløff.

Når en elev så truer med å angripe med øks, er det riktignok en spektakulær hendelse, men det lar seg ikke benekte at den føyer seg inn i et mønster. Særlig når rektor blir vettskremt og sier han ikke kan garantere for sikkerheten på skolen. Om øksa ikke gjorde noen personskade, bidro den i alle fall til at Terje Wold gjorde et verbalt hugg i den massive virkelighetsvegringen som kjennetegner etaten.

Episoden kan altså ikke ses isolert. Likevel er det noen som for alt i verden ikke vil se mønsteret.

Oslos skolebyråd Tone Tellevik Dahl (Ap) er mest opptatt av å meddele at det egentlig går ganske bra på Stovner videregående. Byråden mener at det ikke er mer vold, men at rapporteringen er blitt bedre. Hun vet altså at det har vært mye vold lenge. Men hvis hun visste det, hvorfor slo hun ikke alarm?

Samtidig er kunnskapsminister Henrik Asheim (H) himmelfallen. Han mener tingene som kommer frem, er sjokkerende. Nei, gutten min, de er ikke det. Har du ikke lest Dagsavisens serie om volden i Oslo-skolen? Har du overhodet lest aviser de siste ti årene? Og om du ikke har lest skolesaker før, er det ingen av rådgiverne dine som har lest dem heller? Har de ikke hørt om noen av tingene jeg nevnte innledningsvis? Er både du og rådgiverne dine noen tufser? Får dere egentlig vite noe som helst, eller leser dere ikke annet enn rapportene som forteller hvor fint alt går? Alle andre følger med på hva som skrives om deres egen bransje.

Man kan spørre seg hvordan den stakkars offentligheten skal tolke disse motstridende signalene fra personer som forventes å vite hva de snakker om.

Det finnes bare én tolkning: Hele saksfeltet er omgitt av oseaner av løgn. Det som slår en mest, er slett ikke øksa, det er den monumentale uærligheten som er blitt lagt for dagen både før og etter tildragelsen, eksempelvis idet Trine Skei Grande drar til Stovner i valgkampen og forteller hvor fint og flott alt er. Trine, du lyver! Løgnen er i praksis blitt en faglig og politisk ledelsesfilosofi.

Venstre-lederen inkarnerer bedre enn mange andre den lettvinne og ubegrunnede entusiasmen for urealistiske prosjekter som Peer Gynt la for dagen i Ibsens drama av samme navn, et fenomen som kanskje aller mest gjør seg gjeldende på det såkalte integreringsfeltet – en branntomt forsøkt solgt som et hus i perfekt stand.

Akkurat som Ibsens avskyelige dramaskikkelse er personer i såkalt ansvarlige stillinger heller ikke sene med å gi etter for Bøygen og gå utenom vanskelighetene når de melder seg. Dessverre for dem faller denne ugjerningen tilbake på dem selv.

Vårt største problem er virkelig ikke øksevolden, det er den manglende evnen til å gripe fatt i uholdbare situasjoner, og den formidable evnen til å gå utenom.

Denne substansielle feigheten ledsages av at det norske samfunnet faller fra hverandre fordi vanskelighetene øker når de neglisjeres. Hvordan kan den resulterende late som-adferden unngå å gjøre skade på den nasjonale psyken?

For hva er egentlig den psykologiske kostnaden ved at det – for å bruke Jens Bjørneboes uttrykk – er daglig løgn som gir daglig brød? Den mafiøse offentlige ukulturen for å late som om alt er i orden når det ikke er sant, forsterker de særnorske defektene som fantes fra før – og som vår store dikter gjenkjente så knivskarpt.

Selv etter at ekskrementene har truffet Stovner-vifta, ser vi fortsatt noe av den distanserte, fasadeaktige holdningen til den prekære situasjonen, som formuleres ufrivillig godt med å si at man «kjenner på uroen». Man kan slutte å kjenne på den når det passer, for siden å legge seg under dyna eller gå og ta seg en øl eller en valium i stedet. Man er på safari i uro-land midt i uka, og trekker seg tilbake til hytta i helgene. Den ekle følelsen skrus av ved behov.

Hvor mye dypere synes man at Norge skal synke innen man begynner å sette ærligere ord på det som skjer? Og ta det litt mer innover seg istedenfor å bullshitte det vekk?

Reaksjonsformen er bemerkelsesverdig: Man forsøker ikke å ta kontroll over en situasjon som det er mulig å gripe fatt i, men man vil for all del ha kontroll over sin egen reaksjon når det får ubehagelige konsekvenser. Å prøve er ensbetydende med å risikere å mislykkes, og det vil man ikke.

Det er på den ene siden dypt egosentrisk. På den annen side blir man fremmed for seg selv av å nedtone sunne reaksjoner på alt det uholdbare. Dette skuespillet har pågått så lenge at det risikerer ikke å være noe igjen av personen. Peer Gynt plukket vekk lagene i en løk og så at den ikke hadde noen kjerne. Slik var hovedpersonen i dramaet også.

Dessverre er det få tegn til at vårt eget politiske lederskap er noe mer enn løk.