Gjesteskribent

Foto: Bente Haarstad.

Etiopia et trygt land, det er nabolandene Djibouti, Kenya også. Svært mye har over lang tid tydet på at det ikke er snakk om et reelt beskyttelsesbehov for den største diasporaen vi har fra Somalia på over 40.000 mennesker. Mange av dem bor allerede i nabolandene. Deler av Somalia er vel også trygt, siden de kan reise tilbake på ferie. Ergo asylkravet bortfaller. Og repatrieringsprogram må igangsettes. Foreslår at vi bretter opp ermene og hjelper handlingslammede politikere med denne jobben.

Ni av ti er ikke i jobb
10 % av somaliske kvinner i alderen 25-66 år er i jobb (SSB), med andre ord én av ti! Det går seg ikke til. Man endrer seg ikke fra et klanbasert, islamdominert samfunn til et individorientert, sekulært samfunn fordi man krysser noen landegrenser. Vi blir heller ikke somaliere av å dra til Somalia. Samfunnets bærebjelker brister når lojaliteten til et land ikke er tilstede. Viljen til å betale skatt og avgifter forsvinner for de lojale når 90 % i en gruppe kan gå i gatene med flere barnevogner på dagtid (gjennomsnitt 3,8 barn pr. kvinne), mens andre går på jobb og betaler for denne gruppen, som kan hente full pott av alle slags stønader direkte ut av statskassen via alle landets NAV-kontorer uten å bidra.

Ikke-bærekraftig samfunnsmoral
Det bør vel også tas høyde for at det i islamdominerte land i hovedsak er en mannsdominert kultur, som beslutter at kvinnene er «fødemaskiner», mens mennene har kontroll på «familieplanleggingen» og beregner hvordan utbetalingene fra NAV kan bli mest mulig utbytterike. Blant annet ved at de får barn med «offisielt fraskilte koner». Flerkoneri? En slik samfunnsmoral lover heller ikke godt for barna som vokser opp i disse familiene og skal være framtidens skattebetalere. Det har nå kommet tall på bordet. 250 milliarder er årlig prisen for ikke-vestlig innvandring. Samtidig som titalls millioner føres ut av landet. Det er for å si det svært forsiktig ikke bærekraftig. Logisk sett vil denne summen bare øke i tiden framover. Vi som er voksne nå, må brette opp ermene for en dugnad, for at framtidens Norge skal ha bærekraftige levekår. Vi vet nå at politikerne ikke vil ta tak i dette uten noen form for press utenfra.

Marshall-plan for repatriering
Det kommer jevnlig forslag om repatriering i kommentarfeltet. Og det er selvfølgelig den eneste logiske og bærekraftige løsningen for alle parter. Det er mange kloke hoder i Documents leserskare og kommentarfelt, med erfaring både fra næringsliv og forvaltning. Hva om vi går sammen om å utarbeide en en konkret handlingsplan for repatriering? Hilsen folket. Planen må inneholde hvordan en rent praktisk kan gjennomføre repatriering på en måte som gagner alle parter. Dokumentet overleveres Storting og regjering. Samt kommunale og fylkeskommunale politikere. Dokumentet bør ikke være en festtale med løse formuleringer, men et konkret, realistisk arbeidsverktøy som kan brukes som manual for umiddelbar oppstart. Deretter påtrykk ad gjennomføring.

Bolig og jobb
Det bør være et saklig og konstruktivt dokument, i både språk og innhold, som fokuserer på gjennomførbare løsninger. Bygge repatrieringsboliger i Somalia, eller egnet naboland, etter en mest mulig hensiktsmessig modell. Familieplanlegging/barnebegrensning bør være en del av dette prosjektet. Ikke som nå, hvor man premieres med flere utbetalinger desto flere barn man føder. Men motsatt.

De siste avsløringene fra HRS om pengeskandalen – millioner av kroner ført ut av Norge og nettopp til disse landene, viser også at mange somaliere allerede bor i nabolandene. Så kanskje boligene bør plasseres der, f.eks. i Djibouti. Eventuelt fordeles mellom ulike land/områder i Somalias nærhet. Hyppigere direkte flyavganger mellom Oslo og Etiopia, med få mil over grensen til Somalia, bekrefter at det er økende pendling mellom Norge og Somalias naboland.

Næringslivet, Norad og Innovasjon Norge
I tillegg til boliger, som man må finne en god finansieringsløsning på, som forplikter og ansvarliggjør mottakeren, må man få næringslivet med. Altså tilbud om jobb og bolig. Helst som en «pakkeløsning», der man må jobbe for å få bolig. Kan noen bygge noen fabrikker i området? Et eksempel: En privat investor bygger solcellefabrikk i området. De repatrierte får støtte til bolig mot at minst én i husstanden arbeider i bedriften som er opprettet i nærområdet. Eller lignende løsninger. Innbakt i dette må være krav om deltakelse, f.eks. arbeidsinnsats til de som er så heldige at de får tilgang til boliger. Det satses nå på land som både Etiopia og Kenya fra norske myndigheters side, blant annet via Innovasjon Norge, her et sitat fra deres Etiopia-side:

Våren 2015 anslo Verdensbanken at Etiopia vil fortsette å være en av verdens ti hurtigst voksende økonomier i årene fremover. Dette er et resultat av at Etiopia gradvis åpner økonomien og legger til rette for utenlandsinvesteringer.

Etiopia har et av kontinentets største fornybare kraftpotensialer, hvorav kun fem prosent er utnyttet. Norsk samarbeid innen vannkraftutbygging og ren energi verdsettes høyt i Etiopia, og er noe som gir et godt grunnlag for samarbeid med norsk næring.

Andre sektorer som er prioritert av etiopiske myndigheter og kan være aktuelt for norske investorer, er landbruk, agribusiness, industrisektoren og helsetjenester.

På samme måte er det svært stor velvilje fra norske myndigheter for de som satser økonomisk på Djibouti:

Fremme av norske økonomiske interesser og næringslivssamarbeid er en høyt prioritert arbeidsoppgave for ambassaden. Vi ønsker å fungere som en førstelinjeinstans for henvendelser fra norske aktører som ønsker å satse kommersielt i Djibouti.

Når det gjelder Kenya er det også positive utviklingsmuligheter, med støtte fra norske myndigheter.

Øst-Afrika er rik på naturressurser og en region i rask vekst. Med ca. 150 millioner innbyggere er behovet for tjenester og løsninger betydelig. Ulikhetene mellom fattig og rik er store. Kenya har en velutviklet markedsøkonomi og en voksende middelklasse, og kan fungere som en god innfallsport til regionen. Anvendelse av ny teknologi via telecom har gjort Kenya til et foregangsland i Afrika innen entreprenørskap og nyskapning. FinTech, HealthTech, online retail, osv. er eksempler på tjenester som tilbys massemarkedet via mobiltelefon. Det er fortsatt et stort potensial for å utvikle landbruk, energi og samferdsel.

Kenya byr på gode muligheter for norske bedrifter som kan tilby smarte og effektive løsninger tilpasset det afrikanske markedet.

Konklusjon på dette er at hvis man får koblet investeringer opp mot arbeidsplasser og boliger mot denne gruppen som i dag er langt fra sine egne hjemland og mistrives i et kaldt og mørkt Norge, kan de komme tilbake der de føler tilhørighet. Med familie og venner i nærheten, kunne snakke på eget morsmål uten tolk osv.

Kutte kostnader og trygder i Norge
En repatrieringsplan vil spare enorme summer på budsjetter som belastes i høykostlandet Norge i dag. F.eks. penger til norskopplæring blir ikke lenger nødvendig. Budsjettet som i dag går til asylbaroner, tolketjenester, barnetrygder, bostøtte, arbeidsledighets-trygd , taxi/transport, helsetjenester etc. etc. vil falle bort. Disse stønadene vil da fases ut i Norge. På midlertidig basis kan disse midlene isteden styres inn i repatrieringsprosjektet i samarbeid med Norad, Innovasjon Norge, NHO, næringsliv, boligbyggelag og andre egnede instanser. Målet er at de repatrierte etter hvert må klare seg selv, slik vi også gjorde etter krigen. En slags Marshall-plan. Dette vil kunne være et vinn/vinn-prosjekt. Somaliere slipper å lide seg igjennom livet i Norge, med kalde vintre, dårlig helse og kronisk mangel på D-vitaminer. Samt utenforskap, språkproblemer, mangel på tilhørighet og mangel på arbeid. Og ikke minst det økende antall ungdommer som blir frustrerte og kriminelle og ikke føler seg «hjemme» i Norge. Prosjektet/handlingsplanen må ha positiv klang som for eksempel «Trygt følge på veien hjem». Det vil si vi tar ansvar og følger dem trygt hjem til egne land, med løsninger for jobb og boliger der. Med dette prosjektet er det ikke lenger logisk at de skal flytte til det kaldeste hjørne lengst nord i verden.

Følge på veien hjem
Hadde vært fint om kommentarfeltet kunne brukes til praktiske innspill på hvordan en løser repatriering for denne konkrete gruppen. Jeg tror vi alle er klar for noe praktisk handling. Vi er frustrerte og fortvilet over å sitte å se på alt går feil vei. La oss brette opp ermene og hjelpe politikerne siden det ikke skjer noe fra den kanten. Det kommer heller ikke til å skje noe uten en pressgruppe som premissleverandør. En gruppe fra folket som kommer med logiske, fornuftige løsninger som lar seg gjennomføre, og har på plass budsjett, tekniske løsninger og samarbeid med næringslivet. Vi må i hvert fall begynne et sted. Forslagene som kommer i kommentarfeltet kan i første omgang samles i et dokument som deles i hovedkapitler: 1. Jobb, 2. Bolig. 3. Helsetjenester 4. Skoler 5. Fritid/kultur/sport. Konkrete innspill under hvert punkt, ad forslag på organisering, løsning, f.eks.: Hva slags boligform? Boligbyggelag? Hvilke krav stilles til bolig? 2. Aktuelle investorer/entreprenører/jobber på jobb/næringsliv og boliger. Mange ressurssterke folk her, som kanskje har næringslivskontakter som vil kunne gå inn i dette prosjektet med investeringer eller fagkunnskap. Andre med bakgrunn fra forvaltning. Alt fra regionplanleggere til kyndige på helsetjenester vil være nødvendig i oppbygging av en egen bærekraftig landsby. Diasporaen på 40.000 somaliere bør antakelig deles opp på ulike områder i de 3-4 nevnte nabolandene, og selvfølgelig helst i sitt eget land, om det finnes roligere områder. Et pilotprosjekt på fem tusen mennesker er et sted å begynne. Jobb og boliger vil ha første prioritet. Desto mer konkrete løsninger, desto bedre. Vi ønsker ikke å lage en ullent, politisk fest-tale dokument. Men et reelt arbeidsverktøy som kan iverksettes så fort som mulig.

Folket utformer det politiske Norge
Det har siden parlamentarismen så dagens lys i Norge, vært pressgrupper, NGO-er, fagforeninger og næringslivet som har preget norsk politikk, det vil si påvirket politikere på «sitt fagfelt», og slik drevet gjennom ulike endringer i samfunnet. Vi kjenner det fra for eksempel landbrukspolitikken, hvor bønder har vært med å meisle ut kursen. LO når det gjelder arbeideres rettigheter. Mange ulike NGO-miljøer, fra Naturvernforbundet til Blindeforbundet, påvirker «sine» statsråder og stortingskomiteer.

Det er ikke politikerne som sitter på Stortinget som «finner opp kruttet» eller finner løsningene. Det er folket, pressgrupper av ulike slag som har vært premissleverandører, de som «kjenner hvor skoen trykker» må si fra, og levere fra seg så gode og velbegrunnede argumenter og rapporter som mulig. Slik har en mulighet til å nå fram og påvirke politikere og skape praktiske endringer i samfunnet. Så nå er det vår tur.

Vi har sittet lenge nok på gjerdet og vært frustrerte. Handling og samarbeid, kall det gjerne dugnad, er det eneste som kan redde oss ut av det uføret vi er på vei inn i. Brett opp ermene og kom med konkrete innspill til Marshall-planen for Somalia. Arbeidstittel: «Vi følger deg trygt hjem».

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.