Kommentar

Statsminister Erna Solberg presenterte Norges første rapport til FN om oppfølging av Agenda 2030 og bærekraftmålene sammen med utenriksminister Børge Brende og klima- og miljøminister Vidar Helgesen i Oslo den 21. juni 2016. Det fikk du ikke vite, for knapt noen skrev om det. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix.

Flere lesere har bedt oss skrive noe om Agenda 2030, fordi denne politiske plattformen nå er selve drivmotoren i vestlig politikk. Plattformen er kjent som FNs bærekraftsmål og skal gi «grunnleggende endringer» for å sikre «global stabilitet og jordas bærekraft». Men når så mange skal få så mye, hvem skal miste? Og skal det skje frivillig eller med tvang? Bærekraftmålene ser bra ut på overflaten, men under overflaten lurer et monster.

Vi journalister har en utrolig viktig samfunnsoppgave: Det er ikke å rope ukritisk hurra når noen hevder de vil redde menneskeheten og skape paradis på jord gjennom en stor og gjennomgripende «masterplan». Vår jobb er ikke å fungere som logrebikkje for glisende politikere – men det er nettopp dét journalister i mainstream media gjør: De fungerer som lydige mikrofonstativ og aktivister for enhver sjarlatan med påstått gode intensjoner, og når det kommer til store glis og gode intensjoner, går FNs bærekraftmål av med VM-gullet.

Dette godhetens manifest er pensum langt inn i grunnskolen, og er utformet nettopp slik at barn og enkle sjeler skal omfavne det helhjertet og uten forbehold. Og det er nettopp derfor voksne folk må rynke brynene, for politikk er for voksne, og når noe så komplisert og sammensatt blir forenklet til det latterlige, da er det lurt å lytte til alarmklokkene og titte nærmere etter.

FNs bærekraftmål: Finn feilene og vinn et demokrati

Bærekraftmålene skal ta over for tusenårsmålene som FN gjennomførte mellom år 2000 og 2015. Ifølge FN selv var dette en slik dundrende suksess at FN-fiffen i champagnerusen ble enige om en ny og ambisiøs erklæring: «The 2030 Agenda for Sustainable Development». Denne agendaen ble altså vedtatt i 2015, og inneholder 17 mål og hele 169 delmål som angivelig skal gjøre verden bedre for alle, og disse målene fungerer som et slags «globalt veikart» for nasjonale og internasjonale tiltak som sikter på å (hold deg fast):

Utrydde ekstrem fattigdom, sikre inkluderende bærekraftig utvikling og fremme velstand, fred og rettferdighet for alle.

Intet mindre. På ti år. Og ingen vil at du skal stusse over det.

Agenda 2030 kom imidlertid ikke alene, den er midten av en troika: Den løper sammen  med «Addis Abeba Action Agenda» for finansiering av utvikling, etter konferansen som ble avholdt i Etiopia og vedtatt av stats- og regjeringssjefer 15. juli 2015 – og som igjen bygget på Monterrey-konsensusen fra 2002 og Doha-deklarasjonen fra 2008. Den tredje hesten i troikaen er Paris-avtalen om klima fra 2015. Disse tre utgjør til sammen et globalt rammeverk for politisk handling tuftet på internasjonalt samarbeid og partnerskap, og nøkkelordet er ikke handel, frihet, demokrati, ytringsfrihet, retten til å skape egen lykke eller kapitalisme. Nøkkelordet er «bærekraft».

Bærekraft overstyrer alt, og ikke hør på ringelyden i bakhodet ditt

Det er her intellektuelle og tenkende mennesker tråkker på bremsen. Ikke bare fordi dette store prosjektet for global styring ser ut til å ha vært i støpeskjeen i 20 år ganske under radaren for kritiske blikk, men særlig fordi Agenda 2030 minner mistenkelig om at hele Jorden skal styres etter «New Public Management» altså målstyring og evig rapportskriving til de høye herrer. (Du vet, det som gjør at lærere må skrive rapporter i stedet for å undervise ungene.)

Bærekraftmålene fremstår som universelle. De gjelder for alle land og legger grunnlaget for en langsiktig og samstemt innsats. Men stopp litt: Verdens land og mangfoldige kulturer er jo ikke universelle – og har ikke felles mål og retning. Tvert om, faktisk. De blir ikke styrt på samme måte etter samme prinsipper, og har definitivt ikke samme verdigrunnlag eller samfunnsforståelse, så hvordan skal dette egentlig fungere?

Finnes det tilfeller hvor disse bærekraftmålene strider mot hverandre? Hvis flere milliarder fattige skal løftes ut av fattigdom og gjøres rikere, hvem skal betale for det og bli fattigere? Ingenting er gratis her i verden, men Agenda 2030 sier ingenting om kostnader, byrder eller konfliktinteresser. Det er et overfladisk glansbilde, men hva innebærer det? Sånt spør ikke regjeringen Solberg seg om. Den har omfavnet denne globale strategien uten forbehold, spørsmål eller innvendinger. På sine hjemmesider skriver de:

Regjeringen har bestemt at bærekraftsmålene utgjør det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største nasjonale, regionale og globale utfordringer. Norge jobbet målrettet for å få bærekraftsmålene vedtatt og vil spille en sentral og aktiv rolle i oppfølgingen av målene internasjonalt. FNs generalsekretær har gitt statsminister Erna Solberg en pådriverrolle i dette arbeidet.

Hvorfor er Erna Solberg en pådriver for dette?

Erna Solberg er statsminister i Norge, hun får lønn av norske skattebetalere, og plikter å sette norske interesser foran alt annet – også hvis våre interesser skulle ramme andre land eller gå på bekostning av FNs interesser. Noe annet ville være et meget alvorlig svik mot hennes egen stilling og velgere. Så hva er det egentlig som foregår her? Hvem jobber statsministeren for? Har hun gått seg vill av mangel på en stillingsbeskrivelse? Vel, jeg skrev en for henne i 2016.

Kan du huske at Erna Solberg informerte velgerne om at hun som statsminister for Norge vil jobbe for FN og sette andre lands interesser foran norske hvis FN ønsker det? Fortalte hun folket tydelig og klart at hun setter Agenda 2030 foran norsk suverenitet, slik hun setter EUs direktiver foran Norges grunnlov? Informerte hun om at Tysklands behov for stabil energi vil trumfe hennes ansvar for å beskytte norsk natur og folks privatøkonomi? Når ble dette tydeliggjort?

Hun avviser enhver kritikk og debatt med å indikere at alt som er fra FN, EU og Tyskland, også er det beste for Norge. Men er dét sant? Hun liker også å påpeke at vi «ikke har noe valg», og at vi «må» og er «forpliktet» etter internasjonale avtaler. Det er altfor lettvint. Norge er nemlig en selvstendig stat og «må» ingenting – og naturligvis er ikke Norges statsminister forpliktet til å følge avtaler som skader Norge eller norske interesser. Hun er forpliktet til å bryte og avslutte slike avtaler.

17 glittermål for en ny og bedre regnbueverden

For oss som har blitt lurt av sleipe selgere før, høres målene i Angenda 2030 for gode ut til å være sanne. De har ordlyd som rett fra et gruppearbeid av småjenter på en vestkantskole, for her mangler det neimen ikke på godhet, korrekthet, raushet, enkle løsninger eller fluffy enhjørninger. Men det er veldig mye annet viktig som mangler. La oss se på hva det står, punkt for punkt, mens du hele tiden har spørsmålene «hvordan, når, hvem, hvorfor, på hvem sin bekostning, og hvem skal betale?» i bakhodet.

Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden.

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk.

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder.

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle.

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling.

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle.

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris.

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle.

Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon.

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land.

Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige.

Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre.

Mål 13: Handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem.

Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold.

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer.

Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling.

Som du ser, er målene en «Miss World» verdig. Det finnes knapt et menneske på jord som kan si seg uenig i disse punktene, selv punkt 13, hvor millioner av år med naturlige klimaendringer på magisk vis skal stoppes.

Problemet er alt som står i veien for å gjøre dette glansbildet virkelig: islam, sosialisme, diktatur, korrupsjon, egoisme, våpen, opprør, fornuft, logikk, matematikk … og demokrati. For det er ikke sikkert at islamske land mener at det å sikre jenters stilling innebærer det samme som i vestlige land. Og er det helt sikkert at folk i rike land har så lyst til å gi bort enda mer enn de allerede har mistet i globalismens navn for å «redusere ulikheten»? Hvem sier dét? Hvordan skal det skje?

Problemet er også helheten disse 17 punktene utgjør: De enorme implikasjonene, ringvirkningene og ikke minst de massive tiltakene som skal til for å gjennomføre denne utopien på bare ti år. Bærekraftmålene er i virkeligheten skjult, totalitær ekstremisme:

Fant du feilene?

Det står ingenting i disse målene om hva de skal koste, hvem som skal miste og hvem som må ofre. Det står ingenting om hvem og hva målene styrker, og hvem som skal ha makten til å tvinge dem igjennom, mot land og befolkninger som ikke vil gi fra seg penger og ressurser.

Det står ingenting om frihet. Ingenting om demokrati. Ingenting om opplysning og kunnskap. Ingenting om bekjemping av totalitære ideologier. Ingenting om å stoppe diktatur. Ingenting om å stoppe prestemakt og lovverk fra guder. Og mest påfallende av alt: ikke et ord om populasjonsveksten som underminerer hele intensjonen. Og ingenting om nasjonale eller kulturelle forskjeller som gjør denne ensrettingen umulig uten å innføre en totalitær, kommunistisk verdensregjering – kanskje etter modell fra mafiastaten Kina?

Bærekraftmålene handler altså ikke om frihet eller «søke lykke», slik den amerikanske uavhengighetserklæringen gir folk anledning til. Agenda 2030 handler om fordeling av produkter, fysiske goder og konkreter – og nevner ikke de tingene som er viktige for frie mennesker: åndelighet, intellekt, åndsliv, frihet, kjærlighet, selvstendighet, individualisme, selvberging – og sist, men ikke minst: demokrati og ytringsfrihet. FN har satt seg noen flotte mål, uten å si noe om menneskelige eller økonomiske konsekvenser.

Dette er kort og godt et kommunistisk manifest

Det er nemlig det sølepyttgrunne kommunistiske synet på mennesket som gjennomsyrer «bærekraftmålene» til FN: Bare arbeiderne får nok brød, vann og husly, så blir de fornøyde – akkurat som bikkjer. Så skal staten ta seg av de vanskelige tingene. Her skal jeg la den politiske frihetskjempen Ronald Reagan få oppsummere poenget mitt:

Socialists ignore the side of man that is the spirit. They can provide you shelter, fill your belly with bacon and beans, treat you when you’re ill, all the things guaranteed to a prisoner or a slave. They don’t understand that we also dream.

I det sosialistiske paradiset Venezuela skulle alle få det de trengte for å overleve, men ikke for å leve fritt med ansvar og risiko. Alt skulle skje ved «omfordeling» – og det høres jo brillefint ut så lenge man ikke bruker hodet. Men skal den «omfordelingen» skje frivillig, og skal «bærekraft» gjennomføres med makt? Hvem sikrer rettferdigheten? Og hvem gidder å skape sitt eget overskudd hvis det bare skal «omfordeles»? Dette er de paradoksene som kjører alle kommunistiske land inn i resesjon og fattigdom. Kommunister er enkle i huet – men verden er dessverre komplisert.

Vestlige politikere har drevet «omfordeling» av Vestens verdier i 40 år

Så langt har sleipe globalister i vestlig politikk frivillig gitt fra seg både penger, suverenitet, konkurranseevne og muligheter, nettopp for å «utjevne forskjellene» gjennom «omfordeling» – uten egentlig å spørre om lov eller informere. Vestlige land har hatt en raus elite som har gitt bort ufattelig mye på ufattelig kort tid, nettopp for å lage en «bedre verden». Problemet er at de ikke spurte om lov. De gir bort noe de selv ikke eier, og det handler ikke bare om penger:

Her inngår ikke minst avståelser av trygghet, stabilitet og territorier gjennom massemigrasjon til Vesten. Alle og enhver er velkommen til å motta velferd og pensjoner i Vesten, uten å ha bidratt med noe som helst. Islams kolonisering av vestlige byer og land gjennom muslimske settlere er «omfordeling» i praksis. Det samme er å gi bort all industri til Kina, i bytte for ingenting. Bistandsmidler er også «omfordeling», og det nyeste på denne listen er vår «klimagjeld» til fattige land fordi vi angivelig har ødelagt kloden for dem gjennom vår bruk av billig fossil energi. Det skal gi «bærekraft».

Det faktum at det ikke finnes noen reell klimakrise, og at fossil energi er en naturressurs som finnes mange andre steder enn i rike Vesten, er oversett. Fattige land bruker også fossil energi. De selger fossil energi til Vesten og får betalt for det. Derfor skylder vi dem ikke noe som helst. Det vestlige politikere skylder folket, er å ta vare på sine egne land.

Denne desimeringen av egen velferd og handlingsrom, under dekke av «omfordeling» og «bærekraft», har altså fått pågå nesten uimotsagt siden Berlinmurens fall i 1989, og det har gjort den globalistiske eliten overmodig. De visste ikke hvor de skulle stoppe. Gavedrysset har også gjort regjeringer i drittland bortskjemt. De trenger ikke få orden på noe som helst, for det er alltid noen å skylde på, og alltid mer penger og goder å få av Vesten, bare man sutrer lenge nok. Det nærmer seg slutten for denne galskap-politikken. Den er bygget på ti falsum som ødelegger Europa.

Derfor er det ikke rart at lederne for de samme drittlandene varmt støtter opp om «bærekraftmålene». I FN er det dysfunksjonelle, ufrie, korrupte og overbefolkede land preget av ekstremisme og kaos som har flertallet. Mange av disse ser på Vesten som et bytte, for Vesten er veikt, selvutslettende og styrt av myke fjols uten overlevelsesinstinkter. Og DERFOR har bærekraftmålene blitt til. Det er et kupp.

Bærekraftmålene i Agenda 2030 gavner ikke deg og barna dine. Likevel skal du betale for det – og barna dine blir opplært til å gå i bresjen for det. Akkurat som du skal betale for «klimamål 2030», og barna skal piskes opp på barrikadene for ekstremismen. Skal verden bli et bedre sted, så må du nemlig ribbes for penger, drivstoff, bil, kjøtt, stolthet og selvstendige tanker. Og nei, det er ikke en konspirasjon: Det skjer helt åpenlyst, og de som står bak, er stolte av det de holder på med.

Det er ikke FN, omfordeling eller sosialisme som holder verden tørr, varm og mett

FNs selvskryt er fake: Årsaken til at verden har gått kraftig fremover siden 1989, er at store sosialistiske imperier for alltid er utslettet, og sosialistisk planøkonomi er blitt erstattet av kapitalisme og markedskrefter – da ikke minst i Kina, som riktignok fortsatt er styrt av en diktatorisk mafia, men den har i det miste gitt flere borgere bedre levekår og fremgang, selv om diktaturet lever i beste velgående. I Kina spiser de kjøtt og kjører bil nå. I Norge vil MDG tilbake til sykler og plantekost. Tenk over dét.

I tillegg kan verdens fattige takke en kommunikasjonsrevolusjon for fremgangen. Den er heller ikke skapt av regjeringer, politikere eller planøkonomi. Den er skapt og drevet frem av kapitalismens evige konkurransejag, og av private interesser som forenkler handel og øker markedsmulighetene – illustrert av den fattige indiske fiskeren som med mobiltelefon plutselig kan tilby fangsten sin til høystbydende av mange kjøpere, i stedet for kjeltringen på brygga der hjemme, som før hadde monopol. Denne kapitalistiske triumfen er «bærekraft og omfordeling» i praksis.

Noe verdens fattige også kan takke for fremgangen, er jevn og stødig tilgang på billig fossil energi, som igjen skaper billig tilgang på mat – i en verden hvor flere og flere bor i byer og er helt avhengige av industrielt jordbruk, billig energi, hydrokarboner og effektiv mattransport. Det er ikke regjeringer og politikere som står bak dette heller.

Politikere, regjeringer og organisasjoner kan ikke skape en bedre verden, innovasjon, lønnsomme arbeidsplasser, rikdom eller fremgang. De kan bare legge til rette for det frie individet, som får søke sin egen lykke og drive handel i frie land. Agenda 2030 går i stikk motsatt retning.

 

Kent Andersen kommer snart med en ny bok om klimahysteriet. Men vi har fortsatt igjen av hans forrige bok på Document Forlag.