Gjesteskribent

Finansminister Jan Tore Sanner og statsminister Erna Solberg presenterer regjeringens vurdering av den økonomiske konsekvensene av koronaviruset i Oslo den 10. mars 2020. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Alle kjemper mer eller mindre grådig for seg selv og sine egne, selv om liv står på spill. For nesten alle vil ha mer, og alle forsvarer seg selv og sine egne – også staten. Men Norge som nasjon forsvares knapt. Den blir sviktet av middelmådige politikere, som søker å forherlige seg selv, og å redde en verden som selvfølgelig ikke kan reddes. Dette er slett politikk, og det med våre penger. Men heldigvis kan disse politikerne knapt redde seg selv lenger. For koronaepidemien har avdekket denne dagens globalistiske politikerklasse som både hjelpeløs og dumsnill, som et unasjonalt og helt ansvarsløst ekkokammer. Uten medisinal eller annen beredskap. For hvem trenger vel det? Vi flommer jo over av penger. Og det vi trenger, det kan lett rekvireres utenfra… Så overmodige og forfeilede har partilederne blitt. Makten synes gått dem til hodet.
 
Dette har koronakrisen nå vist oss. Dét, og at EU knapt kommer oss til hjelp. At alle medlemslandene plutselig må ta vare på seg selv, samt at grensene stenges ned. For lille Norge er ikke det virkelige farlige å ha selvråderett, det å være underlagt andre og det å måtte stole på fremmede. Jeg håper denne krisen punkterer all fremtidig slik politikk. Samt at vi straks utloves ny folkeavstemning. For EU har vist seg som sprikende, og i krisetider totalt ubehjelpelig – uten hverken økonomisk eller militært forsvar. For tenk, fru statsminister, det viser seg nå at alle land står seg selv nærmest. Å tro noe annet, altså at det prektige «vi» nå fortjener bedre fra utenverdenen, det er dumt og å kaste oss blår i øynene – ren humbug. For dere politikere, som er betalt av oss, er slettes ikke opptatte av oss, ei heller av resten av verden, kun dere selv. Det seneste skinnende eksempelet er faktisk Dem selv, fru statsminister, som bemerkelsesverdig allerede arbeider for FN og dets Agenda 2030.
 
Det korrupte FN er mest besatt av sosialister og representanter fra de dysfunksjonelle landene, mest de muslimske, og med folk som aldri har hatt skitt under neglene. FN trenger en ny – helst kvinnelig ? – generalsekretær når Guterres går av i 2022. Og sistnevnte har allerede utnevnt Dem, fru statsminister, til sin spesialmedarbeider for Agenda 2030, mens De fremdeles er betalt av og angivelig arbeider for Norge. Pytt, Norge eller verden er kanskje det samme… Men nyttårstalen Deres bar tydelig preg av et taktskifte med alt snakket om nettopp FNs såkalte bærekraftsmål. Som er FN-propaganda og fine ord mer enn noe annet, også fordi organisasjonen nå kjemper for sin fortsatte eksistens.

Men Donald Trump har utvilsomt gjennomskuet spillet, akkurat som han gjorde det med klima-avtalen i Paris. To geskjefter som frister «pensjonistklare» politikere med dollartaburetter, noe som beveger dem… Verden bedras av bløffmakere. Men vi kjenner nå lusen på gangen. Folket lures ikke så lett lenger.
 
Hva er så definisjonen på en virkelig krise? Det er når behovet for ressurser er større enn tilgjengeligheten. Da slåss alle mot alle, også nasjonene seg imellom. Dette gjelder selvsagt også innen et EU som totalt mangler «limet», dvs. den nasjonale patriotismen og den offerviljen som særpreger nasjonalistene. Sistnevnte springer ut av historie og fellesskap, nært fellesskap og godt naboskap. Mange slike er villige til å dø for sine land. Men jeg vil påstå at ingen er parat til å dø for det overnasjonale byråkratiske EU, selv ikke vår EU-troende statsminister. Nei, politikk er kompliserte greier og verden er uregjerlig og tydelig og sterkt preget av raseskiller. Graden av rasisme varierer, men i Norge finnet det svært lite av den. Jeg vil faktisk påstå Norge er nær rasismefritt. Men rasisme er som ild i tørt gress, den blusser lett opp nettopp under kriser og krigslignende omstendigheter. En gang homogene og egalitære land som det naive Norge utfordrer klart skjebnen med det flerkulturelle, bare så det er sagt.
 
Hvorfor er Norge blitt dekadent og overmodig? Det skyldes oljerikdommen og den økende liberalismen. Om denne ytterst farlige trenden må befolkningen stadig påminnes. For trenden spiller til fordel de totalitære samfunn. I USA er det Donald Trump som søker å endre denne uregjerlige, dekadente og økende lovløse kjøreretningen. Han fremstår samtidig som en representant for forandring, for de fattige, og for de konservative dyder. I Norge ville ikke en slik person hatt noen politisk sjanse, så ensrettet som vi er blitt. Folk i Norge forstår knapt dette selv. For gjennom sin sterkt subsidierte mediepolitikk og rikskringkasteren NRK, hegner ikke den norske staten lenger om folket, men om seg selv og de statsansatte. Politikerklassen er slik blitt adelen og folkemotstanderne, mot den vanlige lille mann og kvinne (i Storbritannia førte det tilsvarende til brexit). For den norske staten «kjøper» seg opinionen gjennom mediene og store penger både hjemme og ute i verden. Bidragsindustrien kommer jeg tilbake til, for dens enorme midler kommer knapt de nødlidende til gode. 
 
Politikerklassen er «selgere» av snillhet og godhet, som er den råflotte og uærlige måten de forleder oss på. Et byråkratisk, fordyrende EU – det «fortjener» vi. Men EU savner solidaritet med annet enn falske, fine ord, også det korrupte FN, som lopper oss for store summer som knapt rekker til annet enn FNs lønnsutgifter og personlige frynsegoder. Se bare på det svære New York-bygget og alle de lite effektive der. Dette innrømme de faktisk selv. Men likevel fortsetter alt i dyre dommer. Utenriksdepartementet (UD), vårt eget tilsvarende ideologiske rottereir, bruker penger nær på autopilot, inkludert FN-kontingenten, totalt fjernt fra pengers nytteverdi. For se, pengene er ikke deres egne. Det at Riksrevisjonen kritiserer UD, er som vann på gåsen, der sugerørene florerer og bidragspengene flommer. Om dette kom Norges Bank-sjefen Øystein Olsen ganske nylig med noen Pauli edruelige og formanende ord. 
 
Norge er utvilsomt FNs beste «sponsor», uttrykt per capita. Det er generalsekretær Guterres som har gitt vår statsminister et ansvar for Agenda 2030, et «lurt» FN-fremstøt for å holde fortsatt liv i seg selv med de såkalte bærekraftsmålene. De av oss som har lest statsministerens nyttårstale, fikk med seg at «bærekraft» er noe hun nå brenner for. Men sannheten er noe større enn som så. For Erna Solberg har med våre penger meldt seg på som kandidat til FNs nye generalsekretær, det ligger tykt utenpå – enten det, eller en plass i Sikkerhetsrådet. Hun slo om seg med FN tydelig under sikkerhetskonferansen i München og om verdens rett sågar til vårt land. Jeg roper varsko. Nå må vi ta landet tilbake før det er for sent.
 
 

Kjøp Halvor Foslis bok her!