Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre er glassklar: Klima er en avgjørende del av Ap’s politiske prosjekt. Norge SKAL kutte 55 prosent av utslippene før 2030 – med Oljefondet som en naturlig ramme. Er en slik politikk det beste for Norges økonomi og for norske borgere?

Allerede etter kommunevalget for to år siden var Støre klar: Klima og omstilling blir det viktigste før valget i år. Han utelukket den gang heller ikke et samarbeid med MDG. I dag er klima fortsatt hovedsaken Støre går til valg på, men nå åpner han ikke lenger for regjeringssamarbeid med MDG, men med Senterpartiet og SV.

Er MDG blitt for ekstreme for Støre? Det er i farten ikke så lett å si, for i en kronikk i DN fremstår Støre som ikke så veldig langt fra MDG. Om Ap og MDG velger litt ulike midler, er målet allikevel det samme for begge partier:
Klimaendringer og klimapolitikk er blitt et av de viktigste temaene i denne valgkampen. Ekstremværet som skremmer, fra USA til Hellas, har sammen med sterke advarsler fra FNs klimapanel satt vår tids største utfordring øverst på dagsordenen også i Norge. Det er bra.

«Det er bra», skriver Støre – men er det nå en gang så bra for deg og meg?

Omstillingen vi og verden skal igjennom for å nå målene i Parisavtalen, er formidabel. […] Nasjonalt er jobben klar: Vi skal kutte 55 prosent av våre utslipp i løpet av ni år. Det blir krevende, men målet er urokkelig. For Arbeiderpartiet er klima og natur rammen rundt all politikk vi skal gjennomføre. Derfor finner man ikke klimapolitikken bare ett sted i vårt program. Klima og natur er en avgjørende del av hele vårt politiske prosjekt. Det gjelder også politikken som når langt utover våre landegrenser.

«Skal». «Urokkelig». Hos Støre er det ikke rom for second thoughts. Hva sier han da om f.eks. den prisvinnende miljøaktivisten og forfatteren Michael Shellenberger, som mener FNs klimarapport fordekker positive miljøtrender og tegner et apokalyptisk bilde av klodens fremtid?

Den mangeårige miljøaktivisten refser videre generalsekretær i FN António Guterres for å si at det er «kode rød for menneskeheten», men også direktøren i FNs miljøprogrogram, Inger Andersen, som sa at «ingen er trygge».

– Dette er alarmistisk og apokalyptisk. Vi er tryggere enn noensinne. Budskapet burde vært at menneskeheten gjør det bedre enn noensinne. Det har vært en 90 prosent nedgang når det gjelder folk som dør av naturkatastrofer de siste 100 årene. I Bangladesh har nedgangen vært på 99 prosent, bare de siste 40 årene. Vi har aldri produsert mer mat, i øyeblikket har vi et overskudd på 25 prosent. Gassrevolusjonen gjør at det nesten er utenkelig at vi vil gå over tre prosent temperaturstigning sammenlignet med pre-industrielle nivåer.

Michael Shellenberger foreslår at miljøsaken har blitt et slags religiøst substitutt for mange.

– Vi trenger alle en grunn for å være i live. Noen sier at de er i live fordi de vil oppdra unger eller bidra i den lokale kirken. Det er beskjedne ambisjoner. Men for en narsissistisk generasjon er ikke det nok. De vil redde verden. Og for å redde verden, må vi jo i utgangspunktet ha en verden å redde. Akkurat der er nok forskere, kongresspolitikere og enkelte skolebarn i Sverige nokså like, sier Shellenberger.

Men refleksjoner og andre syn er ikke noe Støre åpner opp for. «Klimakampen vil forandre hele samfunnet», sier Støre til VG, og fremstår videre mer som en udemokratisk revolusjonær enn som nøktern realist:

– Klimakrisen er vår tids største utfordring. Dette kommer til å prege hele min statsministergjerning om Ap vinner valget, sier Støre til VG.

Mens flere av venstrepartiene angriper hans parti for ikke å ta FNs klimarapport nok på alvor, sier Støre i dag at han som statsminister personlig vil drive frem klimaarbeidet.

Han sier:

  • Alle statsråder skal få ansvar for klima på sitt felt og må levere.
  • CO₂-regnskapet skal bli like viktig som statsbudsjettet.
  • Han vil ha med LO og NHO til et forpliktende klimasamarbeid.
  • Han lover nok norske kutt til at vi når klimamålene.

– [Klimakampen] vil berøre alle nordmenn og alle deler av samfunnet. I noen sammenhenger vil det helt sikkert smerte, og nettopp derfor må klimapolitikken være rettferdig slik at vanlige folk ikke sitter igjen med den største regningen, sier Støre.

Vanlige folk – som vel er de fleste som må betale en stadig dyrere strømregning av egen lønnsinntekt –, skal bare oppleve litt mindre smerte med Støre ved roret. Det lyder ikke forlokkende.

Støre begrunner videre målet om at olje- og gassproduksjonen skal kuttes med 50 prosent innen 2030 med at etterspørselen faller i markedet. Det er et argument som i beste fall holder vann nasjonalt, til nød regionalt. Som prof. emeritus Øystein Noreng nylig skrev:

Verdensmarkedet for olje er ikke preget av knapphet, men av overskudd. Derfor samarbeider viktige produsenter vanligvis for å holde volum tilbake. Ledig utvinningskapasitet sammen med store finansielle reserver gir noen viktige produsenter en betydelig handlefrihet i oljepolitikken: de er i stand til å sende oljeprisen opp eller ned etter forgodtbefinnende, som vist våren 2020.

Saudi-Arabia alene har en ledig kapasitet som godt overgår Norges utvinningsvolum. Historisk har både langsiktige, strategiske hensyn og kortsiktige politiske hensyn hatt betydning for landets oljepolitikk.

Skynder Norge seg med å halvere produksjonen innen 2030, vil bortfallet av Norges bidrag (beskjedent, ca. 2 prosent av olje og 3 prosent av naturgass) raskt erstattes av andre land med enorme reserver, og som i tillegg vil kunne drive sin nasjonale petroleumsnæring for en billig penge i lang tid. Norge vil i praksis gi bort enorme inntekter til land som f.eks. Saudi-Arabia og Russland.

Støres smertefulle og revolusjonære vyer for en nasjonal klimapolitikk med global utstrekning, passer dårlig med Oljefondets pensjonsforpliktelser og som en lett tilgjengelig, samfunnsøkonomisk buffer for årlige, astronomiske kostnader knyttet til NAV og særlig ikke-vestlig innvandring.

Oljefondet er et annet område hvor klima og natur utgjør en viktig ramme for det som kommer. Vi har programfestet at fondet skal bli det ledende pensjonsfondet globalt når det gjelder håndtering av klima- og naturrisiko. Målsetningen om høyest mulig avkastning til moderat risiko ligger fast, men fondet kan og bør ta en mer aktiv rolle for å kreve natur- og klimastrategier fra verdens selskaper. Det er bra for de økonomiske verdiene i fondet på lang sikt, og det er det kanskje viktigste redskapet vi har for å gjøre en forskjell i møte med klimakrisen.

Akk, den som hadde slike fremsynte evner at man med sikkerhet kan si om en investering i dag er god eller dårlig i fremtiden!

Som Noreng tørt bemerker:

Mistanken om klimapolitisk opportunisme underbygges av at regjeringen pålegger Norge unødig høye utslippskutt, til unødig høye kostnader. Det kan også antyde en form for demonstrativ klimapolitisk selvplaging motivert av opportunisme.

Slipper Støres tankegods til i regjeringen, vil den garantert bli en av historiens dyreste regjeringer for vanlige folk – ikke minst for dem som fortsatt vil stemme på ham.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂