Kommentar

Tidligere ble Afrika forbundet med sultkatastrofer, nå assosieres kontinentet med migranter.

Etter 20 år med reportasjereiser i mange ulike afrikanske land, gjør forfatter og journalist Gunnar Kopperud (f. 1946) opp status i essayet «Vi som elsket Afrika»: Han erkjenner at Afrika er mer uforståelig enn han trodde, og at svaret på mange av kontinentets gåter og problemer må finnes i kontinentets egen lange historie. Og at de selv må forme sin egen framtid.

Det er en stor tristhet over konklusjonen i etterordet: ”Jeg vokste opp til lyden av afrikanske kolonikriger, ville det afrikanske, trodde på det afrikanske – og tapte.” Det post-koloniale Afrika ble ikke som Kopperud trodde på og drømte om; i stedet går kontinentet mot en enda mer usikker framtid, med en forventet firedobling av befolkningen fram mot 2100, til over fire milliarder. 

Den afrikanske flyktningstrømmen mot Europa har vi bare sett begynnelse på, hevder Kopperud resignert. Kontinentet fungerer i det store og hele ikke. Og dette var land, folk, en verdensdel som Kopperud med mange andre i sin generasjon var forelsket i, trodde på, følte seg særlig levende i. 

Boka har kapitteloverskrifter som ”1990: Mauritania” og ”1996: Sierra Leone”, og Kopperud fletter inn eldre tekster og notater han gjorde seg den gangen, med refleksjoner i dag. Her bygges det ikke opp lange argumentrekker, det er mer snakk om talende øyeblikksbilder som så settes i kontekst, som drøftes i lys av senere erfaring og kunnskap om nyere utvikling. 

Boka er et godt bidrag til klokskapssjangeren: Hva har livet lært meg? 

Leseren får en kontant realitetsorientering alt i første kapittel, som heter ”Ceuta”. Det er en samtidig reportasje fra den spanske enklaven i Marokko, etablert for fem hundre år siden, som nå er beskyttet av to parallelle, høye gjerder. Soldater og hundrevis av desperate migranter møtes i denne kampsonen, året rundt; de som kommer over gjerdene, omdefineres til asylsøkere, og blir geleidet videre i systemet – alle andre må tusle tilbake under enkle presenninger, og prøve en ny natt. Om han da ikke blir kidnappet og solgt som slave på de gjenoppståtte arabiske slavemarkedene, for fire hundre dollar. I 2018.

Å se store mengder unge, friske menn som vil bort fra Afrika, koste hva det koste vil, gjør Afrika-vennen Kopperud vemodig. De betaler opp til 160 000 kroner til menneskesmuglerne; det sier seg selv at det ikke er de fattigste eller mest forfulgte som forlater Afrika sør for Sahara. Hva skyldes denne misèren, denne mangelen på å være attraktiv for egen, unge befolkning? 

Kopperud har gitt opp å skylde utelukkende på misjonærer, imperialismen og kolonitida. Han skjønner at etniske konflikter, krigerkultur, mistillit og slavehold har en lang fortid på kontinentet; dette er ikke noe ”den hvite mann” tok med seg. Han må erkjenne at den afrikanske eliten, som kom til makten etter kolonikrigene, i stor grad har vært hensynsløs og helt uten omsorg for befolkningen. Han skjønner at grunnkonflikten i et land som Sør-Sudan kan være at landet ”hadde, og har, i lange perioder ikke nok vann, beiteområder og dyrkbar mark til alle, og som alltid er det den sterkeste som vinner.” Krig er en eldgammel og brutal løsning på problemet med overbefolkning. 

Videre: Hva kan man gjøre utenfra dersom et land som trues av sultkatastrofe, likevel går til krig? Hva med borgerkriger som ruller og går, og ender opp som en slags livsform? Kopperud minner om: ”Mobilisering er noe av det dyreste et land kan finne på.” Han dekket folkemordet i Rwanda i 1994, og skildringen av drepingen der hører til de vondeste kapitlene i boka. Hutuer og tutsier (herrefolket, innvandret til området på 1500-tallet) ”har massakrert hverandre elleve ganger bare i moderne tid”, får vi vite, og både omfanget og den brutale måten drapene foregikk på, får Kopperud til å se inn i menneskesinnets dypeste mørke, der ”gleden over å drepe” befinner seg: Hvorfor ellers velge langsomme, pinefulle drapsmåter? 

Når det gjelder AIDS-epidemien, spredde den seg raskt som følge av særegne afrikanske sexvaner: ekstrem utbredelse av utroskap og prostitusjon, lite kondombruk i ekteskap (gifte kvinner svært utsatt for smitte) og en praksis med seksuell renselse – en enke eller enkemann måte renses gjennom samleie med en svoger eller svigerinne for at den avdødes onde ånd skulle slippe taket. 

Og hva med internasjonal nødhjelp? Det viktigste stikkordet for fenomenet er ifølge Kopperud milliardindustri. Han siterer nederlandske Linda Polman: ”Nødhjelpsorganisasjoner er  kommersielle selskaper, forkledd som Mor Teresa.” De konkurrerer om oppdrag, om prosjekter, om områder. 

Nødhjelp er attraktivt for de norske, for da er oppdraget fullfinansierte; langsiktige bistandsprosjekter krever 20 prosent egenandel. Langvarig nødhjelp er svart skadelig; lokalbefolkningen slutter å dyrke jorden selv, mat blir noe som faller ned fra himmelen i store, hvite sekker, som Kopperud skriver. 

Retoriske spørsmål driver erkjennelsen fram, som: ”Når kom de første tegnene på at bilde mitt av Afrika ikke stemte?” Kopperud føler seg som en bedratt: Burde han sett tegnene tidligere? Var han underlagt det han kaller den norske uvanen – en ”villet naivitet”? 

”Hva var det jeg ville? Å bli som dem? Umulig. Å bli hos dem? Umulig.” skriver Kopperud. Han ville bort fra en ”overstrukturert” kultur og hverdag. Men så gikk det opp for ham at ”fravær av struktur slipper  tilfeldighetene til, og tilfeldigheter er, som vi alle vet, det motsatte av frihet.” Liv og død blir likegyldig, eller like gyldig. Til slutt kom han til ”å se vold som et naturlig menneskelig uttrykk” – og da ble han skikkelig bekymret over hva Afrika gjorde med ham.

Somalia er et klansamfunn etter arabisk mønster, skriver  Kopperud. Om én klan (som Saud-klanen i Saudi-Arabia i sin tid) får kontroll over alle andre og innfører sharia, er det egentlig noe vi har noe med? spør han kjettersk. Verdens matvareprogram (WFP) har levert nødhjelp til Somalia i 30 år, men har nesten ingen ikke-somaliere på bakken – det regnes som for farlig. Det skapes grunnlag for svinn, svindel og ekstreme lønnsforskjeller; av 4,6 milliarder i årlig budsjett for WFP i Somalia, gikk hele 1,1 milliard til tre lokale forretningsmenn som stod for det meste av matforsyningen inn i landet. Det betyr også at det ble lite kontroll med matvarene, viste FNs eget kontrollorgan. Opp mot 50 prosent av maten forsvant til markeder i stedet for å bli gitt til fattige og sultne. Kopperud har etter hvert et svært kritisk blikk på utilsiktede og negative effekter av bistand og nødhjelp. Nødhjelp forlenger kriger. Flyktningleirer gir husly og mat også til krigsforbrytere, som kan omgruppere og hente nye krefter, rekruttere nye soldater. Osv. 

”Mellom flyktningleirer og lokalbefolkning blir det alltid konflikt, jeg har ikke sett noe unntak,” skriver Kopperud. Konfliktene dem i mellom blir verre over tid. Grunnen til uvennskapet er logisk: Lokalbefolkning må jobbe og slite for å få (litt) mat på bordet og (enkel) husly til familien, mens flyktninger får alt gratis. Ekstra tilspisset blir situasjonen dersom lokalbefolkningen ”oppdager, eller får mistanke om, at flyktningene, som Dadaab i Kenya, bruker leiren som en bekvem base mens de krysser fram og tilbake til hjemlandet de flyktet fra.” 

Dadaab ble grunnlagt for snart tretti år siden, og huser nesten 250 000 flyktninger, noe som gjør det til Kenyas tredje største by, etter Nairobi og Mombasa. Etter at UNHCR trakk seg administrativt ut i 2011 fordi ansatte ble bortført av væpnede personer, er leiren i praksis selvstyrt. Næringslivet i leiren/byen omsetter for 150 millioner, og Dadaab har eget universitet og fotballag, kan Kopperud fortelle. Forsøk på returprogram har mislyktes. Terrorangrep på Westgate kjøpesenter og massakreringen av utelukkende kristne studenter i Garissa utført av al-Shabaab, må nevnes; slikt eskalerer selvsagt konflikten med vertslandet. Kenya ønsket å stenge leiren, men det ”utløste et ramaskrik blant internasjonale hjelpeorganisasjoner, og kenyanske myndigheter måtte bøye av”. 

Somalia fikk en sivil regjering med internasjonal anerkjennelse i 2012, og Kopperud spør: Når er landet egentlig klar til å ta imot flyktningen sine? Spekuleres det snarere på at andre skal forlenge hjelpen til et folk som nå burde klare seg selv? Kopperud antyder at det kan være en storstilt, langsiktig plan bak den store somaliske diaspora, som jo åpenbart også gir somalierne generelt store fordeler: ”Hva om det, etter tre generasjoner, er en folkevandring vi ser, ikke en flukt, fra et land der 12 millioner mennesker tross alt har sitt daglige liv, sin hverdag? Hva om – i dette tilfellet – somaliere er tilfreds med å leve på verdenssamfunnets regning, år ut og år inn, mens de fyller ut søknader til europeiske velferdsstater?” 

Under dekningen av krigene i Sierra Leone og Liberia ser han i dag at ”jeg allerede da var på vei mot en erkjennelse av at den afrikanske krigen som en livsform, et mål i seg selv, ikke et middel til noe annet”. 

Mer desillusjonert er det vanskelig å bli for en krigsreporter.

Fra misjonærenes første fortellinger til dagens mediebilde, har afrikaneren blitt framstilt som offer, hevder Kopperud. Det ligger mellom linjene at han vil forkaste en slik oppfatning, og gjøre afrikanere til aktører igjen, med ansvar for seg, sin familie, landsby, jordflekk og egne land. 

Det blir ikke lett, men det er eneste farbare vei, det er jeg overbevist om. Gud hjelper den som hjelper seg selv, som det heter.

Boka avsluttes med refleksjoner rundt asylinnvandringen. Med sin Afrika-erfaring ser Kopperud hvor fristende det er for afrikansk ungdom å ta seg hit, uten visum (som alle afrikanere som vil reise lovlig hit, må ha), melde seg som asylsøker, og så la utlendingsmyndighetene ha beviskravet – at han ikke er den han sier han er, at han ikke er truet på liv og helse ved retur. Ulike land har ulik asylpraksis, for Kopperud ser det hele ut som tombola. Av EUs 28 land tillater bare 17 asylinnvandring, har han funnet ut. Asylinstituttet er da slettes ikke en slags universell utbredt rettighet. Dublinavtalene om å søke beskyttelse i første trygge land, fungerer ikke. Og så har mange land nærmest i det stille omdefinert asyl til en rett til gjenbosetting og familiegjenforening; ”tidligere har det alltid vært en selvfølge at flyktninger reiser hjem når krigen er over”, bemerker han. Det skjedde med de norske flyktningene i Sverige i 1945, som vi alle vet. 

Hvordan startet motstanden mot asylinnvandring, spør Kopperud, og svaret er todelt: De flyktningen han møtte i Afrika over tjue år, er ikke dem han ser i asylkøen: ”De jeg ser, er stort sett afrikansk middelklasseungdom og bunnfall fra afrikanske storbyer.” Dernest skriver han noe som er mer kontroversielt: ”Jeg syns ikke afrikanere skal søke asyl i Europa. Jeg syns de skal bli der de er, og beskikke sitt hus. Sånn, så var det sagt. Det gjorde godt.” 

Men Kopperud utvider argumentene til også å inkludere hensynet til det norske samfunnet: Under halvparten av afrikanske innvandrere er i lønnet arbeid, og uførhetssannsynligheten er nesten tre ganger så høy som for den norske befolkningen ellers. 

Det er ikke bærekraftig. Selv om det er mange velstående i Norge, ser Kopperud også en voksende offentlig fattigdom, at det mangler ressurser i skole, helse, eldreomsorg, infrastruktur. ”Og da blir det opplagte spørsmålet: Hvor mange asylsøkere har vi råd til?” Kommune-Norge har 470 milliarder i gjeld, nevner han. Så han konkluderer at asylinstituttet vil avvikles i Norge grunnet økonomiske og sosiale kostnader. Om ikke, vil vi blant annet oppleve konflikter som i nærområdene: flyktningers kjøpekraft holdes oppe av det offentlige, lokalbefolkningen må jobbe og slite for å få endene til å møtes. Det vil oppleves urettferdig. 

Det sies ofte at alle befinner seg i sine bobler, alle er i sine skyttergraver, ingenting endres, alle holder på sitt. Det er ikke sant. Mange tar inn erfaringer og endrer oppfatning. Gunnar Kopperud er en av dem. Boka har min varme anbefaling.

 

Gunnar Kopperud:
Vi som elsket Afrika. Et essay
Gyldendal 2018, 204 sider

 
 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!