Sakset/Fra hofta

Idag ser vi konsekvensene av at USAs kontrollerer sine grenser. Slik Norge også gjør. Det er alltid sjokkerende å bli konfrontert med verdens nød og urettferdighet. Vi vil prøve å finne løsninger. Men ikke alle er like gode.

Noen mener at det er galt å ha grenser. Det er selvsagt lov å mene. Noen mener vi ikke skulle ha grenser i det hele tatt. Det er det også lov å mene. Men å tro at det å fjerne grenser og nasjoner også fjerner nød og urettferdighet, er feil.

Det er ikke nasjonene og deres grenser som skaper krig, urettferdighet og nød.

En grense markerer faktisk et rettsbeskyttelsesområde, en nasjon, og dermed en beskyttelse av de som er nasjonens borgere. Det vil si at det er staten som ivaretar din rettsikkerhet innenfor nasjonens grenser eller om du er borger av nasjonen.
Uten nasjoner – som da innebærer grenser – faller dette bort.

Hvem synes du skal ivareta din rettsikkerhet om vi ikke lenger har grenser og heller ikke nasjoner? Folkeslaget ditt – «svarte» eller «hvite» – hva om du er blandet? Bemanningsbyrået du jobber i? Microsoft? Den lokale presten? Vekterselskapet du har leid inn?
Hva om Vekterselskapet ditt kommer i konflikt med Microsoft eller presten eller folkeslaget ditt – hvem skal løse konflikten?
Husk at det finnes ikke noen grenser, noen nasjon og ikke noe rettsystem.

Når vi har nasjoner må vi også ha grense som markerer hvem og hvilket område nasjonen beskytter. Det fører til at mange som står utenfor nasjonen og vil inn, blir utestengt, slik som i USA – og i Norge. Det er hjerteskjærende.

Det er prisen vi betaler for å ha en nasjon, for å ha domstoler og rettsapparatet til å dømme og beskytte oss. Og å ha en forvaltning som sørger for at godene blir fordelt. Ikke motorsykkelgjenger eller multinasjonale selskaper, klaner og etniske grupper, prester eller vakttjenesteselskaper.

At mennesker blir utestengt fra nasjonene våre er noe må vi se på, og leve med, om vi skal ha nasjoner.
Det er 60 millioner mennesker på flukt i verden idag. I tillegg kommer alle som ønsker seg et bedre liv i et annet land eller annen verdensdel. Det sier seg selv at alle disse menneskene kan ikke bli tilbudt et godt liv i alle andre land og verdensdeler.

Vi er tvunget til å se brutaliteten i øynene. Akkurat som på 70-tallet da vi ble overøst med reportasjer fra sultkatastrofe-områder i Afrika. Det gjorde like stort inntrykk den gangen som bildene av dagens migranter. Det ble sendt penger, gamle klær og tørrfisk og dispril til de sultende i Afrika, folk spilte inn julesanger og samlet inn penger.. På den måten flikket vi litt på vår følelse av maktesløshet. Men vi løste ingenting. Til tross for milliardene som ble sendt avgårde er mange av nasjonene i Afrika like uttørkede, flomrammede, korrupsjonsplagede og herjet av etniske og religiøse konflikter idag som den gang.

Idag blir vi igjen vist sannheten om verden, av media og hjelpeorganisasjoner.

Vi ser at noen nasjoner er attraktive – andre ikke. I noen land er det ordnede forhold, et fungerende rettsapparat, god administrasjon, fordeling av godene og ingen sult.
Vår nasjon er en av de attraktive.
Det er urettferdig og det er hjerteskjærende å se menneskene som ikke får oppleve fred, fordeling av godene og et statlig rettspparat i sine egne områder.

Vi prøver å finne løsninger. Det finnes løsninger.
Men gråting, sjikane av hverandre, trusler, tigging og utpressing, og masseforflytning av mennesker fra flyktningleire og fattigdom i Afrika eller Midt-Østen over til tilsvarende flyktingleire og fattigdom i Norge eller i Europa, ødeleggelse av våre egne rettstater og nedbygging av våre egne nasjoner skaper ingen rettferdighet eller gjør ikke slutt på nød.

Vi må slutte å skrike og spytte og anklage hverandre – og heller se på realistiske løsninger istedet.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!