Kommentar

Klima-Antiklimaks 9

«Norge 203040.no» er «næringslivets klimainitiativ» som ble opprettet i 2015. Det består av en uskjønn blanding av energiselskaper, kommersielle aktører og politiske særinteresser, og formålet er ifølge nettsidene «å identifisere nye forretningsmuligheter på veien mot lavutslippssamfunnet, og være en pådriver for å nå Norges klimamål innen 2030». Bare der begynner man å stusse: At næringslivet ønsker å finne nye forretningsmuligheter, er helt normalt, men at næringslivet skal være en pådriver for politiske målsettinger og grønne særinteresser? Er ikke det jobben til politikere, pressgrupper og organisasjoner? Hvorfor samarbeider norske næringsgiganter som taper penger på klimatiltak med energigiganter som tjener penger på klimatiltak? Og hvorfor lar de seg styre av en privat, statsfinansiert miljøorganisasjon? Må jeg få presentere «Det Grønne Bermudatriangelet», en skjult maktstruktur uten like. 

Redaksjonen får stadig spørsmål om hvordan det kan ha seg at regjeringen og næringslivet turer frem med enormt kostbar klimapolitikk som en bulldoser når enhver som gidder å grave i fakta, fort ser at «det grønne skiftet» er en politisk konstruksjon uten rot i virkelige tall, og at vindmøller i realiteten ødelegger energiforsyningen og prisene. Ti års forsøk med bygging av vindmøller i Tyskland, Sveits, Sverige og Australia gir nøyaktig samme konklusjon: Det er dyrt, dumt, ødeleggende for kraftforsyningen, en katastrofe for dem som er avhengige av jevn strømtilførsel og lave og stabile strømpriser, og sist, men ikke mist: Vindmøller har absolutt ingen klimaeffekt.

Årsaken til at vindmøller er så ødeleggende, er ganske åpenbar for enhver som ikke har spist den glansede brosjyren med søkke og snøre: Vindmøller virker bare når det blåser, og samfunnet trenger strøm hele tiden. See? Det er ikke rakettforskning. Når store, iskalde høytrykk legger seg over Europa om vinteren, trenger Europa mest mulig strøm. Da leverer vindparker minst. Om ettermiddagen, når samfunnet trenger mer strøm, tar ikke vinden seg opp på bestilling. Vind er lunefulle greier. Dette advarte ingeniører om i forkant, og det er innlysende for enhver med litt logikk i hodet. Men klimaindustrien ga blaffen, og den gir fortsatt blaffen: Her skal det bygges vindmølleparker for milliarder, og fuck både naturen, fugler og fakta. De tjener nemlig lastebillass med penger. Men er samfunnet tjent med denne bonanzaen? La oss titte litt nærmere på hva som foregår:

Norges næringslivstopper nekter å forholde seg til fakta og tall

Vindmøller løser altså ikke Europas energiproblemer. De skaper bare større og større problemer med skyhøye strømpriser, ustabil strømforsyning, brownouts, strømutkoblinger og skyhøye vedlikeholdskostnader. Og alt dette kaoset blir påført samfunnet, forbrukerne og næringslivet, uten at vindmøllene bidrar til et gram kutt i CO2-utslippene (noe som er et absurd mål i utgangspunktet, som jeg har skrevet om her). Fasiten er klar, og tallene fra tiår med forsøk i flere land er udiskutable: Det finnes ikke noe «grønt skifte», for vindmøllekraft er ukontrollerbar, og verdens fossilbruk øker i takt med populasjonsveksten og hevingen av levestandarden for verdens fattige, et mål som er vel så viktig for FN, paradoksalt nok. Hele vindmølle-«løsningen» er altså et falsum, basert på selvbedrag, gruppetenking og massehysteri, men ikke minst en diger dose grådighet – for «greed works», som Gordon Gekko så treffende sa det.

Men skal man få tak i alle disse offentlige milliardene, må man komme seg rundt katastrofetallene fra Merkels «Energiwende», og beste måte er å late som om tallene ikke eksisterer. Det er dette klimaindustrien og norske næringslivstopper gjør her i Norge: De overser tallfakta og problemer, manipulerer tallene til de viser det man ønsker, og fortsetter å ødelegge norsk energiforsyning, fordi det er hundrevis av milliarder å tjene på det fordi kunnskapsløse politikere tror de «redder jorden». På papiret er det svarte tall, men det drives et aktivt dobbelt bokholderi, for tallene bak «det grønne skiftet» er egentlig illevarslende og illrøde – og de blir ikke bedre av å ekspandere problemet fra tysk størrelse til europeisk størrelse. Problemer blir aldri mindre jo større du gjør dem.

Et nettverk av næringslivstopper som ønsker seg eksploderende klimautgifter

Det er estimert at lille Norge alene nå sløser bort cirka 35 milliarder kroner årlig på å «redde klimaet», og utgiftene stiger fort. Det vil aldri lykkes, siden giganter som Kina, USA og India ikke er med på innsatsen, og over 1500 nye kullkraftverk er under planlegging og bygging jorden rundt. Dette gjør at verdens CO2-utslipp har steget jevnt siden Kyoto-1, og Norges innsats er derfor meningsløs – men hvem bryr seg om tallfakta? Det er milliarder å tjene, og det er staten som gir dem bort via subsidier og gjennom å melke privatpersoner og næringslivet for avgifter og høyere strømpriser. Derfor er «Norge 203040.no» også et paradoks. Hva er det norske næringslivstopper egentlig driver med?

Den norske elitens iver etter å følge flokken og gjøre Norge til verdens beste på «det grønne skiftet» gjennom innføring av «lavutslippssamfunnet», blir ekstra ironisk med tanke på at Norge alltid har vært et lavutslippssamfunn; vi gjennomførte «det grønne skiftet» for hundre år siden: Vår kraftforsyning er nær hundre prosent grønn og fornybar vannkraft. Det er ingenting å fikse. Med hensyn til fornybar energi ligger vi milevis foran alle andre land. Likevel har altså ledere for gigantiske næringsinteresser stilt seg som gisler for en pressgruppe betalt av staten for å spre klimahysteri. Den pressgruppen heter Zero.

Liste over navn som går god for økte klimautgifter

Går man inn på nettsiden Norge203040.no, finner man en liste over bedrifter som er med på denne ensidige og ukritiske omfavnelsen av klimahysteriet, og de største av dem er:

• Agder Energi v/konsernsjef Tom Nysted

• Coca-Cola v/adm.dir. Stein Rømmerud

• Eqinor v/konsernsjef Eldar Sætre

• IKEA Norge v/adm.dir. Clare Rodgers

• Nordea Norge v/adm.dir. Snorre Storset

• Posten Norge v/konsernsjef Tone Wille

• Ruter v/adm.dir. Bernt Reitan Jenssen

• Snøhetta v/daglig leder Tonje Værdal Frydenlund

• SpareBank 1 Forsikring v/adm.dir. Turid Grotmoll

• Statkraft v/konsernsjef Christian Rynning Tønnesen

• Storebrand v/konsernsjef Odd Arild Grefstad

• Tine v/konsernsjef Hanne Refsholt

• DVL GL v/konsernsjef Remi Eriksen

• Umoe v/konsernsjef Jens Ulltveit-Moe

• Veidekke v/konsernsjef Arne Giske

• Elektroforeningen v/adm.dir. Frank Jaegtnes

Disse næringslivstoppene går altså god for at alt det Zero sier er hundre prosent riktig. Og ikke nok med dét: De legitimerer alt Zero gjør og sier overfor andre aktører i næringslivet, også overfor norske politikere og forbrukere. Disse næringslivstoppene har altså gjort seg selv til garantister for Zeros aktivisme, som er finansiert av myndighetene, basert på høyst tvilsomme tall. Og det gir naturligvis disse næringslivstoppene et medansvar hvis/når klimahysteriet kollapser og skyld skal pulveriseres.

Absolutt alt Al Gore har sagt de siste 20 årene, har vist seg hundre prosent feil. Gitt problemene Tyskland har fått med sitt «energiwende», og det tydelige avviket klimautviklingen har fra det IPCC har fremskrevet og lovet, er dette en utrolig stor risiko å ta. Bordet fanger. Viser klima-narrativet seg å være feil, og det ikke er CO2 som styrer klimaet, vil disse næringslivstoppene få en stygg rekyl: De kan bli sittende til latter og skjensel for all ettertid med det humrende «hvor dum og naiv var du som lot deg bondefange på den måten, liksom?» Vel, kanskje de liker å gamble? Time will tell. I mellomtiden er det pressens jobb å se kritisk på hva som foregår, og hva ringvirkningene blir.

Siden når ble Statoil, Tine, IKEA og Coca-Cola miljøvernorganisasjoner?

Her er det store mysteriet med Norge203040.no: Hvorfor tar næringslivstopper som ellers er kjent for forsiktighet og skepsis en slik sjanse? Hva har de å tjene på dette? Hvorfor driver norske næringslivstopper og får sine kommersielle selskaper til å fremstå som rene miljøvernorganisasjoner? Profilering kan ikke være svaret, for det hadde vært mer enn nok å holde en miljøvennlig linje og bruke grønne ord i reklamen, og late som om man er med på leken. I stedet går de all in og sørger for at selskapene de står ansvarlig for, blir en del av en lobbygruppe – en maktstruktur som stiller seg bak en klimaorganisasjon som bare har ett formål: ensidig aktivisme. Det er ikke bare unødvendig, risikabelt og gåtefullt. Det er helt unikt:

Konsern, firmaer og aksjeselskaper er ikke miljøvernorganisasjoner. De er kommersielle, kapitalistiske interessenter som lever av og for profitt. De driver business, ikke miljøaktivisme. Miljøaktivisme og politisk press for klimatiltak og grønne drømmer er andre grupper og organisasjoners oppgave. Det er helt andre aktørers jobb – og grunnen til det er åpenbar: Det er gjerne store interessekonflikter mellom aksjeselskaper som ønsker best mulige rammevilkår, lavest mulig utgifter, og størst mulig profitt gjennom størst mulig salg, kontra miljøorganisasjoner som ønsker minst mulig ressursbruk, kjøpepress og kapitalisme, og mest mulig avgifter, skatter og hindringer for salg, transport og næringsdrift.

Det er Zeros jobb å skape høyere avgifter. What‘s in it for næringslivet? 

Miljøorganisasjonen Zeros jobb er å «redde jordens klima» gjennom å bremse utslipp av CO2. Et av de viktigste virkemidlene for å oppnå disse kuttene (som altså ikke skjer globalt) er CO2-avgifter (som ikke virker). Og målet med CO2-avgifter er først og fremst å betale for et påstått «grønt skifte» (som altså ikke skjer hverken i Tyskland eller andre land) gjennom å bygge en infrastruktur for «fornybar energi» i form av vindmøller og solenergi (som ikke leverer strøm når de skal, og derfor øker behovet for kullkraft).

Problemene rundt dette gigantiske politiske prosjektet er mangesidige og absurde, men først og fremst sørger klimaprosjektet for at samfunnet vårt tappes for 35 milliarder kroner årlig, og næringslivet får vesentlig høyere kostnader gjennom CO2-avgifter, diverse klimatiltak og ikke minst høyere energipriser som går rett på bunnlinjen hos alle næringsdrivende, fra den minste butikk til den største fabrikk. Det er en direkte trussel mot norske arbeidsplasser, slik sukkeravgiften også er det. Alle disse kostnadene må nemlig hentes inn i form av høyere priser, noe som igjen går ut over konkurranseevnen i forhold til land som ikke pålegger næringslivet slike byrder. Derfor er ikke klimatiltak hverken i forbrukernes eller i næringslivets interesse. De er en trussel.

Unnskyldningen næringslivstoppene bruker, er naturligvis at dette vil lønne seg «på sikt». Hvis norske bedrifter er i forkant av «det grønne skiftet», vil vi stå bedre rustet når fossilalderen er over og «grønn teknologi» implementeres i resten av verden. Det låter bra rundt møtebordet, men det er flere store hull i den forklaringen:

For det første er det ikke noe grønt skifte ute i resten av verden. Det er bare selvsuggesjon. For det andre virker ikke de «grønne» løsningene man støtter seg på, enten det er solkraft, vindkraft, bølgekraft, karbonlagring, batterisamfunnet, hydrogensamfunnet eller vareleveranser med sykkel: De er enten teoretiske, mikroskopiske, ren science fiction, forbundet med store problemer eller store kostnader eller representerer enda større ressursbruk og miljøproblemer. For det tredje finnes det ingen «klimakrise». Global oppvarming løper ikke løpsk, og det er ikke mulig å skape et stabilt klima. For det femte er CO2 hverken en miljøgift, forurensning eller menneskehetens største utfordring. Og sist, men ikke minst: Det er ikke opp til et lite land som Norge å gå i bresjen for høyrisikable, kostbare teknologiske klimaprosjekter på vegne av resten av verden. Der er det giganter som Kina, EU, USA, India og Russland som skal gå foran.

Det finnes ingen fornuft i det som foregår i det grønne Bermudatriangelet mellom regjering, næringsliv og Zero. Det henger ikke på greip, og derfor er det verdt å grave i det. Norsk næringsliv har nemlig blitt klima-aktivister med hud og hår, og det skaper et helt nytt og unikt problem for Norge:

En helt ny maktstruktur, uten noen form for motmakt

Et normalt, sunt og fungerende samfunn skal balansere mellom krav og tilbud, interesser og motinteresser, makt og motmakt. Når noen krever, må noen holde igjen. Når noen gir gass, må noen stå på bremsen. Forrykkes denne balansen mellom særinteresser og samfunnsinteresser, vil samfunnet fort bli ubalansert, og man kan få raske, ukontrollerte endringer, ofte med utilsiktede og katastrofale utfall som f.eks. under finanskrisen: Da det uregulerte markedet for «strukturerte spareprodukter» (også kjent som «sub-prime lån») kollapset og skapte offentlig fattigdom, var det mange samfunnstopper som ble søkkrike, mens mange fra arbeiderklassen fortsatt sliter med ettervirkningene.

Det vi ser i Norge i dag, er en slags omvendt finanskrise: I stedet for at markedskreftene har sluppet løs uten minste kontrollfunksjoner, og folk pådyttes verdiløse «spareprodukter» gjennom banker som er omgjort til rene casinoer, har sosialistiske krefter sluppet løs planøkonomiske krefter uten fnugg av kontrollfunksjoner, og folk pådyttes kostbare avgifter og prisøkninger gjennom et næringsliv som er omgjort til rene klimaaktivister. Havariet kan bli større og mer ødeleggende enn finanskrisen og koste mye, mye mer. Norge trenger litt smartere, litt mer skeptiske og langt mer informerte politikere nå – politikere som først og fremst er edruelige, forsiktige og opptatt av Norge og nordmenns interesser.

En skummel blanding av næringslivsmakt, klimaprofitører og politikk

I utgangspunktet burde altså ikke Agder Energi ha felles interesser med Coca-Cola. Agder energi kan tjene milliarder på vindmøllesvindelen. Det kan også Eqinor og EU-baserte interessenter. Men hva med Coca-Cola og IKEA? De får bare økte utgifter, som alltids kan veltes over på forbrukerne. Det eneste som tilsynelatende binder disse selskapene sammen, er ønsket om å «redde jorden». Men var det derfor Coca-Cola, IKEA, Posten og Ruter ble grunnlagt? Er det dette eierne forventer? Virkelig?

Dette er det verdt å grave i, for de aller fleste energileverandører i Norge er medlem av en organisasjon som heter Energi Norge (som jeg har omtalt her). Energi Norge er er en landsomfattende interesse- og arbeidsgiverorganisasjon som arbeider for rammebetingelser som styrker kraftnæringens lønnsomhet og konkurranseevne. De er altså en lobby-organisasjon som fokuserer på inntekter og profitt for deres 275 medlemsbedrifter som produserer, frakter og selger strøm og varme. Medlemsbedriftene står for 99 prosent av kraftproduksjonen og dekker ca. 90 % av strøm- og nettkundene i Norge.

Dette er altså ikke en organisasjon som jobber for miljøvern, for å redde jorden eller for å sikre norske norske forbrukeres interesser. Energi Norge er et samarbeid med konturene av et kartell, og som jobber for søkkrike og mektige næringsinteresser som naturligvis ønsker å bli enda rikere – og når det gjelder å grave etter gull, er norsk energisektor omgjort til det rene Klondyke, takket være klimahysteriet og dumme politikere:

Hundrevis av milliarder offentlige kroner skal pumpes inn i dette nye vindmølle-kraftnettet som skal redde EU fra den strømmangelen europeiske politikere selv har skapt. Norske husstander fratas gjennom lovverket alle alternative varmekilder, som olje, gass og parafin, for at det skal skapes et strømmonopol, samtidig som hele Norge skal elektrifiseres, fra hver minste bil til den største oljeplattform. Og lommeboka di er et gissel for hele svindelen. Dette synes kynikerne i Norsk Energi er så glimrende at de har vedtatt en ny visjon:

«Norge skal ta en global lederposisjon som det første fornybare og fullelektriske samfunn i verden.»

Du verden!? Så lille, sårbare og vannkraftbaserte, grønne Norge, av alle land i verden, som allerede er preget av svak konkurransekraft på grunn av vanvittig høye kostnader, skal altså påta seg dette astronomisk kostbare samfunnseksperimentet, med høyst usikkert utfall, på vegne av hele verden? Hvorfor det? Basert på hva? Hvem tjener på det? Og hvem taper? Just follow the money.

En helt ny maktstruktur, utenfor myndighetenes kontroll 

Norge 203040 utgjør i virkeligheten en helt ny maktstruktur i Norge, som ikke kontrolleres av noen som helst. De gjør som de vil og har statsministerens velsignelse. Jeg kaller det «Det Grønne Bermudatriangelet» fordi det er gåtefullt, suger til seg penger og personer, og lite informasjon lekker ut fra innsiden. Dette triangelet består av pressgrupper fra klimaindustrien (betalt av staten), klimafrelste politikere fra en tverrpolitisk plattform som strekker seg fra MDG til Høyre og langt inn i FrP-toppen, samt næringslivstopper fra både energisektoren og andre sektorer. Og alt styres tilsynelatende av Zero og edderkoppen i nettverket: Marius Holm. Til sammen utgjør dette et mektig nettverk som samarbeider tett, uten innsyn, uten kontrollfunksjoner og uten bremser, med hundrevis av offentlige milliarder i potten.

De som inngår i dette konglomeratet, har antagelig forskjellige motiver: Noen vil redde jorden, noen vil ha et grønt alibi, men alle vil tjene penger, heder og ære. Og de kjemper alle om en helt ny gullgruve som har åpnet seg: Det kjedelige norske energimarkedet – som før var stabilt, forutsigelig, nedbetalt og billig, men som nå har blitt en utømmelig gullgruve. I verste fall vil staten svi av opptil tusen milliarder kroner på klimahysteriet. Og disse pengene er ikke verdier som blir skapt. Merk deg dét! Det er verdier som blir melket fra forbrukerne og pumpet ut av næringslivet gjennom høyere strømpriser og høyere «nettleie» både her i Norge og ellers i Europa. Og alt var helt unødvendig: Norge hadde strøm nok. Norge var grønt nok. Og alt fungerte som det skulle … bortsett fra at jorden altså er i ferd med å gå under pga. CO2. Men er dét sant? Virkelig? Og hvor står vi hvis det er feil?

Fundamentet for dette gullrushet er altså ikke energiproblemer eller logikk, men klimahysteri og grådighet. Man hevder at Norge gjøre dette. Vi har ikke noe valg, for jorden må reddes, og vi må innfri våre forpliktelser, selv om ingen andre gjør det. Men hele dette fundamentet er altså bare våt sand: Jorden er ikke truet. Klimaet kan ikke «reddes». Det finnes ingen klimakrise. CO2 er ikke forurensning. Vindmøller fungerer ikke. Det finnes intet grønt skifte i verden. Norge hverken må eller trenger å gjøre noe som helst. Doblingen av strømregningen til deg eller fiskebutikken din er helt unødvendig. Alt vil være helt forgjeves. Og ikke ta mitt ord for det: Dette vet myndighetene selv. Og vet du hva som beviser det?

Alle vet at klimahysteriet er bullshit, men bløffen er blitt for stor og altfor lønnsom

Samtidig som Erna Solberg papegøyer FNs klimamål, svir av titalls milliarder årlig på «klimatiltak» og ser bort fra at den private, grønne maktstrukturen mer eller mindre har tatt over styringen av samfunnet hun har som jobb å styre – er det fremdeles full fart i den gamle gullgåsa vår, oljesektoren, til stor indignasjon for det mektige Zero-«departementet» styrt av Marius Holm. Regjeringen gjør absolutt ingenting for å dempe olje- og gassutvinningen. Tvert om.

Hadde statsministeren virkelig, virkelig, virkelig vært så bekymret for klimatrusselen som hun hevder, kunne hun kuttet norsk oljeproduksjon med 50 %. Eller hva med 10 %? Og vips hadde alle skjønt at hun var bekymret på alvor. Det ville blitt en skikkelig kostbar og vond «omstilling» for Norge, men hvis man virkelig tror på at klimadommedag truer, så er jo en slik omstilling bare peanøtter. Alt trumfer dommedag, ikke sant? Men dét gjør ikke Erna Solberg. Det gjorde ikke klimafrelste Stoltenberg heller. For vi «må» jo ingenting. Erna Solberg har sett tallene fra USA, Kina, India og Russland. Hun vet at det ikke er noen globale CO2-kutt, og vet det ikke blir noen heller. Det er bare skuespill.

Klimahysteriet handler ikke om å redde jorden. Det handler om å «omfordele» verdier. Og derfor handler det om skattekroner, avgiftskroner, momskroner og inntekter til en stat som bruker mer og mer på innvandring og velferdsordninger til utlendinger, samtidig som flere og flere ansettes i offentlig sektor fordi privat næringsliv er i ferd med å knele under dårlige rammevilkår og idiotpolitikk. Dette har destabilisert hele det norske budsjettet (slik det gjør i alle andre euroland), og selv om vi har bøttevis av oljekroner, må regjeringen «skape nye jobber, markeder og muligheter», eller hvert fall late som om de gjør det. Den gamle gullgåsa, oljesektoren, lever i beste velgående, og er sunn, effektiv og lønnsom. Men nå trenger staten en ny gullgås, med hvite møllevinger. Den er riktignok falsk, kostbar og ulønnsom: De svarte tallene er skapt av subsidier, og all profitt kommer fra høyere priser og avgifter som gjør nordmenn fattige. Men fuck them og fuck that. Det ser jo bra ut!

Derfor får «Det Grønne Bermudatriangelet» styre Norge by proxy. Derfor er verdens grønneste og reneste vannkraftnasjon opptatt av å gjennomføre et «grønt skifte» vi ikke trenger, samtidig som landet pumper opp gass og olje som aldri før, i et sirkus av hykleri, falskhet og svindel som norsk politikk aldri har sett maken til, og som ingen andre medier vil se kritisk på. Det kunne jo koste et vennskap på Facebook. Men det er dyrt å drive sirkus, og regningen for moroa er det du som får.

Har du opplysninger? Kontakt oss!

Document.no ønsker nå å ta en grundigere titt på Zero, og på det som foregår bak lukkede dører i «Det Grønne Bermudatriangelet». Derfor ønsker redaksjonen kontakt med kilder på innsiden av Zero, som kjenner Zero fra innsiden, eller bedriftene som er med i «Norge 203040» eller støtter Zero aktivt. Vi ønsker oss vitneutsagn, tall og gjerne dokumenter hvis mulig. Full kildebeskyttelse, anonymitet og diskresjon loves. Kontakt oss på

kent@document.no.

Hvis klimaet blir kaldere, vil alle CO2-avgiftene refunderes?

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.