Kommentar

Klimakirken trenger symboler og budbærere, og en av de sterkeste kortene er Barack Obama. Her på the National Clean Energy Summit i Las Vegas, 24. august 2015.  Alle de riktige ordene er med: The White House expanded its push for greater renewable energy adoption, announcing fresh financial incentives for solar panels, smart grid technology and other alternative energies for homeowners and builders. Foto: Carlos Barria / Reuters / Scanpix.

Næringslivets Hovedorganisasjon er fagforeningenes motpart, og har som funksjon å sørge for at ikke særinteresser, politikere eller organisasjoner overtar styringen av næringspolitikken. Det kan nemlig underminere rammevilkårene for næringslivet, krympe inntjeningen, og svekke konkurransekraften mot andre land. NHO skal kort og godt «arbeide for at medlemmene får arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter som styrker næringslivets konkurransedyktighet og lønnsomhet» som de selv sier, og dermed stå imot andre interesser som kan skade næringslivets muligheter til å skape overskudd og vekst. Så hvorfor i alle dager er NHO dypt involvert i klimakampen, og sosialistenes grønne planøkonomi?

Fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid er fornøyd med statsbudsjettet som er fremlagt. Han liker at budsjettet er uten de store overraskelsene, og føler at budsjettet treffer rimelig bra på målsettingen om å skape flere arbeidsplasser. Han finner det også positivt at selskapsskatten senkes og at formuesskatten på arbeidende kapital reduseres, men hadde ønsket at nedtrappingen på formuesskatten burde vært større. Dette er omtrent det man forventer at sjefen for NHO skal si, men så kommer noe merkverdig:

Hvorfor er NHO opptatt av klimagassutslipp?

På NHOs egne nettsider uttaler Ole Erik Almlid: «Dette er et godt budsjett for videre jobbskaping. Så håper vi at forhandlingene i Stortinget kan gjøre det enda bedre, ikke minst for å sikre nok finansiering av viktige klimatiltak»

Atte hvafforno‘??

Hvorfor er det viktig for Næringslivets Hovedorganisasjon at regjeringen bruker næringslivets penger på klimatiltak? Det er vel heller noe man forventer at rødgrønne ledere for miljøvernorganisasjoner skal si? Og HNO er vel ikke en miljøvernorganisasjon? Ingen kan vel på fullt alvor tro at Norges mange og store klimatiltak kommer uten en drøy prislapp i form av skatter, avgifter og pålegg fra myndighetene? Det blir svinedyrt, med absolutt null garantier for at det vil hjelpe, eller redde, noe som helst. Men uttalelsen var ikke en glipp:

Når man studerer NHOs hjemmeside er det forbausende mange innlegg som handler om klima, miljøvern og grønne tiltak, og nesten ingenting om hva denne galskapen koster næringslivet. I det hele tatt er det merkverdig lite om rammebetingelser, lønnsomhet og hvordan bedrifter kan øke sin profitt, og senke sine utgifter. At alle «klimatiltak» kan være fullstendig unødvendig eller helt fånyttes, det ser ikke ut til å plage Almlid et eneste sekund:

«FNs Klimapanel sier at tiltakene for å få ned klimagassutslippene må komme raskere. Bedriftene er rede til å ta ansvar. Det er bra at regjeringen tidligere i år gikk videre med fangst- og lagringsprosjektene (CCS). Vi registrerer at regjeringen sier det er tilstrekkelig med midler i budsjettet til å gå videre. Nå må vi sjekke med aktørene at det er tilfelle. I tillegg er det avgjørende at vi får et CO2-fond som får ned utslippene fra næringstransporten»

Det sier altså lederen for Næringslivets Hovedorganisasjon stolt. Men siden medlemmene av NHO ikke spør, så spør jeg: Hva koster alt dette næringslivet da? Hvor ble det av det regnestykket? Det er veldig tidsriktig å være opptatt av hensynet til jorden klima – men hvor ble det av hensynet til NHOs egne medlemmer, og deres konkurranseevne og muligheter for inntjening?

Har NHO glemt «månelandingen»? Og glemt hva den fadesen kostet samfunnet?

I 2007 proklamerte statsminister Jens Stoltenberg følgende, med betydelig stolhet og viktigpetter-mine:

«Vi må ta ansvar! Klimagassutslippene må ned! Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig! … Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagass. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stor prosjekt for landet. Det er vår månelanding!»

Å skrubbe plantenæringen CO2 ut fra industrielle forbrenningsprosesser, og lagre den i bakken er kjent som Carbon Capture & Storage (CCS) og er en hellig gral for klimaindustrien: Siden all verdens land aldri har forhandlet om kutt i fossil energiproduksjon, (som jo er det eneste som kunne skape reelle, globale CO2-kutt) har alias-løsningen blitt å fange CO2 fra avgassene. Problemet er at denne «løsingen» er ren, teoretisk science fiction, uten minste rot i eksisterende teknologi.

Det var dette luftslottet Stoltenberg ville gjøre virkelig – til tross for klare advarsler fra dyktige ingeniører. Og det sto ikke på penger – for det gjør det aldri når det kommer til klimahysteriet. (Eller innvandring for den saks skyld.) Så for å gjøre en lang fiasko kort: Det endte akkurat som ingeniørene advarte. Det Stoltenberg hadde vedtatt var mulig, var ikke mulig. Det eneste «månelandingen» beviste, er at CCS er ikke fungerer, og den lærdommen har kostet skattebetalerne 7,2 milliarder. Men har politikere og klimaindustrien tatt til seg denne dyrkjøpte lærdommen? Langtifra! Det er som om måne-kræsjlandingen på Mongstad aldri har skjedd.

Fra nettsiden til NHO: «Viktige karbonfangstkroner i statsbudsjettet»

Den gjennomsubsidierte klimaindustrien gleder seg naturligvis stort over at Norge skal Satse på CCS igjen. Her blir det flere subsidierte arbeidsplasser, og masse penger å tjene. Alt man lærte av «månelandingen» er liksom-glemt, og nå skal Norge sprøyte enda mer penger inn i dette prosjektet – som selv Bellona ikke tror på, og som regnestykker viser at aldri vil monne uansett. I tillegg er det totalt absurd at akkurat Norge, landet med 100% grønn vannkraft og knapt noen fossile kraftverk, skal bruke enda mer penger på CSS-eksperimentet. Med det i bakhodet blir det ganske pikant når akkurat NHO-sjefen sier følgende:

«Det er gledelig at regjeringen gir penger til videre arbeid med karbonfangst og -lagring i Norge. Det er likevel viktig at det kommer ekstrabevilgninger til fasen etter at forprosjektene er levert – og at investeringsbeslutningen tas i 2020.»

Javel? Hvorfor er det gledelig? Hva har dette med næringspolitikk å gjøre? Hvorfor er dette viktig for store og små bedrifter i Norge, og «whats in it» for dem? På hvilken måte gavner dette næringslivets rammevilkår – særlig med tanke på at dette er et kostbart teknologisk eksperiment som kan feile like fullstendig som forrige gang? Hvorfor støtter NHO et statlig finansiert pengesluk, hvor regningen til slutt vil ramme private og næringsdrivende skattebetalere – for noen må jo betale regningen til slutt?

Hvorfor samarbeider NHO med Zero om et CO2-fond?

NHO er også dypt involvert i ønsket om opprettelsen av et CO2-fond, og samarbeider tett med klima-organisasjonen Zero for å oppnå dette. Målet er å kutte CO2-utslipp i transportsektoren gjennom at bedriftene i stedet for å betale CO2-avgift til statskassen, heller betaler tilsvarende medlemsavgift til et CO2-fond. Pengene man får inn skal så brukes til tiltak som gir lavere utslipp fra næringstransporten. CO2-fondet er tenkt å fungere som  «næringslivets elbilsatsing», gjennom å bidra til raskere innfasing av klimavennlige kjøretøy i transportbedriftene. Spørsmålet til NHO må derfor bli: Hva har dette med næringspolitikk å gjøre? På hvilken måte hjelper stadig økende CO2 avgifter bedriftenes rammevilkår?Det er vel ikke NHO sin jobb å piske opp aksepten for klima-kostnader? Kostnader som i tillegg har stor mulighet for å vise seg fullstendig  fånyttes og bortkastet?

Jeg forstår at Zero går inn for denslags tøv. Men hvordan og hvorfor gavner disse kostnadene næringslivet? NHOs adferd er absurd: Er det ikke NHOs jobb å bremse eller stoppe en slik avgiftsgallopp? For hvis ikke NHO snakker for næringslivets økonomiske interesser og sunne kapitalistiske prinsipper – hvem skal gjøre det da? På NHOs nettsider kan vi lese følgende uttalelser fra den fungerende NHO-sjefen:

Uten en miljøavtale mister vi den mobiliseringen og forpliktelsen til utslippskutt som næringslivet tilbyr, og som er helt nødvendig for å nå de ambisiøse målene regjeringen selv har satt for utslippskutt i transportsektoren. Bedriftene er rede til å ta ansvar.

Transport står for nesten en tredel av angivelige «klimagassutslipp», og det er lett å forstå at det bekymrer grønne pressgrupper som Zero, som får alle pengene sine fra staten for å drive grønn aktivisme. Men siden når ble NHO et underbruk av grønne pressgrupper? Hvorfor er regjeringens mål for utslippskutt også NHO sine mål? Jobber NHO og Almlid for regjeringen, og Erna Solbergs klima-ambisjoner, eller for tusenvis av bedriftseiere som prøver å få butikken til å gå rundt? Hva er det egentlig NHO holder på med? Hvorfor? Og for å gavne hvem?

En NHO-leder med dyp interesse for klima, men ingen interesse for kostnader?

Å lese NHOs nettsider er helt surrealistisk når man har hatt beina i det private næringslivet hele yrkeslivet: Hjemmesiden burde være full av artikler og opplysning om de vanvittige kostnadene klimahysteriet er i ferd med å påføre både store og små bedrifter i Norge. Du burde finne kostnadskalulatorer der, og informasjon om hva NHO gjør for å stoppe galskapen på vegne av sine medlemmer. Alt for å få kostnadene ned, og styrke både konkurranseevne, sikre stabile rammevilkår og lønnsomhet. Du burde finne artikler om hvordan statlige subsidier er i ferd med å skape en hel klimaindustri med titusenvis av jobber som ser lønnsomme ut, men slett ikke er det. Men du finner ikke det. Det du finner er sitater som dette:

Næringslivet tar halveringsmålet på alvor, og har jobbet frem et forslag til tiltak som vil gi store utslippskutt. Dette vil være en unik mulighet til å oppnå store utslippskutt i transportsektoren, og denne muligheten bør ikke Staten la gå fra seg.

Det er som klippet ut fra nettsidene til MdG, Zero, Greenpeace eller Klima- og Miljødepartementet. Men nei. Dette er altså et sitat av sjefen for NHO. Almlid er brennende opptatt av «halveringsmål» og «utslippskutt», men nevner ikke med et pip hva dette koster. Han sier ikke et skvatt om de enorme utgiftene og avgiftene dette gir bedriftene han visstnok representerer. Står alle bedrifter bak dette, slik han hevder? Virkelig? Vil alle bedriftsledere i hele Norge ha høyere avgifter og kostnader på grunn av klimahysteriet? De tallene skal jeg like å se.

Globalisme så langt øyet rekker. Men hvor er den nasjonale næringspolitikken?

Næringslivets Hovedorganisasjon er en norsk organisasjon for norsk næringsliv, og dette er viktig: Det finnes nemlig noe der ute i verden som heter «konkurranse». Det innebærer at næringslivet og politikere i andre land ikke nødvendigvis har klodens beste, eller norske bedrifters beste i tankene når de utformer regler og rammebetingelser. De prøver rett og slett og ta rotta på konkurrenter gjennom lavere priser, lavere skatter og avgifter, bedre kvalitet, hardere arbeid og mer fokus på inntjening. NHO ser imidlertid ikke ut til å bry seg om denslags gammeldagse greier. De vil heller være flinke på klima og globalisme:

Global Compact er et FN-initiativ for å få bedrifter til å ta samfunnsansvar. Helt siden Global Compacts spede begynnelse for 19 år siden, har NHO vært koordinator for aktiviteten i Norge gjennom et nordisk nettverk, men nå får Norge sitt eget nasjonale Global Compact nettverk i Norge, og det gjør Almlid glad:

Det lønner seg at bedrifter tar samfunnsansvar. NHO har jobbet i mange år, og på flere fronter, for at medlemsbedriftene skal opprettholde eller øke sin innsats og å ta samfunnsansvar. Når bedrifter tar ansvar lønner det seg, ikke bare for samfunnet, men oftest også for bedriftene selv. Det gir bedre risikokontroll, og i mange tilfeller også bedre omdømme, sier Almlid.

Javel? Nå svevde jeg i den villfarelsen at private bedrifter allerede tar et betydelig samfunnsansvar ved å risikere private penger på å drive butikk, skape arbeidsplasser, ansette folk som betaler skatt i stedet for å gå på NAV, investere overskudd i vekst, og endatil betale store summer i skatter og avgifter til staten. Gjør de ikke det da? Hva med det samfunnsansvaret? Hvorfor berømmer ikke NHO-sjefen næringslivet for det? Og hva skjer hvis NHO står på FNs side i stedet for Norske Bedrifters og kapitalismens side? Kan virkelig ingen andre enn NHO snakke for miljøet, globalismen og FN?

En politisk lakmustest: Liker rødt, SV og MdG klimaaktivismen til NHO?

Klimatiltak er politikk. Måten klimahysteriet langsomt tar over store politiske felt som næringspolitikk, samferdselspolitikk og energipolitikk, og erstatter det med ensidig klimapolitikk som ikke tar noen andre hensyn enn til klodens klima (som meget vel kan være et fiktivt og/eller uløselig problem) det burde bekymre NHO kraftig og konstant. De enorme kostnadene og hensynsløse klimakravene til næringslivet burde vært NHOs viktigste fokus. Men NHO kommer ikke med et kritisk pip. Hvorfor ikke?

I stedet blir NHOs klima-aktivisme varmt omfavnet av sosialistene, som dermed har fått full kontroll i Norge: Først ovetok de Høyre med klimahysteriet, og så tok de NHO. Ingen sier dem imot lenger, og når ingen lenger er kritiske til grønn sosialisme, da er det bare å kjøre på uten minste fnugg av motstand. Og vi kjenner sosialister – ikke sant? De vet aldri når de skal stoppe, eller når det blir for mye, for drøyt eller for ødeleggende. Sosialister har ingen bremser, og det har heller ikke klorofyllkommunistene, så her har NHO gitt bort kontrollen til næringslivets og kapitalismens moralistiske fiender.

SV, Rødt, MdG eller Zero jobber ikke for sunn kapitalisme, arbeidsliv, næringsliv eller bedriftspolitikk. De har en helt annen agenda. All politikk disse ekstremistene omfavner og ivrer for, burde vært ren gift for NHO. I stedet ser vi at NHO har fortært hele den grønne fluesoppen med stor apetitt. Sviket mot næringslivets interesser kunne altså ikke vært større eller verre. Hvorfor finner næringslivstopper seg i det? Ring og skriv til redaksjonen vår og fortell.

Dagens Næringsliv er også med på klimagaloppen

Som om ikke NHOs svik mot næringslivets interesser var ille nok, så er også Dagens Næringsliv fullstendig oppslukt av den grønne aktivismen. Dette er en avis som bør være korrektivet til klimahysteriet, og ha næringslivets interesser som fokus. Og det er ikke i næringslivets interesser å få flest mulige kostbare klimautgifter, gjennom grønn planøkonomi. Det er ensidig aktivisme, som hundrevis av andre organisasjoner og tidsskrift kan ta seg av. Norge trenger en balansert debatt og informasjon rundt dette – men nei:

Også næringslivets egen avis DN stiller seg på linje med det politiske prosjektet til SV, Rødt og MdG. Dagens Næringsliv kjører leder på leder med klima-aktivisme, uten fnugg av bekymring for kostnadene eller ringvirkningene. Er det virkelig ingen i den store redaksjonen som ser et bittelite snev av et paradoks ved det?

Klima-aktivisme er helt greit. Men hva om de tar feil?

Nå er det naturligvis fritt frem å mene at å «redde klimaet» (hva nå enn det måtte bety) er viktigere enn alt annet her i samfunnet – inkludert sunne forretningsmessige prinsipper, lønnsom drift, nye arbeidsplasser, og gode, stabile rammevilkår som gir næringslivet lave skatter, avgifter og kostnader som igjen gir bedret konkurransekraft. Helt OK det. Det er fremstår som ganske ensidig og ekstremistisk, men hey, det er viktig å ha en hobby her i livet.

Det er også helt OK å mene at hensynet til samfunnet og de enorme klimaproblemene som samfunnet visstnok står overfor, (og er spådd av grønne dommedagsprofeter i 30 år, uten å materialisere seg) er viktigere enn absolutt ALT annet. «Uten å løse klimaproblemet blir det intet næringsliv» vil denslags dommedagsaktivister sikkert si. Greit nok. Men: Det er aktivisme, og ikke kapitalisme. Det er ekstremisme, og ikke fornuft. Det er klimapolitikk og ikke næringspolitikk. Man kan også klamre seg til narrativet om at de som er fremst i klimatilpasningen, vil tjene på det på lang sikt. Men det er bare en løs påstand, med mange hull og enormt kostbare usikkerhetsmomenter. Gambling kalles denslags, og gambling er ikke god næringspolitikk.

Alt denne klimaktivismen er ikke å se ting ut fra næringslivets synsvinkel, men fra grønne aktivisters synsvinkel – og NHO er hverken en miljøvern-organisasjon eller et hippie-kollektiv…eller hva? Norge har BØTTEVIS av miljøvernorganisasjoner og trenger ikke flere. Men Norge har bare en hovedorganisasjon for næringslivet. Så hvorfor gjør ikke NHO jobben sin?

Og hva om aktivistene tar feil, og klima-korthuset kollapser?

Hva om hele klimadoktrinen bare er nok et massehysteri, pisket opp av særinteresser, og utnyttet av politiske aktivister for å få kontroll med samfunnsutviklingen? Det har skjedd mange ganger før – og veldig mye tyder på at nettopp det har skjedd igjen. Så mye faktisk, at NHO burde nidkjært fulgt det aller siste innen skepsis og objektiv klimaforskning for å stå som et korrektiv til det ensidige klimapresset – men det har åpenbart ikke ledelsen i NHO brydd seg om. Hvorfor finner medlemmene seg i dette? Hvorfor betaler bedrifter i dyre dommer til en hovedorganisasjon som løper MdG sitt ærend i stedet for næringslivets? You tell me.

Eller hva med dette scenariet: Tenk om andre land som Kina, USA og India driter i hele den grønne kostnadskarusellen, og fortsetter med billigere «business-as-usual-fossilbruk» for å styrke sin konkurransekraft? (Og absolutt alle tall viser at nettopp det skjer.) I så fall vil alt Norge gjør av klimatiltak være helt fånyttes, og alle avgiftene NHO har ivret for, være en helt unødvendig belastning for norsk næringsliv. Hva har man oppnådd da? Det eneste man har oppnådd er å ødelegge for norske bedrifter. Hvorfor er ikke NHO opptatt av den åpenbare trusselen mot norsk næringsliv? Det henger ikke på greip.

Hvem er djevelens advokat i det ensidige klimahysteriet?

Hvis ikke NHO og Dagens Næringsliv står som et korrektiv til klimahysteriet og kostnads-karusellen som følger med, hvem i huleste gjør det da? Det står horder av miljøorganisasjoner og en hel regjering på det grønne hysteriets sin side av bordet. Hvem står på den andre siden av bordet? Hvem står på lave kostnader sin side? Hvem skal i «nei stopp nå litt»? Ingen? Tror man virkelig at total konsensus gir gode beslutninger? Kaller man det god ledelse? Hva er egentlig NHOs funksjon? De kritiske spørsmålene bare hoper seg opp.

Og plutselig skjønner man hvorfor dette kostbare og nytteløse klimatøvet, som aldri vil gjøre den aller minste, bittelille forskjell på verdens økende CO2-utslipp, og som undergraver norsk næringslivs konkurranseevne i raskt tempo, har fått slike bibelske proposjoner her i landet – trass stor skepsis blant folk flest. Det finnes ingen motstand! Det finnes ingen kritiske tanker, bekymringer, fornuft, og voksne folk som sier «det var da volsomt så ensidig dette ble da…» Klimahysteriet bare fortsetter som et løpsk godstog, fordi de som skulle sitte på andre siden av bordet og operere bremsen, konkurrerer om hvem som skal trå hardest på gassen. Vanvidd.

Det er denne katastrofale enigheten som gjør at regjeringen Solberg har vedtatt at det bygges ulønnsomme, kostbare vindmølleparker overalt i norsk natur, til fordel for tysk energiforsyning, og på bekostning av norske skattebetalere og norsk næringsliv. Hvorfor har ikke NHO fått stoppet denne «satsingen» som Norge ikke trenger, og som vil gi næringslivet dramatisk økte energikostnader? Hvorfor bryr ikke NHO seg? Hvem betaler egentlig lønna til NHO-ledelsen?

Når ingen tenker kritisk, foregår det ingen tenking.

Et næringsliv som ikke ivaretar egne, nasjonale interesser, vil ødelegge seg selv og de lønnsomme arbeidsplassene de skal skaffe samfunnet. Det vil ramme hele Norge – hvis det ikke har skjedd allerede da? Jeg vil anbefale næringslivsledere og bedriftseiere å gjøre opprør mot den globale grønne sosialismen i NHO.

Og mens dere er i gang: Alloker gjerne pengene fra Dagens Næringsliv til Document-redaksjonen i stedet. Vi står nemlig på andre siden av bordet, på næringslivets side. Ja, vi står faktisk på fornuftens side – nesten alene.

 

https://www.nho.no/tema/energi-miljo-og-klima/artikler/viktige-karbonfangstkroner-i-statsbudsjettet/

https://www.nho.no/tema/energi-miljo-og-klima/artikler/nho-og-zero-sammen-om-co2-fond/

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!